Å hoppe før Wirkola

Bergens Tidende Morgen, 03.05.1998

Verk av Thoresen og Brahms

Marianne Thorsen, fiolin

Ion Marin, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Ypperlig fremførelse av Brahms' fjerde symfoni på torsdagkonsert med store musikalske kontraster

Det er vanskelig å hoppe etter Wirkola. Men bestemt også å hoppe før. Og derfor føltes det nesten som en urettferdighet mot Lasse Thoresen at Harmoniens programkomité hadde valgt å sette hans fiolinkonsert opp som første verk på en konsert som sluttet med Brahms' fjerde symfoni. For det er jo de færreste verk i verden som tåler å bli spilt og hørt i sammenheng med dette ruvende musikalske underverk.

Thoresens fiolinkonsert tålte det i hvert fald ikke. Brahms-symfonien etter pausen fikk nærmest karakter av en knusende dom – som nettopp virket urettferdig i betraktning av alle de innlysende, avgjørende avstander i tid, temperament, estetikk osv. som skiller de to verk.

Men når dette er sagt, må det samtidig legges til at Thoresens fiolinkonsert faktisk også er temmelig problematisk når den høres på sine egne, samtidsmusikalske premisser. Vel kan de store glitrende, orkestrale klangskulpturer imponere for en stund, men i lengden er det vanskelig å se bort fra at dyrkelsen av klangen her skjer på bekostning av nok så sentrale musikalske kvaliteter. Det melodiske stoffet er merkelig pregløst, og som musikalsk helhet virker konserten rett og slett formløs, som en uendelig flytende bevegelse uten indre nødvendighet og dynamikk. Og i lange strekk ganske kjedelig.

Det musikalske lyspunktet i denne sammenhengen var unge, talentfulle Marianne Thorsen som ga en imponerende tolkning av Thoresens teknisk krevende solostemme. Vi gleder oss til å høre hende igjen om et par uker i Troldsalen under festspillene, både som solist og i spissen for Leopold Trio.

Får vi også snart høre kveldens dirigent igjen? Kanskje det. Som bekjent er Harmonien på jakt etter en ny sjefdirigent – tre-fire år for sent. Og hver gang en fremmed dirigent ankommer Bergen, går det rykter blant Harmoniens bekymrede venner om at dette sikkert er en kandidat til jobben.

Man kunne håpe at ryktene for en gangs skyld talte sant, for Ion Marin virker som en solid, sympatisk dirigent, og han har tilsynelatende god kommunikasjon med musikerne. Torsdag kveld sørget han for at BFO kom sikkert gjennom Thoresens vanskelige partitur. Og presenterte så, etter pausen, en helt ypperlig fremførelse av Brahms' fjerde. Selvsagt er dette et verk musikerne kjenner ut og inn, et verk som nesten spiller seg selv – men også kun nesten: Det kreves alltid en god dirigent til å få balanse i klangen og tydeliggjøre det komplekse linjespill i de indre stemmene, en dirigent som kan sikre fremdriften og samtidig, midt i alt dette, markere de store strukturelle sammenhengene som går gjennom hele verket, fra førstesatsens musikalske urceller til sistesatsens strenge chaconne. Marin demonstrerte torsdag kveld at han er en slik dirigent.