Gaffel i øret

Bergens Tidende Morgen, 25.03.2000

Verk av Asheim, Sibelius og Stravinskij

Ellen Aagard, sopran

Marianne Beate Kielland, mezzosopran

Dirigent: Ari Rasilainen

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Griegakademiets Kor

Høgskolen i Bergens Ungdomskor

Stemmer fra Bergen Domkantori

Korleder: Maria Gamborg Helbekkmo

Grieghallen

Uroppførelsen av Nils Henrik Asheims monumentale korverk «Turba».

Tre og et halvt kor på scenen. Pluss to sangsolister. Pluss Bergen Filharmoniske Orkester, for anledningen kraftig utvidet med nye musikere og sjeldent hørte instrumenter. Pluss elektronisk bearbeidede stemmer over høyttaleranlegget. Jo da, alle seil var satt da Nils Henrik Asheims «Turba» ble uroppført i Grieghallen på torsdag. Fem år for sent.

Var det bryet verd? Var det verd å samle alle disse menneskene i Grieghallen? Verd å vente fem år på «Turba»? Slike spørsmål lar seg ikke besvare meningsfullt. Av flere, gode grunner. For eksempel denne at det neppe var den optimale versjonen av «Turba» vi hørte på torsdag. Ifølge BT 23.3 mener Harmoniens korleder, Maria Gamborg Helbekkmo, rett og slett at dette verket overhodet ikke kan synges av amatører. Man kan da lure på hvorfor en profesjonell institusjon som Harmonien holder seg med et kor bestående av amatører ... men den diskusjonen bør vi nok la ligge. La oss i stedet nøyes med å konstatere dette helt innlysende: at «Turba» er et monumentalt og vanskelig verk som stiller voldsomme krav, til amatører, men bestemt også til profesjonelle, at dirigenten Ari Rasilainen mange ganger underveis måtte stave seg og musikerne igjennom partituret, og at de to glimrende sangsolistene, Ellen Aagard og Marianne Beate Kielland, konstant hadde stemmegaflene klistret til ørene for å klare innsatsene sine.

På den andre siden: For oss i salen er det til syvende og sist ikke komponistens opprinnelige intensjoner eller pretensjoner som teller, heller ikke de mange medvirkende, deres blodslit, deres uegennyttige innsats «beyond the call of duty». Når dirigenten slår an, er det kun den faktisk klingende musikken som betyr noe. Og på disse premissene må konklusjonen etter torsdagens konsert være at «Turba», uansett all kompleksitet og monumentalitet, er et ganske problematisk verk. For vel er det mange interessante momenter i denne musikken - en flott, på én gang gjennomsiktig og innfløkt orkestersats, en nyanserik utnyttelse av det store korformatet og, ikke minst, mange velskrevne, ekspressive duetter for Ellen Aagard og Marianne Beate Kielland - men som helhet er musikken formløs, leddløs, i lange sekvenser virker den mest av alt som grå, modernistisk metervare, uten klar struktur, uten hørbar retning. I prinsippet kunne den fortsette i det uendelige, men den slutter dog til sist uten at man riktig forstår hvorfor.

Og i den henseende er det vel også symptomatisk at Asheim har valgt å legge en ikke-musikalsk ramme omkring «Turba» i form av klipp fra latineren Lukretius’ 7500 linjers hexameterdikt «De Rerum Natura». Umiddelbart virker det som om det er det naturfilosofiske tankeinnholdet i disse fragmentene som vært styrende for forløpet, ikke en tvingende, indre musikalsk nødvendighet.

Som sagt: dette er en spontan reaksjon etter bare en enkelt gjennomhøring. Forhåpentlig blir det mulig å gå «Turba» nærmere etter i sømmene ved senere anledninger.

Og så må vi i øvrig huske å si at vi etter pausen var på en liten, oppfriskende ornitologisk utflukt med BFO og den glimrende finske dirigenten Ari Rasilainen som først viste oss Sibelius’ Tuonela-svane og deretter sluttet av med en ildfull versjon av Stravinskijs Ildfugl.