Tanke og realisering

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1999

Verk av Beethoven, Nielsen, Chopin og Brahms

Christian Eggen, klaver

Atle Sponberg, fiolin

Nora Taksdal, bratsj

Henrik Brendstrup, cello

Logen

Blandet konsert med årets festspillmusiker som pianist og kammermusiker

Når Christian Eggen spiller klaver, forstår man hvorfor han er en bra dirigent. Hvor han enn befinner seg i det musikalske forløpet, slår han ned på det som er mest vesentlig eller mest karakteristisk nettopp her og nå – en brå overgang, kanskje, eller en dynamisk kontrast, en plutselig endring i fargelegging, i linjespill. Han viser musikken frem, gjør strukturen tydelig, hørbar.

Også pianister må ha formsans og analytisk røntgenblikk, det er en nødvendig betingelse, men er det tilstrekkelig? Kreves det ikke noe mer når man tar mål av seg for å spille klaver på høyeste nivå? Slike spørsmål reiste seg uunngåelig under konserten i Logen på fredag. For uansett om Eggen spilte Beethoven, Carl Nielsen eller Chopin, så ble det klingende resultatet merkelig tørt, nesten kjølig – og merkelig ensartet. Man satt igjen med en følelse av å ha hørt den musikalske tanken bak verket, ikke verket selv. Som å ha sett en arkitekttegning hvor de bærende konstruksjonene er markert og hvor man ser det elektriske opplegget og hvor rørledningene kommer til å gå, men hvor den konkrete stoffligheten mangler, alle de fysiske, sanselige detaljene som skal til for å gjøre et hus beboelig.

Beethovens seks bagateller Op. 126, Carl Nielsens Suite, Chopins Fiss-dur Barcarolle Op. 60: Kveldens program var stort tenkt, ambisiøst. Kanskje for ambisiøst, teknisk sett. I det minste ble det litt for mange slagfeil, litt for mange nervøse redninger i siste liten og litt for mange passasjer hvor man satt med en utrygg fornemmelse av å være på gyngende grunn.

Men så var det Brahms da. Den første klaverkvartetten Op. 25 og Eggen i selskap med gode kolleger, med Henrik Brendstrups store, blomstrende cello, Atle Sponbergs lette, rytmisk bevegelige fiolin og Nora Taksdals solide bratsj. Og plutselig en helt annen stemning i salen, en fornemmelse av overskudd og risikovillig musikalsk kapital.

Egentlig er disse fire musikerne så voldsomt forskjellige i temperament og musikalsk orientering at man skulle tro at de ville hatt problemer med å finne frem til en felles plattform. Men kanskje var det nettopp denne forskjelligheten som gjorde at det ble intensitet og elektrisitet i samspillet. Noen glatt, tradisjonell Brahms-tolkning var det så visst ikke, men et spennende innblikk i et kammermusikalsk verksted hvor muligheter prøves ut og noe nytt og annerledes blir til.

Reiseliv

Bergens Tidende Morgen, 20.01.1996 

Verk av Zoltán Kodály

Dirigent: Andràs Ligeti

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En vakker kveld med fin kjemi mellom dirigent, orkester og publikum.

Grieghallen sto i reiselivets tegn torsdag kveld. I foajeen presenterte den norske turistnæring seg med store bilder og glorete brosjyrer. Men la det være sagt med en gang: Hinderløp gjennom en halvferdig salgsmesse inngår faktisk ikke i våre forestillinger om en vellykket konsertkveld. Da vi endelig kom oss inn i salen ble det heldigvis slutt med alle fortredeligheter. Vi satte oss godt til rette og dro på opplevelsesmettet tur med Bergens-filharmonikerne til Zoltán Kodálys Ungarn.

Umiddelbart virker det noe hasardiøst å vie en hel kveld til Kodálys musikk. Men vår innfødte guide, dirigenten Andràs Ligeti, hadde al den energien og entusiasmen som kreves for å lykkes med et slikt prosjekt. Og resultatet ble en vakker kveld med fin kjemi mellom dirigent, orkester og publikum, en kveld der vi fikk høre musikk som sjeldent spilles på disse kanter og der vi fikk oppleve helt nye, eksotiske sider av Bergens-filharmonikerne.

På programmet sto ungdomsverket «Sommerkveld» samt to større verk, begge med folkemusikalsk bakgrunn: Galánta dansene (1933) der Kodály arbeider en serie dansemelodier sammen til en stor komposisjon, og Háry János suiten (1926) der han skriver musikalske skjelmsstykker for stort orkester, med fullt slagverk og messing.

I begge hovedverkene er det tale om følelsesfull, nesten teatralsk musikk - som Ligeti fikk bergenserne til å spille med inderlighet og stor, deklamerende gestus. Det var tilbakeholdt melankoli i de langsomme satsene, det var elektrisk swung når musikken setter seg i bevegelse, det var virtuos sikkerhet i de lynhurtige, halsbrekkende off-beat passasjene. Og det var vakre soloprestasjoner: F.eks. Nora Taksdals mørke sigøjnerbratsj i Háry János. Eller Lars Kr. Brynildsen som i Galánta-dansene spilte klarinett med så stor og bøyelig tone at man skulle tro han var vokst opp under helt andre himmelstrøk.

Alt i alt: en fornøyelig tur til Ungarn. Vi gleder oss til å møte Ligeti og Harmonien igjen neste torsdag, denne gangen med musikk av Béla Bartók, en av århundrets helt store komponister.