Kultur er energi

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 20.05.1998 

Her om dagen leste jeg en interessant artikkel om en suksessrik Bergensbedrift, eller som det sto: «et ambisiøst kompetansemiljø under stadig vekst og profesjonalisering». Det fremgikk at dette «kompetansesenter» har hatt hell med sine «strategier». Driften har vært preget av «lokalt engasjement», men også av «internasjonal orientering og posisjonering». Etter «den første, sårbare oppstartperioden» er bedriften «inne i en helt annen driftsfase med muligheter til langsiktig planlegging. Ikke minst takket være de stabile tildelinger over stats- og kommunebudsjettene». Denne støtten må betraktes som «en tillitserklæring til omsetningsvolum». Og «tross de usikre og kortsiktige økonomiske driftsrammene som var i begynnelsen» kan man i dag konkludere: «Drømmen om langsiktighet og permanent drift er nå blitt virkelighet».

Artikkelens stil er velkjent. Det er slik det skrives rundt omkring i de tusende bedrifter   i årsberetninger og virksomhetsplaner, i rapporter og prospekter. Samme slappe språk, samme oppblåste retorikk.

Men hvorfor er da nettopp denne artikkelen så interessant? Fordi det for en gangs skyld ikke dreier seg om oppdrettslaks eller informasjonsteknologi. Artikkelen står i Festspill-magasinet. Og handler om BIT20, Bergens berømte ensemble for samtidsmusikk.

Umiddelbart virker artikkelens blanding av kulturreportasje og jappespråk helt hinsides. Men likevel: det er noe slående i disse jålete formuleringene, et signal om at noe er annerledes nå, at kunst og kultur i dag tenkes på en ny måte.

Business-retorikken passer i al fall dårlig til de gamle tenkemåtene. Prøv selv: «På Mozarts tid var musikklivet i Wien et ambisiøst kompetansemiljø under stadig vekst og profesjonalisering»; «Griegs liv var preget av lokalt engasjement, men også av internasjonal orientering og posisjonering»; «Beethovens omsetningsvolumen var ikke tilfredsstillende, på 25 år ble det kun til ni symfonier».

Nei vel? Det høres ikke helt bra ut. Men når samme retorikk anvendes om vår egen tids kunst og kultur, klinger den riktig, på en måte. I hvert fald veldig 90-tall'sk.

Bakgrunnen er velkjent: Store deler av kulturlivet har vanskelig ved å klare seg på markedsvilkår og er etter hvert blitt mer og mer avhengige av forskjellige former for støtte fra stat, kommune og næringsliv. Det er dette som BIT20-artikkelen markerer: Det tales om organisasjon og institusjonalisering, om planlegging og drift, om alt hva som må til for å drive kulturliv i dagens Norge. Og for å sende de riktige signalene til de som sitter på pengekassene, beskrives alt dette i kulturbyråkratenes og sponsorenes særlige stammespråk. Men artikkelen demonstrerer også hva som er risikoen i denne situasjon: At byråkratiet blir sitt eget formål, at «driften» blir viktigere enn «produktet». At saken selv – musikken – tapes av syne.

Det er ikke lenge siden det var vanlig å tale om kunsten som noe fremmed, annerledes, som en uavhengig «time out»-sone utenfor de sosiale systemene, et område styrt av en egen utviklingslogikk. Slik er det ingen som taler lenger. Og det er vel dette som er det egentlig nye: I dag er det ingen som prøver å overbevise oss om at kunsten er vesentlig eller viktig. Eller bare noe særlig. Hele poenget er tvert imot å understreke at kunsten er en integrert del av de sosiale systemene. «Kultur er energi», skriver Festspill-sponsoren Statoil i sine annonser. Olje, musikk, elkraft, teater, en joggetur – det er ett fett. Eller som man kan lese i Festspill-magasinet: BIT20 er en bedrift som alle andre, med høye ambisjoner som alle andre. Denne helt vanlige bedriften produserer tilfeldigvis musikk. Og hva så?