Gustav Mahler: Symfoni nr. 3
Lilli
Paasikivi, mezzosopran
David Zinman,
dirigent
Bergen
Filharmoniske Orkester
Grieghallen
En av de beste Mahler-tolkningene i manns minne
Da David Zinman
startet sine kritikerroste innspillinger av Mahlers symfonier med
Tonhalle-Orchester Zürich i 2007, uttalte han i et intervju at han sterkt
misliker tolkninger «der alt er tungt aksentuert og understreket med henblikk
på maksimal effekt».
Ikke rart da at
vi var spent på hvordan han og BFO ville takle Mahlers tredje symfoni i går
kveld. For er det noen av Mahlers ni symfonier som inviterer til store, tunge
og patosfylte uttrykk, er det vel nettopp denne. Med sine seks satser og en
spilletid på over halvannen time er dette den lengste symfonien i verden. Den
krever myriader av slagverk, dobbelt så mange messing- og treblåsere som
vanlig, kraftig utvidete strykergrupper, posthorn bak scenen og klokkespill i
det fjerne.
Likevel var det
ikke noe uttrykksmessig overkill i Zinmans tolkning. Han startet første sats i
et temmelig langsomt tempo, og tok BFO og oss gjennom dette forunderlige verket
som sprenger alle tradisjonelle forestillinger om hva en symfoni bør være.
Satsene er fragmenterte, fulle av fremmedelementer, høyt og lavt mellom
hverandre. Men der andre dirigenter er tilbøyelige til å drukne konfliktene i
store utladninger, presenterte Zinman dem, strikt og disiplinert. Han la
hovedvekten på verkets indre struktur fremfor på den ytre dramatikken, og
skapte på den måten, paradoksalt nok, mer sammenheng i verket enn vi er vant
til.
Dette ble en av
de største Mahler-tolkningene jeg har hørt BFO spille i Grieghallen. Tett, klar
og bestemt med intensitet og nærvær gjennom alle seks satser uten
konsentrasjonssvikt. Den finske mezzosopranen Lilli Paasikivi hadde fine
tolkninger av tekstene fra Nietzsche og «Des Knaben Wunderhorn» i fjerde og
femte sats. Og fikk flott følge av Bergen Filharmoniske Kor og lokale jente- og
guttekor instruert av Asbjørn Flåm, Maria Gamborg Helbekkmo og Håkon Matti
Skrede.
