Når Østen møter Vesten

Bergens Tidende, 23.03.2011

Crystalline

Signe Bakke, klaver

2L

Signe Bakke med imponerende fortolkning Karen Tanakas klaververk

Det er ikke mange navn som dukker opp, når man tenker på japansk samtidsmusikk. Toru Takemitsu, kanskje. Eller Joji Yuasa. Og så Karen Tanaka – som har hatt en særlig forbindelse til Norge gjennom snart mange år. Håkon Austbø presenterte hennes musikk på Verdensmusikkdagene i 1990 og på Ultima-festivalen i 1991. Siden har hun blant annet vært festivalkomponist på ILIOS-festivalen i Harstad og har skrevet bestillingsverk til BIT20. Hun har også vært festivalkomponist i Bergen, på det som ble den siste Autunnale. Det var her, i 2003, hennes samarbeid med bergenspianisten Signe Bakke startet, et samarbeid som nå er blitt til platen Crystalline der Bakke framfører stort sett alt hva Tanaka hittil har skrevet for soloklaver.

Det er en begivenhetsrik plate, full av spennende og krevende verk – som for de flestes vedkommende aldri har vært innspilt før. Bakke tolker dem med teknisk overskudd og imponerende nyanserik klangbehandling. I tillegg er dette en svært interessant komponert utgivelse der verkene ikke framføres i kronologisk orden, men er montert sammen slik at de kaster lys framover og bakover og rokker ved vante forestillinger om det musikalske Østen.

Det starter med «Crystalline» fra 1988, et verk som i utgangspunktet virker veldig «japansk» – med harde, presise, nærmest slagverksaktige anslag på en bakgrunn av klirrende lyder og hengende pedalklanger. Så følger «Water Dance I-III», skrevet tjue år senere, tre satser der Bakke maner fram bilder av strømmende vann med ekkoer av Debussys «Jardins sous la pluie» og Ravels «Jeux d’eau». Og idet disse assosiasjonene dukker opp, endres forståelsen av «Crystalline». Det man opprinnelig opplevde som «japanske» elementer, minner plutselig vel så mye om impresjonismens etterliv i fransk modernisme hos en Messian og en Boulez – noe som kanskje ikke er så rart, tatt i betraktning at Tanaka har bodd i Paris det meste av sitt voksne liv, at hun har studert hos spektralkomponisten Tristan Murail og har vært tilknyttet Boulez-senteret IRCAM.

Senere på platen utfolder Bakke den impresjonistiske klangpaletten i Tanakas sjarmerende klaverstykker for barn. Og hun knytter forbindelsen bakover til Murail i det tredje større verket på platen, «Techno Etudes I-III» (1999), der klaveret fungerer som slagverk og pisker opp en rasende rytmisk-mekanisk storm. Platen slutter med «Crystalline II» (1995-96) som viderefører klanger og pianistiske grep fra det første verket. Og nå, etter reisen gjennom Tanakas musikalske landskap, klinger det «japanske» uttrykket betydelig mer «vestlig», mer «fransk» enn før. 

Teater for øret

Bergens Tidende Morgen, 24.05.1998

«Refleksjoner over Japan»

BIT 20 Ensemble

Ingar Bergby, dirigent

Håkonshallen

Begivenhetsrik konsert med japanske inspirasjoner og refleksjoner

En gang handlet det om samuraier og geishaer, om feudal grusomhet og eksotisk eleganse. For tyve-tretti år siden var det forestillingen om minimalisme og estetisering av hverdagslivet som dominerte. I dag skriver William Gibson science-fiction-romaner om landet hvor nano-biologiens og genteknologiens fagre nye verden for lengst er begynt. Japan er et bilde i den vesterlandske bevisstheten. Et bilde som hele tiden skifter karakter.

Hvordan ser det musikalske bilde av Japan ut, nettopp nå? Det spørsmålet stilte den japanske mesenen Michio Nakajima fire nordiske samtidskomponister. Og svarene hørte vi fredag kveld, fremført av BIT-20 ensemblet under ledelse av Ingar Bergby.

En flott konsert. Begivenhetsrik på flere måter. Fire urpremierer på en og samme kveld er naturligvis i seg selv en begivenhet. Men også de enkelte komposisjonene var fulle av begivenheter, musikalske begivenheter: sterke effekter, skarpe farger, stor gestikk – en slags teater for øret. Man kjedet seg ikke et sekund. Og fikk underveis mange forskjellige innfallsvinkler til nordboernes musikalske «Japan».

I svenske Staffan Mossenmarks «Return» hører man spinkel musikk for gitar og harpe som etter hvert går under i voldsomt slagverk og blåsermusikk henover en antydet populærmusikalsk bassgang. Tydeligvis et moderne «Japan» preget av brå overganger. I motsetning til islandske Àskell Masson som i «Snjór» fastholder den tradisjonelle europeiske forestillingen om det «japanske» med en sats preget av cymbaler og høye strykere.

Kveldens to andre nordiske verk ga et mindre turist-preget, mindre direkte refererende bilde av Japan. Finske Paavo Heininens «Murasaki in Casa Ando» var simpelthen en drømmende langsom sats, et stykke tradisjonelt modernistisk kammermusikk – hvis det går an å si det slik.

Det verket som kanskje best levde opp til kveldens overskrift var Åse Hedstrøms «Terra». Her fornemmet man nettopp at det var tale om «refleksjoner over Japan», et verk der Japan ikke er til stede som en direkte referanse, men der en estetisk inspirasjon fra en fremmed kultur arbeides gjennom og blir opptatt i det personlige uttrykket.

Men kveldens funn var tross alt et lite, helstøpt verk av japanske Karen Tanaka som ga oss mulighet for å vende blikket den annen vei og se Norge reflektert gjennom en japansk bevissthet. «Frozen Horizon» var tittelen. Frossen horisont. Og verket var nettopp dette. Et meditativt forløp i lange horisontale linjer, et frossent klangbilde som av og til brytes av en melodisk bevegelse i fløyte eller cello. Kjølig, enkelt. Veldig «norsk». Og veldig «japansk». Men først og fremst: vakker musikk.