Mellom Hardanger og Leipzig

Bergens Tidende Morgen, 12.09.1996

Verk av Grieg, Tveitt og Svendsen

Collegium Musicums Orkester

Håvard Gimse, klaver

Hannu Lintu, dirigent

Håkonshallen

En interessant reise gjennom norsk musikk.

Tirsdag kveld, Collegium Musicum i Håkonshallen på interessant reise gjennom norsk musikkliv. Først Griegs Holberg–suite – kjære, kjente toner. Så et verk som inntil i dag har vært en hemmelighet for det store publikum: Geirr Tveitts klaverkonsert nr. 1, uroppført i 1931 og deretter glemt. Og til avslutning Johan Svendsens stort anlagte, romantiske symfoni nr. 1 fra 1867. Helnorsk kveld med andre ord. Men samtidig en kveld som understreker det internasjonale momentet i norsk musikk. Svendsens og Tveitts verk ble uroppført i Leipzig – fordi det var her de studerte, men også, og vel så viktig, fordi deres musikk gikk rett inn i samtidens sentraleuropeiske problemstillinger.

Dirigenten Hannu Lintu fastholdt kvelden igjennom denne sammenhengen mellom det nasjonale og det internasjonale, mellom Hardanger og Leipzig, og fikk mye god musikk ut av Collegium Musicum–folkene. Vel var der noe grums i blåserne underveis, og vel er orkestret lite, men Lintu kunne kvelden igjennom hente mye kraft og styrke frem – som f.eks. når han satte strøm på de lange uttrukne linjene i Svendsens symfoni. Strykerklangen er slank uten å være tynn, noe som ga gode resultater i Holberg–suiten der satsbildet sto klart og gjennomsiktig med rene linjer og glødende høyspente innsatser i celloene.

Men det mest spennende denne tirsdag kveld var naturligvis at vi fikk høre Tveitts fortrengte klaverkonsert – som viste seg å være et konsentrert verk med tre korte, nesten abrupte satser. Umiddelbart virket det som om orkestret mest var tenkt som en skissemessig ramme om solisten. I hvert fall ble det slik, for det var en overbevisende Håvard Gimse på krakken som tiltrakk seg oppmerksomheten – med en usentimental, nøktern tolkning som gjennomlyste klaversatsen og understreket at det nynasjonale momentet i denne musikken hviler på en bunn av konstruktivisme og nysaklighet.

Profesjonalisme

Bergens Tidende Morgen, 22.08.1994

Mads Eriksen Band

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Hannu Lintu

Utescenen, USF

«Det er historisk sus over denne kvelden», ropte konferansieren begeistret. Han hadde for så vidt rett. Det var unektelig noe historisk, noe umiskjennelig foreldet, trett og møllspist over hele arrangementet. For det har jo vært prøvd så mange ganger før: Like siden den aller første gitaristen i sin tid satte strøm til instrumentet, har velmenende mennesker forsøkt å servere rock i symfonisk innpakning – for å hjelpe litt til, for å skape litt oppmerksomhet om rocken, om den symfoniske musikken, eller om begge deler. Og vanligvis har det musikalske utbyttet vært presis like minimalt som denne kvelden på verftet da Mads Eriksen møtte Harmonien.

Først spilte de hver for seg. Harmonien arbeidet seg traust og iherdig gjennom en Stravinskij-sats og Olav Anton Thommesens Barbaresk. Vi hørte de samme stykkene sist dirigenten Hannu Lintu var i byen, og den gang ble de spilt med betydelig mer energi. Også Mads Eriksen har vi hørt bedre før. Han og bandet freste seg gjennom et par originalkomposisjoner – kontant, forretningsmessig, uentusiastisk. No nonsense. Og så var det tid til samspill.

«Grensesprengende», skrek konferansieren lykkelig når Harmonien pøste slapp, patetisk supermarked-musak ut over Mads Eriksens gitar. «Fusjon», ropte han når Mads Eriksen spilte melodistemmen i Solveigs Sang. Fusjon, my foot! Det var omtrent like mye grensesprengende fusjon på verftet den kvelden som når Boston Pops i sin tid spilte Beatles-låter, eller når James Last spilte Mozart’s Greatest Hits.

Og Boston Pops og James Last spilte i det minste den slags med overbevisningens varme. Fredag på verftet var det hverken overbevisning eller varme å spore. Mads Eriksen med steinansikt under capsen, Hannu Lintu og Harmonien i fine, nye Dr. Martens boots – alle hadde de det tydeligvis aldeles elendig. Men alle tok det pent, alle oppførte seg høflig og strengt profesjonelt – selv Olav Anton Thommesen som ble halt opp på scenen og måtte svare på dumme spørsmål.

Den eneste som moret seg uforbeholdent var visst konferansieren. Eller kanskje var også han bare en profesjonell som prøvde å klare en umulig jobb?