Blomstrende

Bergens Tidende, 15.01.2014

Pour Mi

Songs by Olivier Messiaen and Claire Delbos

Liv Elise Nordskog og Signe Bakke

Lawo

Musikalsk og poetisk familiehistorie

I det 20. århundres modernistiske musikkhistorie er den franske komponisten Olivier Messiaen først og fremst kjent for sine store klaververk og fargesprakende orkesterkomposisjoner. Men på verklisten hans er det også en håndfull komposisjoner for sangstemme og klaver, blant annet samlingen «Poèmes pour Mi» -- ni sanger for sopran, skrevet i 1936 og dedisert til hans hustru, fiolinisten og komponisten Claire Delbos som var gravid på dette tidspunktet. Sangene ble urfremført på en konsert i 1937 der det også var et verk av Delbos på programmet – «L'âme en bourgeon», en samling sanger til tekster av Messiaens mor, dikteren Cécile Sauvage. Delbos hadde valgt å tonesette åtte dikt som Sauvage skrev da hun i sin tid ventet Olivier.

Med platen «Pour Mi» har sopranen Liv Elise Nordskog og pianisten Signe Bakke så å si gjenskapt konsertprogrammet fra i 1937. Platen – som i tillegg rommer tre korte sanger av Messiaen fra 1930 – dokumenterer et lite stykke, musikalsk og poetisk, familiehistorie. Og den fyller ut et hul i diskografien – det er, meg bekjent, første gang sangene til Delbos foreligger på plate. Nordskog og Bakke gir oss et fint innblikk i ekteparet Messiaens særegne musikalske univers og demonstrerer samtidig at dette glemte vokalverkene har annet og mer enn musikkhistorisk interesse. I Messiaen-sangene legger Bakke et koloristisk, funklende klaverakkompagnement under Nordskogs intense, bevegelige sopran. I Delbos-sangene blender Nordskog stemmen ned. Her er ingen frodige melodilinjer, bare et enkelt, messende og anropende uttrykk med Bakkes blomstrende klaverstemme som understøttende kommentar.

Når Østen møter Vesten

Bergens Tidende, 23.03.2011

Crystalline

Signe Bakke, klaver

2L

Signe Bakke med imponerende fortolkning Karen Tanakas klaververk

Det er ikke mange navn som dukker opp, når man tenker på japansk samtidsmusikk. Toru Takemitsu, kanskje. Eller Joji Yuasa. Og så Karen Tanaka – som har hatt en særlig forbindelse til Norge gjennom snart mange år. Håkon Austbø presenterte hennes musikk på Verdensmusikkdagene i 1990 og på Ultima-festivalen i 1991. Siden har hun blant annet vært festivalkomponist på ILIOS-festivalen i Harstad og har skrevet bestillingsverk til BIT20. Hun har også vært festivalkomponist i Bergen, på det som ble den siste Autunnale. Det var her, i 2003, hennes samarbeid med bergenspianisten Signe Bakke startet, et samarbeid som nå er blitt til platen Crystalline der Bakke framfører stort sett alt hva Tanaka hittil har skrevet for soloklaver.

Det er en begivenhetsrik plate, full av spennende og krevende verk – som for de flestes vedkommende aldri har vært innspilt før. Bakke tolker dem med teknisk overskudd og imponerende nyanserik klangbehandling. I tillegg er dette en svært interessant komponert utgivelse der verkene ikke framføres i kronologisk orden, men er montert sammen slik at de kaster lys framover og bakover og rokker ved vante forestillinger om det musikalske Østen.

Det starter med «Crystalline» fra 1988, et verk som i utgangspunktet virker veldig «japansk» – med harde, presise, nærmest slagverksaktige anslag på en bakgrunn av klirrende lyder og hengende pedalklanger. Så følger «Water Dance I-III», skrevet tjue år senere, tre satser der Bakke maner fram bilder av strømmende vann med ekkoer av Debussys «Jardins sous la pluie» og Ravels «Jeux d’eau». Og idet disse assosiasjonene dukker opp, endres forståelsen av «Crystalline». Det man opprinnelig opplevde som «japanske» elementer, minner plutselig vel så mye om impresjonismens etterliv i fransk modernisme hos en Messian og en Boulez – noe som kanskje ikke er så rart, tatt i betraktning at Tanaka har bodd i Paris det meste av sitt voksne liv, at hun har studert hos spektralkomponisten Tristan Murail og har vært tilknyttet Boulez-senteret IRCAM.

Senere på platen utfolder Bakke den impresjonistiske klangpaletten i Tanakas sjarmerende klaverstykker for barn. Og hun knytter forbindelsen bakover til Murail i det tredje større verket på platen, «Techno Etudes I-III» (1999), der klaveret fungerer som slagverk og pisker opp en rasende rytmisk-mekanisk storm. Platen slutter med «Crystalline II» (1995-96) som viderefører klanger og pianistiske grep fra det første verket. Og nå, etter reisen gjennom Tanakas musikalske landskap, klinger det «japanske» uttrykket betydelig mer «vestlig», mer «fransk» enn før. 

Nattmusikk

Bergens Tidende Morgen, 12.10.1994

Turid Olin Grimstad, sopran

Signe Bakke, klaver

Troldsalen

«Nocturnes» – nattstemninger – kalte Chopin i sin tid en serie korte, improviserende klaverstykker. Pianisten Signe Bakke hadde valgt et av dem som sitt solonummer ved søndagens konsert i Troldsalen – og det var bestemt ikke noe tilfeldig valg, for hennes usentimentale fremstilling av Chopins mørke, uttrykksfulle nattmusikk med de melankolske melodilinjene falt helt nydelig inn i resten av søndagens program og passet perfekt til den fine samling lieder som sopranen Turid Olin Grimstad presenterte for oss.

Grimstad synger både de sentrale romantikerne – Schubert, Grieg, Tsjaikovskij – og en moderne tradisjonalist som Samuel Barber. Og hos dem alle lytter hun seg frem til musikkens nattsider, hos dem alle velger hun ut sanger om de tyngste tingene, sanger om avskjed og ensomhet, om lengsel og smerte – som hun fortolker klart, renferdig, med omhu og alvor.

Hun står tydeligvis ved begynnelsen av karrieren. Stemmen hennes er ennå meget ung, den er ikke ferdig utviklet, men allerede nå har den en markant retning. Og hun har funnet seg et repertoar som passer bra til dens mørke karakter. Eldre sangerinner vil selvsagt kunne legge betydelig mer livserfaring og musikalsk farge inn i sanger av denne typen, men ofte mens man lytter til Grimstads presise, enkle foredrag blir man minnet om at mange av disse romantiske nattstemningene jo faktisk opprinnelig ble skrevet til og sunget av slike meget unge stemmer.

Vi har blitt så vant til å høre «inderlige» fortolkninger av disse sangene og deres musikalske melankoli, at vi nesten har glemt at det også går an å betrakte dem som masker, som roller man kan leke med. Å synge lieder kan – slik Turi Grimstad overbevisende demonstrerte det ved søndagens konsert – være en mulighet for den unge kunstneren til å eksperimentere med et sett sterke følelsesuttrykk i miniatyrens format.