Respekt og oppmerksomhet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 04.05.2011

Jeg har en venn som førte en ganske streng politikk ved middagsbordet da barna bodde hjemme. Regelen var enkel: Når familien spiste middag, var det forbudt å høre musikk. Begrunnelsen hans var at det ikke er mulig å bruke flere sanser samtidig, at barna altså ikke ville kunne smake og nyte maten og samtidig høre og nyte musikken på stereoanlegget.

Begrunnelsen var visst ikke helt patent. Faktisk er det vel slik at vi mennesker utmerket er i stand til å bruke alle sanser samtidig. Hvis dette ikke var tilfellet, hadde vi neppe overlevd som art. Jeg mistenker at min venn brukte et stedfortredende argument, at det under overflaten lå noe annet som hadde å gjøre med respekt og oppmerksomhet: Når foreldrene nå hadde anstrengt seg og brukt mye tid og krefter på å lage en skikkelig middag, ville det være respektløst om barna ikke konsentrerte all sin oppmerksomhet om nettopp dette. Eller kanskje var det omvendt? Kanskje vennen min mente at musikk er en så viktig sak at det er respektløst å bruke den som akkompagnement til noe så hverdagslig som å spise middag.

Jeg tenkte på dette her om dagen da jeg ble spurt om hva som er den beste påskemusikk. Det er ikke vanskelig å svare på et slikt spørsmål. For det er jo mye musikk, mye stor og viktig musikk, som er skrevet nettopp til denne anledningen. Bachs pasjoner for eksempel. Eller hans påskeoratorium. På samme måte som det finnes mye god julemusikk skrevet av de store komponistene. Likevel: Er dette egentlig «påskemusikk» eller «julemusikk»? I moderne forstand?

Ta Bachs Mathhæus-pasjon som eksempel. Den var beregnet til å skulle framføres i kirken i løpet av helligdagene. Det er et komplekst verk med mange deler og lag. Den minner om en opera når den gjenforteller lidelseshistorien med solister i rollene som Jesus og Pilatus osv. Og innimellom kommer det instrumentale mellomspill og arier og koraler som kommenterer og utdyper og fortolker historien.

I dag, mange århundrer etter verket ble skrevet, hender det selvsagt at vi hører det live, med full oppmerksomhet, i en kirke eller ved en konsertframførelse. Men vanligvis hører vi det på plate. Og det er sjeldent vi retter all oppmerksomhet mot musikken. Den er der bare, i rommet. Den klinger i bakgrunnen samtidig med at vi gjør andre ting. Dekker bord. Passer lammesteken.

Vi hører påskemusikken. Men hører vi den skikkelig? Hører vi den med all den respekten og oppmerksomheten som et verk av disse dimensjonene krever – og fortjener?