Pangstart

Bergens Tidende, 03.09.2005

Griegakademiets sangklasse og jazzstudenter

Verk av Strauss, Mozart, Ravel og Prokofiev

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Underholdende og innholdsrik konsert for de nye studentene

Det var musikalsk start for byens nye studenter i går. Pangstart – kan man visst rolig si. For det startet med en smellende utgave av Richard Strauss’ Don Juan. Og det sluttet med en eksplosiv tolkning av fem stykker fra Prokofievs Romeo og Julie-suiter. Røfft, tøfft og fargestrålende – med Bergen Filharmoniske Orkester i flott form og med Andrew Litton som energisk, pedagogisk guide på dirigentpulten og som avslappet, uhøytidelig konferansier kvelden igjennom.  Musikkformidling på  høyt nivå.

For oss vanlige konsertgjengere var kvelden spesielt interessant fordi det var anledning til å høre studenter fra Griegakademiets sangklasse og fra jazzlinjen som solister. Programmet fortalte ikke hva de het – hvilket er synd -- men vi kommer helt sikkert til å høre mer til dem, for her var det talent og sjarm i bøtter og spann. De klassiske sangerne fremførte smakebiter fra Mozarts Tryllefløyten og Figaros Bryllup – og demonstrerte både musikalsk og scenisk nærvær. Jazzlinjen var representert med en klavertrio og en sangerinne. Vi merket oss en god, minimalistisk tolkning av Joni Mitchells ”All I Want” med fin klaversolo, mens et noe overstyrt lydanlegg tok en del av nyansene i Broadway-nummeret ”Aggravatin’ Papa”.

Det var også et ikke annonsert stykke musikk denne kvelden: Litton satte seg ved flygelet og spilte, akkompagnert av et tydelig beveget orkester, andre satsen fra Ravels klaverkonsert -- til minne om orkestrets soloklarinettist Lars Kristian Brynildsen som gikk ut av tiden den 17. august.

Romantiske perler

Bergens Tidende Morgen, 13.03.2001

Verk av Weber, Mahler, Strauss og Brahms

Liv Elise Nordskog, sopran

Lars Kristian Brynildsen, dirigent

Universitetets Symfoniorkester i Bergen

Johanneskirken

Universitetets Symfoniorkester er blitt en musikalsk kraft man må regne med.

Det startet med en knekkende bra fremførelse av Carl Maria von Webers ouverture til Jegerbruden. Og som kvelden skred frem, med romantiske perler på rad, og med en fin tolkning av Brahms' første symfoni til slutt, ble det klart at Universitetets Symfoniorkester er en kraft man må regne med når det skal gjøres opp status over musikklivet i Bergen.

Slik har det ikke alltid vært. Men under Lars Kristian Brynildsens ledelse har USO tatt seg veldig opp. Det er snakk om et amatørorkester. Som nesten naturnødvendig sliter med samme problemer som alle andre amatørorkestre: tynn klang i de høye strykerne, ujevne blåsere, plutselige konsentrasjonssvikt osv. Men det er samtidig et orkester som klarer å jobbe seg igjennom problemene og som på en kveld som denne spiller seg inn til det vesentligste i musikken, helt inn til grunnelementene i det erkeromantiske repertoaret - de store formene, det lange trekket, det dynamiske suget.

Sopranen Liv Elise Nordskog imponerte som solist i fire senromantiske orkestersanger. Hendes klare, litt kjølig mørke stemme passer veldig bra til dette repertoaret. Hun bruker den jugendlich-dramatisch i Gustav Mahlers «Rheinlegendchen», en Wunderhorn-sang som hun synger med fin fornemmelse for dens muntert-folkelige karakter. Og går så ubesværet over i det mer inderlige rollefaget med sterke, inntrengende tolkninger av Richard Strauss' «Morgen» og «Allerseelen».

Vi håper å få høre Liv Elise Nordskog snart igjen, gjerne i Strauss' fire siste sanger, eller i Wagners

«Wesendonk-Lieder», eller i ... Det er nok å ta fatt på.

Reiseliv

Bergens Tidende Morgen, 20.01.1996 

Verk av Zoltán Kodály

Dirigent: Andràs Ligeti

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En vakker kveld med fin kjemi mellom dirigent, orkester og publikum.

Grieghallen sto i reiselivets tegn torsdag kveld. I foajeen presenterte den norske turistnæring seg med store bilder og glorete brosjyrer. Men la det være sagt med en gang: Hinderløp gjennom en halvferdig salgsmesse inngår faktisk ikke i våre forestillinger om en vellykket konsertkveld. Da vi endelig kom oss inn i salen ble det heldigvis slutt med alle fortredeligheter. Vi satte oss godt til rette og dro på opplevelsesmettet tur med Bergens-filharmonikerne til Zoltán Kodálys Ungarn.

Umiddelbart virker det noe hasardiøst å vie en hel kveld til Kodálys musikk. Men vår innfødte guide, dirigenten Andràs Ligeti, hadde al den energien og entusiasmen som kreves for å lykkes med et slikt prosjekt. Og resultatet ble en vakker kveld med fin kjemi mellom dirigent, orkester og publikum, en kveld der vi fikk høre musikk som sjeldent spilles på disse kanter og der vi fikk oppleve helt nye, eksotiske sider av Bergens-filharmonikerne.

På programmet sto ungdomsverket «Sommerkveld» samt to større verk, begge med folkemusikalsk bakgrunn: Galánta dansene (1933) der Kodály arbeider en serie dansemelodier sammen til en stor komposisjon, og Háry János suiten (1926) der han skriver musikalske skjelmsstykker for stort orkester, med fullt slagverk og messing.

I begge hovedverkene er det tale om følelsesfull, nesten teatralsk musikk - som Ligeti fikk bergenserne til å spille med inderlighet og stor, deklamerende gestus. Det var tilbakeholdt melankoli i de langsomme satsene, det var elektrisk swung når musikken setter seg i bevegelse, det var virtuos sikkerhet i de lynhurtige, halsbrekkende off-beat passasjene. Og det var vakre soloprestasjoner: F.eks. Nora Taksdals mørke sigøjnerbratsj i Háry János. Eller Lars Kr. Brynildsen som i Galánta-dansene spilte klarinett med så stor og bøyelig tone at man skulle tro han var vokst opp under helt andre himmelstrøk.

Alt i alt: en fornøyelig tur til Ungarn. Vi gleder oss til å møte Ligeti og Harmonien igjen neste torsdag, denne gangen med musikk av Béla Bartók, en av århundrets helt store komponister.

Miniatyrer

Bergens Tidende Morgen, 06.11.1995

HansaJkvartetten

Jane Odriozola, cello

Lars Kristian Brynhildsen, klarinett

Autunnale

Grand Selskapslokaler

Moderat samtidsmusikk i ærverdige lokaler

Grand Selskapslokaler er et av de få stedene i Bergen sentrum der det går an å spille kammermusikk. Den store salen er ikke større enn at publikum har god kontakt med musikerne. Og i tillegg har salen atmosfære: den litt loslitte elegansen minner oss om at kammermusikk opprinnelig startet i slike omgivelser, som privat selskapelighet i borgerlige hjem.

Fredag kveld ble det spilt moderat samtidsmusikk i disse ærverdige lokalene: Bergen Kammermusikkforening hadde besøk av Autunnalen som presenterte et program med verk av norske komponister.

Først en urfremføring av Ketil Hvoslefs «Cello Solo». Det krever gode nerver å skrive i dette formatet: I den ene enden av musikkhistorien ruver Bachs seks cellosuiter, i den andre enden er utsikten blokkert av Benjamin Brittens tre suiter. Men Hvoslef tar slett ikke konkurransen opp med disse grandiose byggverk, han velger å spille på en helt annen bane og konstruerer i stedet sin cello-solo som en serie miniatyrer, som små poengterte refleksjoner over et enkelt, sangbart motiv. Primært utforsker han instrumentets tekniske muligheter: Her er det flageoletter og pizzicato, kjappe, virtuose avsnitt og langsomme deklamerende passasjer – alt sammen fremført sikkert og effektivt av Jane Odriozola.

Miniatyrer – det kunne nesten være mottoet for hele denne kvelden på Grand, for også i Hansakvartettens avdeling var det de korte forløpene, de enkle motiviske forskyvningene som dominerte. Vi hørte bl.a. Hvoslefs elskverdige Klarinettkvintett med Lars Kristian Brynildsen på klarinett og Bjarne Brustads litt karakterløse Strykekvartett nr. 3. Kveldens mest interessante opplevelse for denne anmelderen var Sverre Berghs syv, markante Epigrammer, et moderat verk med tett, gjennomarbeidet sats og varm klang.

Hansakvartetten spilte med profesjonell myndighet kvelden igjennom. Og underveis ble det også tid til et kort innslag med Autunnalens »gubbe i lådan», svenske Johannes Bergmark som talte svart og spilte virtuost på sagblader. På 20-tallet kunne dadaistene skape furore i borgerskapet med den slags opptrinn. Fredag kveld i Grands Selskapslokaler var det ingen som ble forarget. Heller ikke over musikken. Det sier noe om dette spesielle publikummet, om toleranse, om åpenhet. Men kanskje sier det også noe om selve musikken?