Kritikken av Requiem - et svar

Bergens Tidende Morgen, 04.05.2003

Det har vært en del innlegg i BT etter min anmeldelse av Kenneth Sivertsens Requiem (12.4). Kanskje det er på sin plass med et par kommentarer fra min side? Jeg skal gjøre det kort. 

Offentlig debatt om musikalske anliggender er sjelden, selv i Bergen der uttrykksviljen ellers generelt er stor. Derfor er det bare bra at det for en gangs skyld kommer reaksjoner på en musikalsk vurdering. Det som kanskje ikke er vel så bra, er den typen argumentasjon som fremføres i leserbrevene. Skribentene er uenige med mig, og mener derfor at jeg er udannet, mangler kompetanse og bør slutte å skrive. Man kjenner mønstret. Og dersom man har litt humorisk sans kan man more seg over at BFO's direktør d. 13.4 beskylder meg for å være en autoritær kulturstalinist ... og straks etterpå får støtte fra ivrige lesere som dels krever skriveforbud for folk med andre meninger enn dem selv, dels vil ha BT's kulturredaksjon skiftet ut med lojale partikammerater.

En av skribentene (29.4) mener at jeg skriver uforståelig, men har dog forstått så mye at hun er uenig med mig – selv om hun  ikke har vært på konserten. En annen mener (15.4) derimot at jeg skriver alt for forståelig og meddeler at «man» vil ha seg frabedt slikt i avisen. Hvem «man» er, opplyser han dog ikke.

Flere av innsenderne henviser til egne positive opplevelser og til at publikum i Grieghallen var tydelig begeistret for verket. Til dette er å si at en anmelders oppgave ikke er å anmelde publikum, men å anmelde verket. Publikums reaksjoner på uroppførelsen fikk i øvrig bred dekning i BT dagen etter premieren (11.4). Andre leserbrev henviser til at verket er komponert under sykdom. Men det er ikke anmelderens oppgave å anmelde komponistens sykdom – som i øvrig fikk bred dekning i BT og andre aviser i dagene opp mot premieren.

I motsetning til leserbrevsskribentene er BFO's direktør Lorentz Reitan (13.4) visst egentlig ikke fundamentalt uenig med meg når det gjelder vurderingen av verket. Han bemerker bare at min anmeldelse er kort. Joda. Jeg skrev faktisk en avisanmeldelse, ikke et stykke analytisk kritikk beregnet på et musikkvitenskapelig tidsskrift. Selvsagt skulle jeg ønske jeg hadde mer spalteplass i avisen pluss romsligere deadline. Hadde jeg hatt mulighet for å skrive detaljert, og hadde jeg f.eks. også hatt mulighet for å lese Sivertsens partitur på forhånd, ville jeg ha utdypet og eksemplifisert forskjellige momenter, men det ville selvsagt ikke endret min grunnleggende vurdering – som er at dette verket ikke henger sammen, at det består av løse skisser som fremføres av tre-fire forskjellige musikergrupperinger uten innbyrdes kontakt, at orkestersatsen er syltynn, at instrumenteringen i en del tilfeller er problematisk og tilsynelatende foretatt uten større forståelse for instrumentenes og korstemmenes register, at det generelt er snakk om dårlig håndverk i de orkestrale delene og i korsatsene, og at det på premierekvelden bare var de improviserte passasjene som hadde en viss musikalsk tyngde.

Jeg har stor forståelse for at Reitan føler det er vanskelig å uttale seg om en problematisk disposisjon. Men jeg er likevel forundret over de billige retoriske knepene han velger å bruke i innlegget sitt. «Uhildet kritiker?» spør han ironisk. Men – kunne man spørre tilbake - er en kritiker nødvendigvis «hildet» fordi han ikke ukritisk videreformidler Harmoniens PR-materiale? Eller: Hvem er det egentlig som er «hildet» i denne saken? Anmelderen som tar stiling til verket slik det presenteres i konsertsalen, eller direktøren som har bestilt verket og som har jobbet intenst med saken over lengre tid? Og videre: Blir man automatisk kulturstalinist fordi man peker på at det burde vært foretatt kvalitetskontroll en eller annen gang underveis i prosessen fra bestilling til fremføring? Mener Reitan faktisk at denne bestillingen er gjennomført som avtalt? Inngikk det f.eks. som en del av den opprinnelige kontrakten at en studerende fra Griegakademiet skulle kalles inn i siste liten for å foreta orkestreringen? Og så videre. Og så videre. 

Reitan slutter med å fremheve «publikums spontane, stående applaus». Joda. Men Reitan vet jo godt at bergenspublikummet generelt er heftig og begeistret, og at spontan, stående applaus er regelen snarere enn unntaket i Grieghallen. Det er naturlig at bergensenes varme og raushet gleder direktør Reitan, men når det gjelder den musikalske vurderingen av Sivertsens Requiem burde musikk-mennesket Reitan kanskje snarere lytte til sin egen musikalske fornemmelse. Eller til de involverte musikerne.   

Sviktende dømmekraft

Bergens Tidende Morgen, 12.04.2003

Kenneth Sivertsen: Requiem

Diverse solister

Frode Rasmussen, resitasjon

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kor

Grieghallen

Halvannen time med uferdige stumper fra Kenneth Sivertsens musikalske snekkerbod.

Den norske pressen har en etisk grunnlov. Den inneholder blant annet en paragraf som sier at man ikke må misbruke andre menneskers sviktende dømmekraft. Man skulle ønske konsertdireksjonen i Harmonien hadde tilsvarende normer og en tilsvarende paragraf. For da hadde BFOs direktør sendt Kenneth Sivertsens «Requiem» tilbake til komponisten og bedt ham komme igjen når han hadde jobbet mer med saken og hadde noe mer sammenhengende å by på.

Dessverre er verden ikke slik. For Harmonien sliter med økonomien. Og gjennomsnittsalderen på torsdagskonsertene er etter hvert foruroligende høy. Desperate tider krever desperate tiltak. Derfor er det kynismen som får råde grunnen. Og derfor satt vi da i Grieghallen i halvannen time og hørte på uferdige stumper fra Kenneth Sivertsens musikalske snekkerbod. Vil slike tiltak gi flere kunder i butikken på sikt? Jeg tror ikke det.

Sivertsen hadde for anledningen funnet frem litt av hvert. Og lagt bitene på rekke. Sånn noenlunde. Litt visepop, et par skisser til noe korsang, noen takter syltynn orkestermusikk, to-tre akkorder å improvisere over for en gruppe jazzmusikere. Pluss Frode Rasmussen. Pluss hjelpeløst banale tekster om livets store spørsmål.

Det har vært en del snakk om cross-over i forkant av denne konserten. Men det var ingen trafikk over grensene å spore torsdag kveld, verken mellom stykkene innbyrdes eller i verket som helhet. Alle – musikerne, sangerne, Frode Rasmussen - holdt på med sitt, høflig, profesjonelt, i hver sin bås, uten innbyrdes kontakt. En bit pop. En bit jazz. Litt forknytt korsang. Litt Frode Rasmussen. Og så videre. I halvannen time.

Det var selvsagt enkelte lyspunkter underveis. F.eks. den tidligere Vamp-vokalisten Jan Toft som kvelden igjennom gjorde en imponerende innsats i popballadene. Og jazzmusikerne – som ganske visst ikke hadde mye alburom, men som glimtet til i en enkelt, kort free jazz sekvens i starten av kvelden. Pluss at den fremragende vibrafonisten Mike Mainieri flere ganger skapte flott, blomstrende musikk henover et nokså magert akkordgrunnlag.

Hva musikere og sangere tenker en slik kveld, er vanskelig å si. De er på jobb. De er profesjonelle. De gjør hva situasjonen krever. Men jeg kan forestille meg at den glimrende dirigenten Ingar Bergby og den like så glimrende sopranen Liv Elise Nordskog av og til stod og tenkte at det er merkelig, for ikke å si urimelig, at Harmoniens konsertdireksjon bare har bruk for deres talenter ved anledninger som denne.