En musikalsk begivenhet

Bergens Tidende, 07.06.2011

Beethovens cellosonater

Truls Mørk, cello

Håvard Gimse, piano

Håkonshallen

Truls Mørk og Håvard Gimse i sublimt samspill

Alle Beethovens sonater for cello og klaver pluss de tre variasjonsstykkene? Framført i løpet av to konserter? Det høres ut som et typisk festival-stunt, en musikalsk «event». Men så var det altså Truls Mørk og Håvard Gimse som hadde satt disse verkene på programmet i Håkonshallen torsdag og fredag kveld. Og da ble det noe helt annet – ikke Beethoven som «event», men en skikkelig musikalsk begivenhet der to store kunstnere i sublimt, innforstått samspill la fram verkenes stofflige overflod og avdekket stadig nye lag og dimensjoner i Beethovens univers.

Disse celloverkene er skrevet over en periode på 20 år, og de rommer alle de sentrale momentene i Beethovens musikalske utvikling, fra ungdommens kjekke virtuositet til de siste årenes innadvendte refleksjoner over den absolutte musikkens problemer. På et vis var det altså den «totale» Beethoven som ble framført disse to kveldene. Og ikke bare i snever musikkhistorisk forstand. For Mørk og Gimse prøvde samtidig ut en rekke ulike tolkningsmuligheter innen for de gitte historiske rammene. 

Sett utenfra virker de to musikerne ganske forskjellige. Mørk sitter sitrende konsentrert og spiller med blikket innstilt på uendeligheten; Gimse er i konstant bevegelse, lyttende, eksperimenterende. Men når det gjelder oppfattelsen av Beethoven er de helt samstemte.   

I de to første sonatene satset de på maksimale kontraster mellom førstesatsenes ekspressive, langsomme innledning og det etterfølgende allegro-avsnittet , og satte så trumf på i andresatsene som ble spilt funklende virtuost i et forrykende tempo, helt på kanten av stupet. De tre variasjonsstykkene som var plassert midt i konsertene, ble spilt kjepphøyt og fandenivoldsk med fin sans både for Beethovens humor og for hans mer melankolske, inderlige sider. 

Og så var det de to siste sonatene da. Og spesielt nr. 5 som avsluttet fredag kveld – igjen med maksimale kontraster i stemning og tempo. I den siste satsen økte og økte Mørk den musikalske temperaturen i den uendelige, langsomme, nesten ubevegelige melodilinjen – «con molto sentimento d'affetto», med stor følelse av hengivenhet – og slo så brått over og ga sammen med Gimse en nærmest røntgenaktig gjennomlysning av det fugerte allegro-avsnittet slik at et av Beethovens mest kompromissløst abstrakte stykker musikk plutselig ble klart og innlysende. Og da var det ikke mer å si. Vi dro hjem. En musikalsk begivenhet rikere.