Eksportnæringen

Musikkommentar, Bergens Tidende, 15.02.2012

Kulturdepartementet har oppnevnt en arbeidsgruppe til å vurdere den framtidige organiseringen av Music Export Norway (MEN) og Norsk musikkinformasjon (MIC).

De to institusjonene er organisert og finansiert på litt forskjellig måte. MEN er et aksjeselskap som eies av seks store bransjeorganisasjoner. MIC en stiftelse som får sine driftmidler via Kulturdepartementet. Og nå er det altså snakk om å vurdere dem, eller rettere om å slå dem sammen til ett organ som kan utføre de arbeidsoppgavene «som er finansiert med midler over Kulturdepartementets budsjett» – som det står i pressemeldingen. Først og fremst dreier det seg om å fordele den offentlige støtten til utenlandsturneer – om lag 3 millioner som Utenriksdepartementet forvalter pluss 4 millioner som i høst kom inn i forslaget til statsbudsjett for 2012.

En eller annen form for sammenslåing høres umiddelbart rimelig ut, tatt i betraktning at de to organene forholder seg til de samme bransjeorganisasjonene og at de begge har som formål å promotere norsk musikk i utlandet. Likevel har det vært heftig diskusjon i musikkmiljøene og på nettstedet Ballade som drives av MIC. For selv om begge organene i prinsippet arbeider for hele det norske musikkmiljøet på tvers av sjangere, er det frykt for at endringene vil begunstige populærmusikken og de store plateselskapene – en frykt som ikke blir mindre når MEN i et høringsnotat snakker om å øke «den næringsmessige musikkeksporten», eller når en representant for det multinasjonale selskapet Universal åpenhjertig foreslår at støtten bare skal gis til de aller største aktørene på markedet.

Som et apropos til denne debatten publiserte Ballade på mandag en artikkel der Kjell Wernøe fra Pro Arte i Bergen skriver om sine 25 års erfaringer med å drive management for klassisk musikk med kunstnere som Leif Ove Andsnes, Henning Kraggerud, Håvard Gimse, Truls Mørk osv.  Wernøe er trolig den personen i Norge som vet mest om å eksportere norsk musikk. Og han er ikke trygg ved den forestående omorganiseringen av eksportstøtten.

Wernøe frykter at det som skjer nå er «et eksempel på kultursentralisme som vi fra før har mere enn nok av».  Og han minner om at «ikke all musikk- eller musikereksport på kunstmusikkfeltet foregår slik som innen populærmusikken».  For å styrke eksportrettet norsk management på kunstmusikkfeltet trenger man innsatser og ressurser, men også «kunnskap og innsikt om feltet». – Kloke ord i en tid da departementet tilsynelatende forestiller seg at sentralisert administrasjon og økt bransjestøtte er tilstrekkelig til å sikre et internasjonalt gjennomslag for norsk musikk – uavhengig av sjanger og kunstnerisk kvalitet.

Musikalske knallperler

Bergens Tidende, 02.11.2011

Storyteller

Tine Thing Helseth, trumpet

Håvard Gimse, klaver

Dirigent: Eivind Aadland

Royal Liverpool Philharmonic Orchestra

EMI Classics

10

tenThing

EMI Classics

Tine Thing Helseth i nye omgivelser

Hun holder høyt tempo for tiden, Tine Thing Helseth. I mai skrev hun kontrakt med EMI, og bare et halvt år senere blir hun nå lansert internasjonalt med hele to plater. På den første, «Storyteller», er hun solist med Royal Liverpool Philharmonic Orchestra dirigert av Eivind Aadland. På den andre, «10», spiller hun med brassensemblet tenThing som hun har drevet parallelt med solokarrieren de siste årene.

«Storyteller» er en plate som demonstrerer alle de kvalitetene vi kjenner fra Helseths konserter og norske plater – den totale beherskelsen av instrumentet, den gjennommusikalske fraseringen, den sømløse bevegelsen opp og ned mellom alle registre. For ikke å snakke om tonen hennes – varm og mørk i dybden, myk og bøyelig som et flygelhorn i mellomregistret og med blendende stråleglans når hun springer opp og uanstrengt smeller til i høyden. Alt i alt en blankpolert, plettfri innspilling. Teknisk sett.

Men så var det repertoaret da. «Storyteller» består av stykker som opprinnelig er skrevet for sangstemme, og som Helseth her framfører i mer eller mindre heldige transkripsjoner og arrangementer. Best fungerer en liten Kurt Weill-song fra 1930-tallet, og den spanskinspirerte «Les Filles de Cadiz» av Delibes. Resten er stort sett svisker og encores fra den populære del av vokalrepertoaret. Og de fleste av dem har ikke har hatt godt av å bli overført til trompet. Eneste lengre verket på platen er en versjon av Griegs Haugtussa (op. 67) for trompet og klaver – som jeg gjerne skulle vært foruten.

Da EMI skrev kontrakt med Helseth i vår, uttalte sjefene at hun har potensial til å gå ut over trompetistenes kjernerepertoar og nå «et bredere publikum i Europa, Asia og Nordamerika». Det er nok korrekt at en utgivelse som «Storyteller», med sine ultrakorte, musikalske knallperler beregnet til enkeltvis nedlasting fra nettbutikkene, er hva som må til for å ramme det helt store publikum i dag. Men man blir uunngåelig litt bekymret for hvordan det skal gå med kunstneren Tine Thing Helseth i tiden framover.  

Jeg for min del har hatt mer fornøyelse av å høre «10». Her er det lengre, mer sammenhengende verk og også bedre samsvar mellom verk og format. De ti messingblåsere presenterer for eksempel spretne, typeriktige utgaver av nederlandske Jan Koetsiers «Brass Symphony» (op. 80) og Kurt Weills  «Dreigroschenoper Suite», to verk med røtter i mellomkrigstidens tyske Neue Sachlichkeit. Og de smeller til med effektive messingtranskripsjoner av Albéniz' «Suite Espanõla» og Bizets Carmen-suite.

En musikalsk begivenhet

Bergens Tidende, 07.06.2011

Beethovens cellosonater

Truls Mørk, cello

Håvard Gimse, piano

Håkonshallen

Truls Mørk og Håvard Gimse i sublimt samspill

Alle Beethovens sonater for cello og klaver pluss de tre variasjonsstykkene? Framført i løpet av to konserter? Det høres ut som et typisk festival-stunt, en musikalsk «event». Men så var det altså Truls Mørk og Håvard Gimse som hadde satt disse verkene på programmet i Håkonshallen torsdag og fredag kveld. Og da ble det noe helt annet – ikke Beethoven som «event», men en skikkelig musikalsk begivenhet der to store kunstnere i sublimt, innforstått samspill la fram verkenes stofflige overflod og avdekket stadig nye lag og dimensjoner i Beethovens univers.

Disse celloverkene er skrevet over en periode på 20 år, og de rommer alle de sentrale momentene i Beethovens musikalske utvikling, fra ungdommens kjekke virtuositet til de siste årenes innadvendte refleksjoner over den absolutte musikkens problemer. På et vis var det altså den «totale» Beethoven som ble framført disse to kveldene. Og ikke bare i snever musikkhistorisk forstand. For Mørk og Gimse prøvde samtidig ut en rekke ulike tolkningsmuligheter innen for de gitte historiske rammene. 

Sett utenfra virker de to musikerne ganske forskjellige. Mørk sitter sitrende konsentrert og spiller med blikket innstilt på uendeligheten; Gimse er i konstant bevegelse, lyttende, eksperimenterende. Men når det gjelder oppfattelsen av Beethoven er de helt samstemte.   

I de to første sonatene satset de på maksimale kontraster mellom førstesatsenes ekspressive, langsomme innledning og det etterfølgende allegro-avsnittet , og satte så trumf på i andresatsene som ble spilt funklende virtuost i et forrykende tempo, helt på kanten av stupet. De tre variasjonsstykkene som var plassert midt i konsertene, ble spilt kjepphøyt og fandenivoldsk med fin sans både for Beethovens humor og for hans mer melankolske, inderlige sider. 

Og så var det de to siste sonatene da. Og spesielt nr. 5 som avsluttet fredag kveld – igjen med maksimale kontraster i stemning og tempo. I den siste satsen økte og økte Mørk den musikalske temperaturen i den uendelige, langsomme, nesten ubevegelige melodilinjen – «con molto sentimento d'affetto», med stor følelse av hengivenhet – og slo så brått over og ga sammen med Gimse en nærmest røntgenaktig gjennomlysning av det fugerte allegro-avsnittet slik at et av Beethovens mest kompromissløst abstrakte stykker musikk plutselig ble klart og innlysende. Og da var det ikke mer å si. Vi dro hjem. En musikalsk begivenhet rikere.

Frie tolkinger

Bergens Tidende, 15.09.2010

Håvard Gimse with Henning Kraggerud on viola

Naim Classical

Håvard Gimse spiller Schubert og Schumann

Håvard Gimses nye plate starter med Schuberts sonate for «arpeggione», det gamle, glemte strykeinstrumentet som i våre dager vanligvis erstattes med cello eller, som her, med bratsj. Henning Kraggerud har for anledningen byttet fiolinen ut og spiller «arpeggione»-stemmen med mørk, varm bratsjtone som kler dette uhøytidelige, musikantiske verket. Men han og Gimse er visst ikke blitt helt enige om tolkningen. I alle fall skurrer Kraggeruds frie spillestil ofte mot Gimses mer nøkterne klaverstemme. Frihet er det derimot mye av i Gimses tolkning av Schumanns Kinderszenen – litt for mye etter min smak, litt for mange umotiverte temposkift og en litt for andpusten framføring som slører de intrikate detaljene i de hurtige stykkene. De langsomme stykkene fungerer bedre; blant annet får svisken «Träumerei» en uventet inntrengende, alvorlig karakter. Platen slutter med en god tolkning av Schuberts klaversonate i Adur (D 784).

Håvard Gimse med venner

Bergens Tidende, 05.10.2007

Verk av Sibelius, Chopin, Beethoven, Rakhmaninov og Shostakovitsj

Arve Tellefsen, fiolin

Truls Mørk, cello

Håvard Gimse, klaver

Grieghallen

Kammermusikalsk torsdag i Grieghallen

En torsdagskonsert med bare kammermusikk - hvordan skal det gå? Vel, med Håvard Gimse, Arve Tellefsen og Truls Mørk på programmet er den musikalske kvaliteten nesten gitt på forhånd. Og dette er i tillegg folkekjære musikere som uten større besvær trekker publikum til Grieghallen. Så det var fullt hus i går. Og stemning som på en landskamp.

Konserten var annonsert som "Håvard Gimse med venner". Det vil i praksis si en avdeling klavermusikk før pausen, og to klavertrioer sammen med Tellefsen og Mørk etterpå.

Gimses soloavdeling minnet litt om de gamle recital- programmene - med kortere, glansfulle stykker i starten og et tyngre verk til slutt, i dette tilfellet en håndfull imponerende virtuose tolkninger av Sibelius og Chopin etterfulgt av Beethovens Måneskinn-sonate. I en slik innramming er det fare for at de to første satsene i Beethoven-sonaten kan få et noe salongaktig preg. Gimse unngikk langt på vei dette, og satte tingene ettertrykkelig på plass med en skarp sistesats spilt i et forrykende tempo.

Avdelingen etter pausen begynte med en velklingende fremførelse av Sergej Rakhmaninovs Trio élégiaque i g-moll fra 1892. Og så fulgte kveldens siste verk: Truls Mørk ledet an med en liten flageolettmelodi, Arve Tellefsen la en skrøpelig motstemme, Gimse falt inn - og man merket med en gang at kveldens siste verk også skulle bli kveldens sterkeste opplevelse: En hard, streng tolkning av Dmitri Sjostakovitsjs andre klavertrio, skrevet i 1944 i en av Europas mørkeste perioder. Det er lyse partier i dette verket, men Gimse og vennene sluttet slik partituret tilsier det - med en beksvart tolkning av tredjesatsen der Sjostakovitsj forvandler en enkel, jødisk folkemelodi til en frysende, makaber dødsdans.

Bilder av Grieg

Bergens Tidende, 31.05.2007

Grieg-Galla

Kerstin Avemo, sopran

, Leif Ove Andsnes og Håvard Gimse, klaver

Truls Mørk, cello

Julian Rachlin, fiolin

Grieghallen

Stor konsert med de mest holdbare delene av Griegs kammermusikk

Det har været en del «På sporet av Grieg»-konserter i år. Men i går kom vi da endelig helt frem til ham. Vi fant ham i Grieghallen, selvsagt. Vi var på Grieg-Galla, Grieg vegg-til-vegg, en hel konsert med de mest holdbare delene av hans kammermusikk, tolket av store kunstnere – som ga oss mange forskjellige, ja egentlig dypt forskjellige, bilder av Grieg.

Det startet noe nervøst og anspent med Julian Rachlin som la vekt på de mest utadvendte, musikantiske effektene i den tredje fiolinsonaten, og tydeligvis ikke hadde sans for de dypere lagene i dette komplekse verket. Den unge, svenske sopranen Kerstin Avemo som sang en serie Grieg-sanger med flott, klokkeklar sopran, hadde derimot godt grep om både de høyspente og de mer inderlige sidene av musikken og klarte å forvandle flere av de små sangene til musikalske dramaer.  

Men det var først da hjemmelaget kom på banen etter pausen at musikken virkelig løftet seg. Det startet med cellosonaten, op. 36, med Truls Mørks cello syngende, klagende, deklamerende, bedende – i utsøkt samspill med Håvard Gimse.

Og så var det da tid for Leif Ove Andsnes og den store Ballade, op. 24. Og en tolkning som på forunderlig måte syntes å romme alle aspekter av Grieg. Det var her tilsynelatende alt sammen – det virtuose, det lekende, det dramatiske, og folketonene ikke å forglemme. Samtidig med at det hele ble spilt frem, henover en avgrunn av smerte og dyp, svart melankoli. Bedre kan dette verket neppe spilles. Og nærmere kommer man neppe den hele, «egentlige» Grieg.

Elg på vidvanke

Bergens Tidende, 06.12.2006

Elk Sonata
Håvard Gimse, klaver

Lars Anders Tomter, bratsj

Nordic Sound

Norsk kammermusikk for bratsj og klaver

Verket har fått tilnavnet «Elgsonaten» fordi det sto en elg og stirret på Johan Kvandal hver gang han så ut av vinduet mens han skrev det. Men tro ikke at resultatet da er blitt et stykke musikalsk «elg i solnedgang». Vel er det både tradisjonell norsk fritonalitet og stumper av folketoner i denne sonaten for bratsj og klaver (op. 81), men det er først og fremst mye frisk, dramatisk musikk med skarpe kanter og et uttrykk som spenner fra det voldsomt utagerende til det inderlig såre og vare. Lars Anders Tomter og Håvard Gimse spiller sonaten samstemt og entusiastisk, med fin sans for Kvandals brå stemningsskift. De fortsetter i samme sporet på resten av platen der de byr på stykker av Ragnar Söderlind og en upretensiøs sonatine av Harald Sæverud. Pluss enda et verk av Kvandal – hans Elegi og Capriccio for solo bratsj (op. 47) som Tomter uroppførte i 1976 og her fremfører med stor gestikk og mye humor.

Vokalkunst

Bergens Tidende, 04.06.2005

Randi Stene, mezzosopran

Håvard Gimse, klaver

Festspillene

Logen

Randi Stenes store musikalske og sceniske talent

I begynnelsen var mobiltelefonen. Og mobiltelefonen var i Logen. Hvor den kimte og kimte – og totalt ødela Randi Stenes introduksjon til kveldens program. Men da alt hadde roet seg, og musikken endelig startet, ble det allikevel en hyggelig kveld. Der en avslappet Stene demonstrerte mange forskjellige sider av sitt store musikalske og sceniske talent.

Både i den innledende avdelingen med sanger av Reynaldo Hahn og i det avsluttende Sibelius-utvalget, var det de voldsomme, dramatiske følelsesuttrykkene som dominerte slik at man av og til nesten hadde en følelse av at denne imponerende stemmen er for stor til denne verden – eller i hvert fall til et lokale som dette. Men inn imellom fikk vi også høre Stene fra den mer avdempete siden i en serie humørfylte folkelige amerikanske sanger i arrangement av Aaron Copland. Og at hun også forstår å blende stemmen ned, helt ned i det intime, ømme registret, demonstrerte hun med en nyansert tolkning av danske Peter Heises versjon av Solveigs sanger fra Peer Gynt.

Håvard Gimse var kvelden igjennom en lydhør, kongenial akkompagnatør. Og hadde i tillegg en fin soloavdeling med korte klaverstykker av Sibelius.

Løs snipp i Logen

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2003

Verk av Percy Grainger og Edvard Grieg

Bengt Forsberg, Piers Lane og Håvard Gimse, klaver

Logen

Bengt Forsberg som entusiastisk advokat for Percy Graingers musikk

Det er lett å la seg lure. Han ser så formell og korrekt ut der han sitter i bakgrunnen ved flygelet og akkompagnerer Anne Sofie von Otter. Men vi som fant veien innom Logen søndag kveld fikk møte en helt annen person: Bengt Forsberg, helt fremme på scenen - i rollen som stand-up konferansier, som entusiastisk advokat for australske Percy Graingers musikk, og som vill og gal anfører for pianistene Piers Lane og Håvard Gimse.

Det var løs snipp. Det var høyt humør. Det ble spilt fir- og sekshendig på to klaverer. Og mitt i alle festlighetene var det uventet gjesteopptreden av Leif Ove Andsnes som ble kommandert opp fra salen for å spille firhendig sammen med Forsberg på ustemt harmonium. Jo da, dette var en annerledes konsert.

Men så er Percy Graingers musikk da også annerledes enn det meste av det som er skrevet i de første årtiene av forrige århundre. Her er ingen storladen senromantikk, ingen innadvendt, eksperimenterende modernisme, bare raus, strømmende, gjenkjennelig musikk, inspirert av nordiske og engelske folketoner.

Tiden har ikke vært gunstig for denne musikken. I dag høres det meste temmelig monotont og trivielt ut. Etter hundre år med jazz og populærmusikk virker rytmikken stivbent og harmonikken på grensen til det banale. Hvis Graingers musikk skal spilles i dag, må det visst være nettopp slik Forsberg og hans muntre menn gjorde det i Logen denne søndagen - med entusiasme, med kjærlig ironi, og med så mye teknisk overskudd at selv de mest corny delene får nytt liv og løfter seg.

I mesterligaen

Bergens Tidende Morgen, 12.10.2002

Verk av Hovland, Grieg og Dvorak

Håvard Gimse, klaver

Rafael Frühbeck de Burgos, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Håvard Gimse og reiseklart BFO i publikumsvennlig program.

«Det er stål bak de virtuose elementene i dette verket», sa pianisten Stephen Kovacevich da han siste år spilte inn Griegs a-moll konsert på plate. Og stål var det i hvert fald i Håvard Gimses versjon torsdag kveld, ikke bare i de fryktede åpningsakkordene, men i verket som helhet.

Vi hører a-moll’en så ofte i denne byen. På torsdag hørte vi den igjen. Men denne gangen i en av disse sjeldne, klarøyde fortolkningene hvor man glemmer alle tradisjonelle bilder av høyfjell og fossefall og saueflokker, og bare hører musikken. Og hører at det faktisk er mer musikk i dette verket enn ryktet vil ha det til.

Det var steder i Gimses fortolkning hvor han åpnet opp for aspekter man aldri har bemerket før. Ofte skjedde det bare med en ørliten rytmisk forskyving – han spilte åpningen som en liten ettertanke, fraserte temaet i tredjesatsen litt annerledes enn man er vant med osv. Men mest av alt var det den generelle stemningen og pulsen gjennom hele verket som imponerte. Og først og fremst Gimses nøkterne, helt usentimentale spillestil som skaper en fin balanse mellom den lyriske andresatsen og de mer kantede, dissonantiske delene.

BFO og dirigenten Rafael Frühbeck skal ut på turne med dette programmet. Og det høres – i selve programmet hvor den populære Grieg-konserten etterfølges av Dvoraks like så populære 9. symfoni, «Fra den nye verden». Men det høres også i fremførelsen. For alt var pusset og polert denne torsdag kvelden. Gruppene var samstemte. Fraseringen var finslipt. Samspillet sømløst. Og under de Burgos’ ledelse fikk vi en flott, topptrimmet Dvorak der det underveis hele tiden ble gjort små presise justeringer slik at klang og frasering var optimal.

Orkestret er reiseklart. Og når BFO er i det humøret, kan de konkurrere med de beste i den europeiske mesterligaen. Lykke på reisen!

Strykekvartett med trøkk

Bergens Tidende Morgen, 24.05.2002

Verk av Bridge, Bartók og Brahms

Vertavo Strykekvartett

Håvard Gimse, klaver

Logen

Vertavo-kvartetten åpner kammermusikkens festspill i Logen

Finns det en strykekvartett i dag som spiller frekkere, råere, med mer trøkk enn Vertavo? Kanskje det. Men da de åpnet kammermusikkens festspill i Logen i går kveld, var det umiddelbart vanskelig å komme på noen som kunne gjøre dem rangen stridig. For mens temperaturen i salen og på scenen steg og steg til drivhushøyder, spilte de seg først varme i Frank Bridges tre idyller, og kastet seg så uten ytterligere omsvøp ut i Bartóks fjerde strykekvartett. Og spilte seg med en gang helt inn i kjernen i dette gale verket.

Dette er ikke musikk for sarte sjeler. Det er stort tenkt, det er stort konstruert, forrevet og sårt, med et uttrykk som spenner fra hvisken til rop. Vertavoene fulgte med gjennom alle omskiftelser, gjennom den svarte nattestemning i tredjesatsen helt frem til den ville dansen i sluttsatsen. Slik må det ha vært, den gangen i 1928 da dette verket ble spilt for første gang. I Logen i går var verket fremdeles nytt. Samtidsmusikk.

Brahms’ klaverkvintett er alltid et vanskelig verk å finne balansen i. Den tradisjonelle oppfattelsen er at det skal spilles som klaversolo med strykekvartett i det fjerne. I Logen ble det ikke slik. Og det sier noe om Vertavoenes styrke at de klarte å matche Håvard Gimses sterke tolkning av klaverstemmen. Slik at resultatet ble som det bør være: Et symfonisk samspill av fem likeverdige instrumenter.

Nielsen og fiolinen

Bergens Tidende Morgen, 15.02.2002

Verk av Carl Nielsen

Geir Inge Lotsberg, fiolin

Håvard Gimse, klaver

afontibus ATB-CD3

Veldig bra, veldig interessant Årets mest originale debut, skrev anmelderne da Geir Inge Lotsberg debuterte i Aulaen. Det originale var at han, i motsetning til  de fleste andre debutanter, ikke spilte litt av hvert for å demonstrere musikalsk bredde, men valgte å konsentrere seg om en enkelt komponist: Carl Nielsen og hans kammermusikalske verk for fiolin. Lotsberg har ikke sluppet denne musikken.

Eller kanskje denne musikken ikke har sluppet sitt tak i ham.

Nå, fem år etter debuten, foreligger den i hvert fall på plate. Og da er det bare å si takk. For dette er blitt en veldig bra og veldig interessant utgivelse. Vi får her høre en nesten ukjent side av Carl Nielsens produksjon. Bare skarve fire verk for fiolin fikk han skrevet, og de spilles temmelig sjelden. Men Lotsberg demonstrerer at det er faktisk er god grunn til å ta dem på repertoaret. De fire verkene er laget i ulike tidsepoker, men bærer alle Nielsens umiskjennelige stempel: Kantet, humoristisk melodikk, uventede brå kast i det harmoniske materialet, sære kromatiske vendinger. Og nedenunder det hele en klang av dansk folketone.

Det er her alt sammen - allerede i de to fiolinsonatene fra henholdsvis 1895 og 1912 som Lotsberg gir en spenstig, ungdommelig tolkning med en velopplagt Håvard Gimse ved klaveret.

Men den store opplevelsen for meg er likevel de to sene solostykkene (1923 og 1928) skrevet til svigersønnen, den ungarske virtuosen Emil Telmanyi: sterk, usentimental musikk som demonstrerer at det går an å løse solostemmens problem på andre måter enn Bach gjorde det i sin tid.

For full hals

Bergens Tidende Morgen, 01.09.2000

Sigmund Torsteinsons Minnekonsert

Verk av Ragnar Søderlind, Grieg, Schubert og Schumann

Elisabeth Norberg-Schulz, sopran

Håvard Gimse, klaver

Troldsalen

Skuffende lied-kveld med Elisabeth Norberg-Schulz.

Troldsalen er ikke La Scala. Lieder er ikke opera. Det demonstrerte Elisabeth Norberg-Schulz ettertrykkelig onsdag kveld. En demonstrasjon man gjerne skulle ha vært foruten.

For her  ble miniatyrenes mestre – Grieg, Schubert, Schumann – utsatt for den aller voldsomste operateknikken. Verk fra lied-litteraturens kjernepensum ble fremført uten tanke for tekstenes innhold eller for genrens absolutte krav om inderlighet og intimitet. De sarteste musikalske vekstene ble skånselsløst valset flate, sunget med uskjønt, flagrende vibrato, med volumknappen skruet opp på full styrke og med følelsesbarometeret konstant stående på stiv kuling.

Et enkelt glimt av hvordan det kunne ha vært, fikk vi da Norberg-Schulz for en stund blendet stemmen ned i Schuberts stille «Nacht und Träume», men straks etter var det full rulle igjen – med lied-repertoarets prunkløse tyske kvinneskikkelser forvandlet til Wagner-valkyrier i panser og plate, syngende for full hals så rutene klirret.

Var det ikke la Schulz' kveld, så var det til gjengjeld Håvard Gimses. I rollen som lydhør lied-akkompagnatør, selvsagt. Men først og fremst i en stor, selvstendig avdeling før pausen – med Chopins ekstremt krevende Scherzo nr. 2 i en suveren tolkning som kan konkurrere med de beste på det internasjonale platemarkedet: rik, nyansert, full av subtile klangvirkninger og med den helt rette balansen mellom det mondene og det intime i denne musikken. For ikke å snakke om hans Grieg: fire slåtter fra Op. 72, spilt krystallklart, gjennomreflektert, med en så utsøkt teknikk at bare siseleringen av en enkelt liten trille eller forsiring var en ren nytelse i seg selv.

Ved avgrunnen

Bergens Tidende Morgen, 30.10.1996

Håvard Gimse og Helge Kjekshus, klaver

Tom Vissgren og Terje Viken, slagverk

Gunnar Sævigs sal

Dramatisk, høyspent fremførelse av Bartóks merkelige kvartet for klaverer og slagverk

Bartóks Sonate for to klaverer og slagverk var siste punkt på programmet på Autunnalens siste konsert. I januar hørte vi orkesterversjonen i Grieghallen med pianistene Håvard Gimse og Helge Kjekshus i flott samspill med slagverkerne Tom Vissgren og Terje Viken. På søndag var alle fire samlet i Gunnar Sævigs sal om originalversjonen.

Det ble en avslutning med maner. Og en av de konsertene man husker lenge efter: en kraftbetonet fremførelse av denne merkelige kvartetten, dramatisk, høyspent, så intens at man nesten ikke torde trekke pusten under de to første satsene. I orkesterversjonen kan det av og til føles som om Bartók har pakket musikken inn, i originalversjonen slik den ble fremført på søndag var det ingen omsvøp, ingen forsonende momenter: her var det musikk med skarpe kanter og blottlagte nerver, musikk spillet på kanten av krakken, balanserende på kanten av avgrunnen, manisk musikk på sammenbruddets rand. Men også raus, lekende musikk. I en oppførelse så full av energi og humør at man simpelthen måtte overgi seg i den virtuose siste satsen der slagverkerne går i nærkamp med klaverene og for alvor kommer inn på scenen og blir medspillere.

Før pausen: To solostykker for slagverk, Mark Adderlys «Eclipse» med Terje Viken og Bjørn Fongaards Sonate for Pauke med Tom Vissgren. Men først og fremst: tre stykker fra første bind av György Ligetis krevende klaveretuder, spillet av en konsentrert Håvard Gimse. Som enda en gang demonstrerte sin vilje til å gå utenfor klaverlitteraturens kvistede løyper.

Mellom Hardanger og Leipzig

Bergens Tidende Morgen, 12.09.1996

Verk av Grieg, Tveitt og Svendsen

Collegium Musicums Orkester

Håvard Gimse, klaver

Hannu Lintu, dirigent

Håkonshallen

En interessant reise gjennom norsk musikk.

Tirsdag kveld, Collegium Musicum i Håkonshallen på interessant reise gjennom norsk musikkliv. Først Griegs Holberg–suite – kjære, kjente toner. Så et verk som inntil i dag har vært en hemmelighet for det store publikum: Geirr Tveitts klaverkonsert nr. 1, uroppført i 1931 og deretter glemt. Og til avslutning Johan Svendsens stort anlagte, romantiske symfoni nr. 1 fra 1867. Helnorsk kveld med andre ord. Men samtidig en kveld som understreker det internasjonale momentet i norsk musikk. Svendsens og Tveitts verk ble uroppført i Leipzig – fordi det var her de studerte, men også, og vel så viktig, fordi deres musikk gikk rett inn i samtidens sentraleuropeiske problemstillinger.

Dirigenten Hannu Lintu fastholdt kvelden igjennom denne sammenhengen mellom det nasjonale og det internasjonale, mellom Hardanger og Leipzig, og fikk mye god musikk ut av Collegium Musicum–folkene. Vel var der noe grums i blåserne underveis, og vel er orkestret lite, men Lintu kunne kvelden igjennom hente mye kraft og styrke frem – som f.eks. når han satte strøm på de lange uttrukne linjene i Svendsens symfoni. Strykerklangen er slank uten å være tynn, noe som ga gode resultater i Holberg–suiten der satsbildet sto klart og gjennomsiktig med rene linjer og glødende høyspente innsatser i celloene.

Men det mest spennende denne tirsdag kveld var naturligvis at vi fikk høre Tveitts fortrengte klaverkonsert – som viste seg å være et konsentrert verk med tre korte, nesten abrupte satser. Umiddelbart virket det som om orkestret mest var tenkt som en skissemessig ramme om solisten. I hvert fall ble det slik, for det var en overbevisende Håvard Gimse på krakken som tiltrakk seg oppmerksomheten – med en usentimental, nøktern tolkning som gjennomlyste klaversatsen og understreket at det nynasjonale momentet i denne musikken hviler på en bunn av konstruktivisme og nysaklighet.

En aura av noe fremmed

Bergens Tidende Morgen, 27.01.1996

Verk av Belá Bartók

Håvard Gimse og Helge Kjekshus, klaverer

Tom Vissgren og Terje Viken, slagverk

Espen Lilleslåtten, fiolin

Andràs Ligeti, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Høyprofesjonel, glansfull fremførelse av Bartóks egensindige musikk.

Det meste av 20-tallets nye musikk ble gammel og kjedelig så snart dissonansenes glasur krakelerte, skriver filosofen Theodor W. Adorno et sted. Og fremhever i samme åndedraget Belá Bartóks musikk som et av de få, markante unntak. Bartóks verk virket eksentriske da de ble oppført første gang, og når man hører dem i dag har de stadig denne eiendommelige «aura av noe fremmed, av noe fundamentalt annerledes». Skriver Adorno med formuleringer som langt på vei sammenfatter hovedinntrykket av torsdagens flotte Bartók mønstring i Grieghallen.

For visst var det imponerende hvor mye dirigenten Andràs Ligeti hadde nådd med orkester og solister, visst var det imponerende hvordan han kvelden igjennom formådde å holde alle gode musikalske krefter samlet og fokusert om tolkningen av denne sterke, egensindige musikken – men det aller mest imponerende var kanskje nettopp dette at han hele tiden, midt i den høyprofesjonelle, glansfulle fremførelse av tre verk fra ulike faser av Bartóks produksjon, formidlet en fornemmelse av musikkens opprinnelige merkverdighet, at han hele tiden fastholdt og profilerte den trassige spenningen mellom sterk kontroll og barbarisk uregjerlighet som ligger i bunnen av all Bartóks musikk.

Han hadde god hjelp underveis, både fra solister og orkester. F.eks. i den turbulente «Konsert for to klaverer og slagverk» der pianistene Håvard Gimse og Helge Kjekshus kastet seg inn i stormens sentrum med ungdommelig styrke og piskende energi, mens Terje Viken og Tom Vissgren forvandlet det enorme slagverksbatteriet til et samstemt og raffinert melodiinstrument.

I forkant av kveldens konsert var mye av interessen, med god grunn, rettet mot nettopp dette store, kompliserte verket. Men vi må ikke glemme at konserten også presenterte orkestrets 1. konsertmester Espen Lilleslåten som solist i en sterk, konsentrert fremførelse av Bartóks vakre ungdomsverk «To Portretter» der vi i de første taktenes åndeløse samspill mellom Lilleslåtten og Valdis Zarins atter en gang ble minnet om hvilken unik kombinasjon av musikalsk talent som for tiden står i spissen for orkestrets strykere.

Og så til avslutning: Konsert for orkester, Bartóks siste verk. Stort, strålende med glansfulle messingkoraler og intrikat fargespill på tvers av orkestrets seksjoner. På overflaten et forsonlig, nesten sjarmerende verk, men i Ligetis røntgentolkning også et verk som endegyldig tar avskjed med den gamle verdens musikk, et verk der noe fremmed, noe «fundamentalt annerledes» er i ferd med å gnage seg gjennom tradisjonens bærende konstruksjoner.

Mye, fortjent applaus fra publikum i salen – anført av tre ganske livlige, bannersvingende representanter for Bartóks lokale fanklubb.

Et grensetilfelle

Bergens Tidende Morgen, 15.10.1994

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Solister: Geir Botnen og Håvard Gimse, klaverer

Grieghallen

Hans Rott er en av de det ikke ble plass til i musikkhistorien. Han døde ung, rakk nesten ikke å skrive noe, og hans eneste symfoni ble først uroppført i 1989, mer enn 100 år etter hans død. På torsdag kom symfonien til Grieghallen, overlevert av Harmonien og Ole Kristian Ruud.

Det er et verk på grensen mellom to århundrer, et merkelig fascinerende, missing link mellom Brahms, Bruckner og Mahler. Det starter som en tradisjonelt disponert symfoni, men formen eroderes underveis og mot slutningen oppløser verket seg gradvis i brå temposkift og hårde melodiske kontraster. Klangen er bredt anlagt med full aktivitet i alle orkestergrupper, men instrumenteringen er rå og kantet, av og til tett som i et orgelverk, andre ganger tynn og hullet.

Ole Kristian Ruud hadde funnet den brede penselen frem og malte verket opp i store linjer, med solide, kraftfulle strøk. For Harmonien dreide det seg først og fremst om å få oversikt, om å skape sammenheng og fremdrift i dette «nye», krevende og turbulente verket. Selvsagt var det mye som ennå ikke var kommet helt på plass, men det var atskillige nydelige detaljer underveis, saftige passasjer i hornene og – ikke minst –  glansfullt solistisk trompetspill.

Musikkhistorien skal vel ikke skrives om etter at denne symfonien er kommet opp fra arkivene, men det skal helt sikkert tilføyes et par fotnoter. Og det viktigste er – hva Harmonien demonstrerte torsdag kveld – at dette ikke kun er en historisk kuriositet, det er et interessant tilskudd til det senromantiske repertoaret, et verk man gleder seg til å høre igjen.

Det samme kan man neppe si om Poulencs konsert for to klaverer. Geir Botnen og Harald Gimse spilte den slik den er tenkt: med entusiasme, teknisk briljans og et overskudd av godt humør. Sikkert, profesjonelt – men uten å kunne skjule at dette er et aldeles likegyldig verk. Et overdådig sløseri med musikernes og publikums tid.