«Refleksjoner over Japan»
BIT 20 Ensemble
Ingar Bergby, dirigent
Håkonshallen
Begivenhetsrik konsert med japanske inspirasjoner og refleksjoner
En gang handlet det om samuraier og geishaer, om feudal
grusomhet og eksotisk eleganse. For tyve-tretti år siden var det forestillingen
om minimalisme og estetisering av hverdagslivet som dominerte. I dag skriver
William Gibson science-fiction-romaner om landet hvor nano-biologiens og
genteknologiens fagre nye verden for lengst er begynt. Japan er et bilde i den
vesterlandske bevisstheten. Et bilde som hele tiden skifter karakter.
Hvordan ser det musikalske bilde av Japan ut, nettopp nå?
Det spørsmålet stilte den japanske mesenen Michio Nakajima fire nordiske
samtidskomponister. Og svarene hørte vi fredag kveld, fremført av BIT-20
ensemblet under ledelse av Ingar Bergby.
En flott konsert. Begivenhetsrik på flere måter. Fire
urpremierer på en og samme kveld er naturligvis i seg selv en begivenhet. Men
også de enkelte komposisjonene var fulle av begivenheter, musikalske
begivenheter: sterke effekter, skarpe farger, stor gestikk – en slags teater
for øret. Man kjedet seg ikke et sekund. Og fikk underveis mange forskjellige
innfallsvinkler til nordboernes musikalske «Japan».
I svenske Staffan Mossenmarks «Return» hører man spinkel
musikk for gitar og harpe som etter hvert går under i voldsomt slagverk og
blåsermusikk henover en antydet populærmusikalsk bassgang. Tydeligvis et
moderne «Japan» preget av brå overganger. I motsetning til islandske Àskell
Masson som i «Snjór» fastholder den tradisjonelle europeiske forestillingen om
det «japanske» med en sats preget av cymbaler og høye strykere.
Kveldens to andre nordiske verk ga et mindre turist-preget,
mindre direkte refererende bilde av Japan. Finske Paavo Heininens «Murasaki in
Casa Ando» var simpelthen en drømmende langsom sats, et stykke tradisjonelt
modernistisk kammermusikk – hvis det går an å si det slik.
Det verket som kanskje best levde opp til kveldens
overskrift var Åse Hedstrøms «Terra». Her fornemmet man nettopp at det var tale
om «refleksjoner over Japan», et verk der Japan ikke er til stede som en
direkte referanse, men der en estetisk inspirasjon fra en fremmed kultur
arbeides gjennom og blir opptatt i det personlige uttrykket.
Men kveldens funn var tross alt et lite, helstøpt verk av
japanske Karen Tanaka som ga oss mulighet for å vende blikket den annen vei og
se Norge reflektert gjennom en japansk bevissthet. «Frozen Horizon» var
tittelen. Frossen horisont. Og verket var nettopp dette. Et meditativt forløp i
lange horisontale linjer, et frossent klangbilde som av og til brytes av en
melodisk bevegelse i fløyte eller cello. Kjølig, enkelt. Veldig «norsk». Og
veldig «japansk». Men først og fremst: vakker musikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar