Operadugnad i Vågsbunnen

Bergens Tidende, 17.11.2017

Giacomo Puccini: La Bohème

Helge Jordal, regi

Alexy Cherkasov, dirigent

Kirkens Bymisjon

Korskirken

Flott, fargesprakende oppsetting av Puccinis populære melodrama

Opera som spleiselag mellom profesjonelle og amatører – går det an? Jo da, det går an. Kirkens Bymisjon beviser det enda en gang.

Da Bymisjonen feiret sitt ti års jubileum i 2007, satte en gruppe ildsjeler opp Puccinis opera La Bohème i Korskirken med profesjonelle sangere og musikere i samarbeid med frivillige og brukere fra miljøet i Vågsbunnen. Det ble det suksess av. Så stor suksess at oppsettingen ble gjentatt to år senere. Og nå i år, når Bymisjonen feirer sitt 20 års jubileum, er spleiselaget igjen på plass og presenterer enda en gang en flott, fargesprakende oppsetting av Puccinis populære melodrama, en oppsetting der handlingen er flyttet framover fra 1830-tallets Paris til Bergen og Vågsbunnen «for en stund siden».

Det er store kontraster i denne operaen. Den starter som en komedie om fire lystige, men fattige kunstnere. Et tilfeldig møte mellom dikteren Rodolfo og sypiken Mimi blir til stor kjærlighet. Det blir festivitas med vennene på kafe. Og det blir kjærlighetsdrama: Rodolfo forlater Mimi, de møtes igjen, de blir sammen igjen, de skilles igjen. Og det blir tragedie: Mimi er syk av tuberkulose. I siste akt vender hun tilbake til Rodolfos loftværelse, de forenes og hun dør i armene hans.

  

Helge Jordal som har hatt regien i alle oppsettingene i Korskirken, presser de melodramatiske effektene til det ytterste. Han bruker det spartanske kirkerommet og noen få rekvisitter til å tegne enkle rammer omkring personene og setter så de store, følelsesmessige omskiftelsene i sentrum. Spesielt har han sans for Puccinis kontraster mellom de intime kjærlighetsscenene og de store masseopptrinnene. «Studenter, syersker, borgere, butikseiere, gateselgere, soldater, servitører, gutter, jenter, osv.» – står det librettoen. Jordal får dem alle med. Han fyller kirkerommet med statister og kjempedukker og Dræggen Buekorps og skaper så mange underfundige påfunn og visuelle opptrinn at det er vanskelig å få overblikk over alt som skjer.     

I et hjørne av kirken sitter et bittelite orkester og spiller en effektiv versjon av Puccinis musikk under ledelse av Alexy Cherkasov. Mens orkestersatsen til tider har et nesten kammermusikalsk uttrykk, er det fullt trøkk på de vokale prestasjonene. Sammensetningen av solistgruppen er nesten uforandret i forhold til den første oppsettingen for ti år siden: Sopranen Veslemøy Fluge Berg synger Mimis parti med sin store, gnistrende stemme. Sopranen Marianne Juvik Sæbø tegner et fint, uttrykksfullt bilde av den sjarmerende, men troløse Musetta. Tenoren Harald Bjørkøy står gjennomgående litt blekere i rollen som Rodolfo, men smeller til og gir kraft og uttrykk til de store, emosjonelle ariene. Bassen Øystein Skre framstiller filosofen Colline med imponerende stemmeprakt og stort, scenisk nærvær. Rodolfos andre kunstnervenner synges av Tore Johannessen (Marcello) og Olav Veierød (Schaunard).

Det er fest og ballade i Korskirken. Men også sorg og fortvilelse. Og når Mimi dør til aller sist, ja, da må du bare overgi deg. Da kommer tårene. Som seg hør og bør. For dette er et ekte melodrama.

Det optimale melodramaet

Bergens Tidende, 05.02.2009

Puccini: La Bohème

Veslemøy Fluge Berg (Mimi), Harald Bjørkøy (Rodolfo), Marianne Juvik Sæbø (Musetta), Oddbjørn Hanto (Benoit/Alchindoro), Tore Johannessen (Marcello), Olav Veierød (Schaunard), Øystein Skre (Colline).

Festivalkor og -orkester, Paradis barnekor.

Regi: Helge Jordal.

Musikalsk leder: Espen Selvik.

Kor/repetitør: Siv Kristin Klippen

Korskirken

Flott oppsetning av Puccinis La Bohème i Korskirken

Det er ikke rart at Puccinis La Bohème er blitt en av de mest populære operaene i verden. Den har jo alt som skal til. Sang, dans, festlige opptrin og komiske figurer. Flott musikk, store, melodiøse arier. Og midt i all lystigheten en tragisk historie om den fattige dikteren Rodolfo og den fattige sypiken Mimì: De forelsker seg, de skilles, de gjenforenes, men for sent – hun dør av tuberkulose. La Bohème er det optimale melodramaet.

Mange gode krefter var involvert da operaen ble satt opp i Korskirken i 2007. Det ble en dundrende suksess med overskudd til Kirkens Bymisjon. Nå er det igjen tid til La Bohème. Og mon ikke det også blir jackpot denne gangen? For den særlige sprelske blandingen av profesjonelle og amatører skaper liv og røre i kirkerommet og får melodramaet til å sveve. Man kjeder seg ikke et øyeblikk.

Og så får vi demonstrert at Puccinis partitur tåler å bli skåret helt inn til beinet. Dirigenten Espen Selvik har bare tjue musikere med seg, gjemt bort i et hjørne av kirkerommet, og selvsagt kan de ikke produsere den musikalske tyngden vi er vant med fra oppsetninger med fullt symfoniorkester. Men likevel er klangen umiskjennelig Puccini. Og i det kammermusikalske formatet kommer mange fine detaljer frem som vanligvis drukner i fet strykerklang.

Hva forestillingen mangler i musikalsk fylde, veies opp av det store sceniske uttrykket i andre akt da regissøren Helge Jordal fyller kirkerommet til bristepunket med barn og voksne, med kor og statister og kjempedukker og så mange visuelle gags at det er vanskelig å bevare roen og overblikket. Og så er det selvsagt sangerne. Mye avhenger av hvem som synger det elskende paret, og her har denne forestillingen to sterke kort. Sopranen Veslemøy Fluge Berg synger Mimì med stor, strålende stemme og smeller til med fullt musikalsk og emosjonelt trøkk i høyeste partiene. Harald Bjørkøys som synger Rodolfo, gir henne godt motspill underveis i de berømte duettene. Rollen hans er eksponert gjennom hele forestillingen, og det er forståelig at han av og til økonomiserer med kreftene for å stå distansen. Men kunne kanskje likevel ha ønsket at han hadde hvilt litt lengre på den høye C i «Che gelida manina». Blant de øvrige sangerne merket vi oss spesielt Marianne Juvik Sæbø som sang og spilte en skarp, frisk Musetta. Og kanskje mest imponerende var bassen Øystein Skre i en både stemmemessig og scenisk overbevisende fremstilling av Colline.

Det var latter, det var tårer, det var show og melodrama for alle pengene. Og i tillegg var det kort gjesteopptreden av Nordnes Bataljon. Dette må visst bli suksess.

Små mirakler

Bergens Tidende Morgen, 05.11.2002

Felix Mendelssohn: Symfoni nr. 2

Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog, sopran

Matthias Bleidorn, tenor

Karstein Askeland, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Johanneskirken

Collegium Musicums kor og orkester i Johanneskirken med flott fremførelse av Mendelssohns Lobgesang-symfoni.

Tiden har ikke vært nådig mot Felix Mendelssohn. Samtiden mente han var verdens største komponist. Da han døde ble det betraktet som en internasjonal tragedie. Men i dag, nesten 150 år etter, er han nærmest glemt. I konsertsalene hører man en enkelt symfoni, noe scenemusikk, et par klaverstykker – resten er taushet. Og det er kanskje synd. I hvert fald ga Collegium Musicums konsert på søndag oss lyst til å høre mer.

Det var hans symfoni nr. 2 som sto på programmet. Lovsangssymfonien kalles den. Et merkelig verk, en bastard, en symfoni-kantate skrevet for at feire boktrykkerkunstens 400-års jubileum. Et typisk romantisk verk, musikk som vil mange ting på en gang, musikk som peker i alle retninger. Et stort tenkt verk, nærmest et slags svar på Beethovens niende: Først tre romantiske orkestersatser – som Karstein Askeland og orkestret ga en entusiastisk, feiende flott fremførelse. Og deretter den sentrale delen: en kantate for kor og tre solister i ni satser over bibelske tekster.

Det var under denne siste delen at musikken for alvor tok av under fremførelsen i Johanneskirken. Ikke minst på grunn av de tre solistene. Tenorpartiet ble sunget med autoritet av tyske Matthias Bleidorn som imponerte med den dystre «Stricke des Todes». Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog ga klokkeklare, teknisk overbevisende tolkninger av sopranpartiene. Det var spesielt tydelig at Nordskog følte seg hjemme her. Og hennes kjølige, mørke sopran passer da også veldig bra til romantiske musikk av denne typen. Skulle man fremheve noen av vokalsatsene må det nettopp bli duettene hennes med Juvik Sæbø og Bleidorn.

Men ellers var det selvsagt koret som sto i sentrum denne kvelden. Og Karstein Askeland har virkelig utrettet små mirakler med dette koret. Klangen var samlet, egal kvelden igjennom. Artikulasjon og tekstuttale var prisverdig klar. Her var det mye å glede seg over. Men det er tross alt grenser for hva Askeland kan få til. Han kan dessverre ikke fremtrylle flere herrestemmer enn det faktisk er. Og det er for få. Alt for få til et verk som dette. Man merket det spesielt i den uakkompagnerte koralen hvor man for første gang kunne høre herrestemmene tydelig. Og hvor man forsto at det er betydelig mer musikk i disse korsatsene enn hva fremførelsen som helhet ga inntrykk av.