For full hals

Bergens Tidende Morgen, 01.09.2000

Sigmund Torsteinsons Minnekonsert

Verk av Ragnar Søderlind, Grieg, Schubert og Schumann

Elisabeth Norberg-Schulz, sopran

Håvard Gimse, klaver

Troldsalen

Skuffende lied-kveld med Elisabeth Norberg-Schulz.

Troldsalen er ikke La Scala. Lieder er ikke opera. Det demonstrerte Elisabeth Norberg-Schulz ettertrykkelig onsdag kveld. En demonstrasjon man gjerne skulle ha vært foruten.

For her  ble miniatyrenes mestre – Grieg, Schubert, Schumann – utsatt for den aller voldsomste operateknikken. Verk fra lied-litteraturens kjernepensum ble fremført uten tanke for tekstenes innhold eller for genrens absolutte krav om inderlighet og intimitet. De sarteste musikalske vekstene ble skånselsløst valset flate, sunget med uskjønt, flagrende vibrato, med volumknappen skruet opp på full styrke og med følelsesbarometeret konstant stående på stiv kuling.

Et enkelt glimt av hvordan det kunne ha vært, fikk vi da Norberg-Schulz for en stund blendet stemmen ned i Schuberts stille «Nacht und Träume», men straks etter var det full rulle igjen – med lied-repertoarets prunkløse tyske kvinneskikkelser forvandlet til Wagner-valkyrier i panser og plate, syngende for full hals så rutene klirret.

Var det ikke la Schulz' kveld, så var det til gjengjeld Håvard Gimses. I rollen som lydhør lied-akkompagnatør, selvsagt. Men først og fremst i en stor, selvstendig avdeling før pausen – med Chopins ekstremt krevende Scherzo nr. 2 i en suveren tolkning som kan konkurrere med de beste på det internasjonale platemarkedet: rik, nyansert, full av subtile klangvirkninger og med den helt rette balansen mellom det mondene og det intime i denne musikken. For ikke å snakke om hans Grieg: fire slåtter fra Op. 72, spilt krystallklart, gjennomreflektert, med en så utsøkt teknikk at bare siseleringen av en enkelt liten trille eller forsiring var en ren nytelse i seg selv.

I ordets tjeneste

Bergens Tidende Morgen, 30.03.1996

Dirigent: Simon Streatfeild

Elizabeth Norberg Schulz, sopran

Tor Stokke, resitasjon

Bergens Filharmoniske Kor og Orkester

Grieghallen

En merkelig konsert der ekstranummeret var høydepunktet.

I begynnelsen var ordet. Men når mennesker skal fortelle om de største tingene og de sterkeste følelsene, slår ordet ikke til. Stemmen skjelver og blir til sang, til musikk. Torsdagens konsert i Grieghallen handlet om dette, om musikk i ordets tjeneste.

Først Knut Nystedts «Brennofferet» fra midten av 50-tallet. Tor Stokke resiterer med malmfull røst historien om Elias og Baal-profetene, mens musikken illustrerer og karakteriserer: Avgudsdyrkernes musikk er «vill», «barbarisk». Når Elias beseirer de falske profetene synger koret seg stillferdig inn i himmelen. Et stykke musikalsk bibelhistorie i skarpe bilder og klare farver, enkelt og effektivt som en av datidens Cecil B. de Mille film.

Fjerner man ordene fra «Egmont», Goethes buldrende historiedrama, blir det noe Beethoven tilbake, men ikke mye: en ouverture, noe mellomaktsmusikk som ikke kan stå alene. Vi hadde gjerne unnvært disse musikalske skissene på torsdag, men ikke de to sangene som er grunnen til at verket stadig huskes. Vi ville for alt i verden ikke ha unnvært Elizabeth Norberg Schulz' glødende fortolkning, denne mørke intensiteten som fikk ord og musikk til å brenne sammen i «Freudvoll und leidvoll», der stemmen både fortalte om de store følelseskontrastene, og samtidig demonstrerte, musikalsk, hva det vil si å være himmelhøyt jublende og dødelig bedrøvet på en og samme gang.

Etter pausen ble det igjen korte, sterke innsatser fra la Schulz, denne gangen som solist i Francis Poulenc's Stabat Mater. Men ellers var det først og fremst Bergen Filharmoniske Kor som var i ilden. Det er skjedd mye positivt på den fronten gjennom de siste sesongene, men Poulenc oppførelsen forteller at det gjenstår en del arbeid før koret kan yte et krevende verk av denne typen full rettferdighet. De største problemene ligger i herrestemmene: Det mangler fylde i dybden, og klangen i det midterste registeret er ofte temmelig diffus. I de kraftige satsene ble det som helhet sunget sterkt og presist, men i de avdempede, harmonisk kompliserte, satsene var det for mange steder der klangen var ufokusert, eller der fraseringer ikke ble fastholdt. Og så taler vi slet ikke om de første katastrofale, kaotiske minuttene.

Til sist: Dirigenten Simon Streatfeild og Norberg Schulz kommer inn igjen. Ekstranummer: Richard Strauss' Amor fra Brentano sangene. Og så, plutselig, skjer det. Orkestret er helt konsentrert, Norberg Schulz skisserer et fargestrålende senromantisk univers, og synger om kjærlighetens gud, lekende, nesten henkastet, med virtuosens selvfølgelige sikkerhet. Og så er konserten forbi, denne merkelige konserten der ekstranummeret egentlig var høydepunktet.