Ifølge Penderecki

Bergens Tidende Morgen, 18.04.2000

Krzysztof Penderecki: Passio et mors Domini nostri Iesu Christi secundum Lucam

Solister: Izabella Klozinska, Roman Trekel, Romuald Tesarowicz
Evangelisten: Gustaw Holoubek

Krakow Filharmoniske Kor (instruktør: Teresa Majka)

Voci Nobili, Høgskolen i Bergens ungdomskor (instruktør: Maria Gamborg Helbekkmo)

Dirigent: Krzysztof Penderecki

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Pendereckis monumentale verk «Lukas-pasjonen» i Grieghallen med komponisten selv som dirigent

Latin er et dødt språk, sies det. Men man merker det ikke når den store polske skuespilleren Gustaw Holoubek går frem til mikrofonen i Grieghallen og repeterer hodepunktene om Jesu Lidelse og Død ifølge Lukas. At han forteller oss noe stort, dramatisk, betydningsfullt på dette gamle, glemte språket – det er ikke vanskelig å forstå.

Det er heller ikke vanskelig å forstå hvorfor Lukas-pasjonen er blitt Krzysztof Penderecki mest spilte verk eller hvorfor det fremdeles er et av de mest populære korverk fra etterkrigstiden. For vel er det snakk om musikk utkomponert etter alle den sene modernismens regler - med voldsomme tone-clusters, med speilende tolvtonerekker bygget opp av små webern’ske moduler, med en melodikk som beveger seg gjennom de minste intervallene eller tar de største sprangene – men det er også et verk som på sett og vis tar avskjed med hele denne estetikken, et verk som hårdnakket insisterer på å kommunisere med sitt publikum og som presenterer seg som en storslått bildebok, en avvekslende fortelling full av musikalske begivenheter og effekter.

Mange av grepene klinger dated i dag, de musikalske effektene sjokkerer ikke lenger, de orkestrale fargene er blitt litt falmede. Når man hører verket, live, i Grieghallen en vårkveld i år 2000, blir man slått av hvor tidsbundet mye av denne musikken egentlig er. Eller er blitt med tiden. Men like fullt: denne søndag i Grieghallen, med Izabella Klozinska, Roman Trekel og Romuald Tesarowicz som solister, med Krakow Filharmoniske Kor og Voci Nobili, Høgskolen i Bergens ungdomskor, med Bergen Filharmoniske Orkester, og med Penderecki selv på podiet – denne søndag konstaterer vi at verket fremdeles virker, at det fremdeles kommuniserer med en overveldende monumentalitet som brenner igjennom, på tvers av den skolemesteraktige patos og den litt selvhøytidelige gestikken.

Blant solistene imponerte spesielt bassen Romuald Tesarowicz med en flott, solid prestasjon. Sopranen Izabella Klozinska hadde en del vanskeligheter med Pendereckis brutte linjer, og Roman Trekel måtte av og til nærmest presse stemmen opp i falsett for å klare fraseringer som er skrevet uten smålige hensyn til hva som er en barytons naturlige register. Det var også en del steder hvor korsatsene var faretruende nær ved å gå opp i skjøtene. Som helhet var søndagens fremførelse derfor nok ikke den mest blankpolerte man kunne forestille seg. Men nettopp dette litt rå, litt uhøvlede preget fungerte bra i sammenhengen. For monumentaliteten i dette store verket med de umenneskelige dimensjonene ligger ikke minst i selve bestrebelsen, i dette å samle alle disse mange menneskene og få dem til i fellesskap å strekke seg til grensen. Og få det til.