For viderekomne

Bergens Tidende, 12.12.2014

Blockbird

Norsk Blokkfløytemusikk

Caroline Eidsten Dahl

Lawo

  

Nyere norske komposisjoner for et utskjelt instrument

Blokkfløyten er et vanskelig instrument. Enhver som har hørt en gruppe skoleelever prøve seg, skjønner det. Svenske Dan Laurin, en av verdens førende utøvere på feltet, mener at instrumentet er så krevende at det er helt uegnet for musikalske nybegynnere. Blokkfløyte er et anliggende for viderekomne, skriver han i tekstheftet til platen Blockbird der Caroline Eidsten Dahl, hans tidligere elev, presenterer en rekke norske blokkfløytekomposisjoner og underveis demonstrerer hva dette utskjelte instrumentet rommer av musikalske muligheter og klanglige rikdommer – når det spilles av en fullbefaren musiker.

Sju komponister er representert på platen, blant andre veteraner som Egil Hovland og Øistein Sommerfeldt og folk fra etterkrigsgenerasjonen som Lasse Thoresen, Kjell Mørk Karlsen og Olav Anton Thommessen. De fleste av verkene er komponert på sytti- og åttitallet, og befinner seg uttrykksmessig i periodens fritonale hovedstrøm. Det er snakk om åtte, uhøytidelige komposisjoner, melodiøs musikk skrevet med godt håndlag og ofte med et glimt i øyet. Komponistene forsøker ikke å tråkke nye løyper i det musikalske landskapet, men de leker og eksperimenterer og prøver ut hvor mye det er mulig å få til på dette besværlige instrumentet – som i Morten Gaathaugs «Fugler i min natt» der Caroline Eidsten Dahl trakterer to fløyter samtidig og i tillegg synger mens hun spiller, eller i Bertil Palmar Johansens «Cantus for solo recorder» der hun arbeider med mikrotoner og glissader. Eidsten Dahl takler alle tekniske utfordringer og spiller seg igjennom de åtte stykkene med klar artikulasjon og frisk musikalitet. 

På vei ut i verdensrommet

Bergens Tidende, 13.03.2012

Zvezdochka in Orbit

Ernst Simon Glaser

Peter Szilvay

Norwegian Navy Band Bergen

Aurora

Uvanlig par utforsker nytt terreng

En ensom cello i klinsj med et blåserkorps? Det høres umiddelbart risikabelt ut. Og når Forsvarets Musikkorps Vestlandet (FMKV) nå utgir plate med cellisten Ernst Simon Glaser som solist, har de da heller ikke mange musikkhistoriske fortilfeller å vise til. Repertoaret for denne spesielle instrumentkombinasjonen er beskjedent. For å si det mildt.

Likevel er dette blitt en ganske innholdsrik plate – der FMKV presenterer fire veldig forskjellige verk og, ikke minst, får anledning til å demonstrere den musikalske bredden korpset rår over.

Jacques Iberts konsert for cello og 10 blåsere (1925) er både det eldste og det mest tradisjonelle av verkene på platen: Tre enkle, diverterende satser med gode melodier i celloen og gjennomsiktig orkestrering i blåserne. Lyrisk, humoristisk musikk, typisk både for Ibert og for periodens franske komponister i den lettere sjangeren.

Spranget fram til neste verk er stort, både i tid og i holdning. Fredrich Gulda (1930-2000) var ikke bare en stor klassisk pianist, han var en mer enn habil jazzpianist og han var komponist. Hans konsert for cello og blåsere fra 1980 er et stykke musikalsk postmodernisme, vidtfavnende og altetende som ham selv. I førstesatsen spiller celloen virtuost syngende og improviserende over bluesakkorder med tradisjonell big band-akkompagnement, og avbrytes så med mellomrom av en innsmigrende melodi med klang av østerriksk folketone. Slik fortsetter det gjennom fem satser med stadige sammenstøt og brudd og ironiserende sitater. Her er hint av Mozart og Schubert, men også av jazz og rock – og i sistesatsen hører man ekkoer av Sousas amerikanske marsjer.

De to siste verkene er norske. Olav Anton Thommesen er representert med «The Phantom of Light», et kort, utydelig verk for cello og ti blåsere fra 1990. Da er det mer substans i «Zvezdochka in Orbit», stykket som har gitt platen navn. Det er skrevet av Jon Øivind Ness. Og han har ikke forsøkt å dempe konflikten mellom den spinkle cellotonen og den massive messingklangen. Han spiller den helt ut, hele tiden – med celloen hvinende og jamrende i det høyeste registret i stadig kamp med orkesterets tunge, kompakte klangblokker. Flott, nesten skremmende intens musikk.

Ernst Simon Glaser gjør ikke bare en imponerende innsats i de teknisk krevende, ekvilibristiske solostemmene. Han finner det rette musikalske uttrykket til hvert av verkene – syngende og humørfylt hos Ibert, swingende hos Gulda, deklamerende hos Ness. Like imponerende er FMKV. Dette er en plate der dirigenten Peter Szilvay virkelig får vist hva disse superprofesjonelle blåserne kan klare. Og hvor stort et musikalsk register de spenner over.

Stålblanke klanger og sylspiss presisjon

Bergens Tidende, 04.05.2011

A Tribute to the Northern Winds

Tine Thing Helseth, trompet

Ole Kristian Ruud, dirigent

Forsvarets Stabsmusikkorps

Simax Classics

Nordisk blåsermusikk på ny plate med Forsvarets Stabsmusikkorps

Forsvarets forskjellige blåserkorps spiller mye interessant ny musikk. Av og til blir det plater av det. For eksempel den surrealistiske «Bad News from the Desert», en samling elleville musikalske påfunn signert James Clapperton, Knut Vaage og Jon Øivind Ness som Forsvarets Musikkorps Vestlandet ga ut for et par år siden. Eller «Frisk pust», platen der Forsvarets Stabsmusikkorps og Eikanger-Bjørsvik Musikklag spilte komposisjoner av Torstein Aagaard-Nilsen og en rekke andre, norske samtidskomponister.

«A tribute to the Northern Winds» er det nyeste tilskuddet til denne delen av diskografien. Her er det igjen Forsvarets Stabsmusikkorps som er i ilden, denne gang med Ole Kristian Ruud som dirigent og med musikk av nordiske komponister.

Bortsett fra en festlig, romantisk ouverture av Hugo Alfvén fra 1909, kan repertoaret på platen betegnes som samtidsmusikk – hvis man da bruker ordet i litt vid betydning. Likevel er det snakk om eldre musikk både målt i tid og – ikke minst – i stil. Den danske komponisten Ole Schmidt er representert med sin «Hommage à Stravinsky» (1985), en tittel som på et vis karakteriserer hele prosjektet. For det meste av musikken på platen er nettopp forankret i den fritonale, neo-klassiske tradisjonen som var knyttet til Stravinskys navn på 1930-tallet. Gode eksempler i så måte er Egil Hovlands «Festivalouverture» (1962) og «Fanfare og Koral» (1966). Også de to finske bidragene, Aulis Sallinens «The Palace Rhapsody» (1997) og Jukka Linkolas trompetkonsert nr. 2 (1993), beveger seg smidig og ledig omkring i dette musikkhistoriske området.

Framførelsen av disse verkene er nettopp så profesjonell som man forventer seg av Forsvarets blåserkorps. Her er stålblanke klanger og sylspiss presisjon. Her er en dynamisk rekkevidde som strekker seg fra det knapt hørbare til de voldsomste metalliske utblåsningene. Og Tine Thing Helseth er en formidabel solist i Linkolas spreke trompetkonsert, det lengste verket på platen.

For de som kanskje synes at all denne kantete, fritonale musikken blir i meste laget, kommer det en morsom overraskelse til sist med «Stabsarabesque», en «arabisk»-klingende lydsalat av sitater og parodier med innslag av rock og funk skrevet til Stabsmusikkorpset i 1974 av Olav Anton Thommessen – som med dette verket introduserte den musikalske postmodernismen i Norge. I en bredere offentlighet ble verket først kjent tre år senere da han arrangerte det for symfoniorkester og kalte det «Barbaresk».

Det kulturfremmede

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 13.06.1998

Jeg har lest Olav Anton Thommesens Festspilltale (BT 28.5). Mange ganger. Men jeg skjønner den fremdeles ikke.

Vel, naturligvis skjønner jeg at talen er et oppgjør med kulturindustrien, kommersialiseringen, tabloidiseringen, ensrettingen, forflatingen, nedsløvingen og slikt. Jeg har hørt noe lignende før. Mange ganger før. Det er noe nesten koselig nostalgisk over argumentasjonen. Og mye som kan diskuteres.

At kulturens kommersialisering skaper problemer, at det er mye som er kritikkverdig i den internasjonale kulturindustrien – det er så sant, så sant. Men likevel: saken er nok ikke helt så enkel som Thommesen vil ha det til. Eller sagt mer direkte: Det går simpelthen ikke an å avfeie den samlede populærkulturen på denne unyanserte, snørrhovne måten. Tvert imot dreier det seg i dag, mer enn noen gang, om å skille mellom bart og snørr – både innenfor populærkulturen og finkulturen. Og om å lære å respektere at det finns andre smakstyper enn de finkulturelle, og innse at disse ikke utelukkende er et resultat av ideologiske manipulasjoner.

Som sagt: det er mye som kunne diskuteres i Thommesens tale. Men det får bli en annen gang. Mitt ærend her og nå er det jeg ikke skjønner i talen hans, eller rettere: det jeg håper, jeg ikke skjønner, nemlig bruken av Wagner.

Først siterer han slutten av Mestersangerne, stedet der Hans Sachs synger om de tyske dydene. Og sier så: «Med disse ordene setter Wagner fingeren på et plagsomt paradoks ved kunstens vesen: Nemlig kulturens evne til å fungere som en artikulasjon for krefter i samfunnet hvis mål er å slå splid mennesker imellom.» Slik Thommesen formulerer seg kunne man få det inntrykket at Wagner med denne sangen kritisk «setter fingeren på» et plagsomt problem, men i realiteten er det jo Wagner selv som er problemet her.

Sangen fra Mestersangerne handler om at «du skal ære kunsten», fordi den er et forsvar for alt som er «deutsch und echt», tysk og ekte, et vern mot alt fremmed som truer med å splitte nasjonen. Og det fremmede? – det er de «velske», dvs. de romanske folk som «planter velsk dunst, velsk tant og fjas i vårt tyske land». Altså: italienere og franskmenn er tyskhetens fiender. Og i tillegg er det som kjent en del antisemittisme i operaen.

Det er ingenting som tyder på at Wagner har villet være kritisk og problematiserende her. Tvert imot er det fullt forståelig at tyskerne reiste seg og svarte med nasjonalsangen da operaen ble gjenopptatt i 1924, og at nazistene satte den opp på partidagene i Nürnberg i 1935.

Alt dette vet Thommesen. Naturligvis. Store deler av talen hans handler jo nettopp om nazistenes likvidering av den jødiske kulturen. Allikevel foreslår han mot slutten av talen sin – og det er dette jeg rett og slett ikke skjønner – at vi bør gjøre Wagners ord til våre. Den nasjonale kulturen er atter truet, denne gang ikke av de velske hordene, men av den internasjonale kulturindustrien: «Fremmed sæd av annen hånd plantes i vårt åndelige land», sier Thommesen og maner til kamp for alt «hva som er sant og ekte». Og min santen om han ikke til slutt fremstiller Festspillene som selve bolverket «når det kulturfremmede trenger seg inn på kunstens plass».

Man kjenner igjen melodien: oss mot dem, de ekte tyskerne mot de velske og jødene, kunsten mot det kulturfremmede. Og altså, i dagens Bergen: Festspillene mot de internasjonale sammensvergelsene, mot populærkulturen, mot massepublikummet.

Hvordan går det til at denne betente, nasjonalistiske argumentasjonsformen som Thommesen starter med å fordømme fordi dens mål er «å slå splid mennesker imellom» – hvordan går det til at den nå, plutselig, i slutten av talen, er blitt helt akseptabel? Jeg skjønner fremdeles ingenting.

Profesjonalisme

Bergens Tidende Morgen, 22.08.1994

Mads Eriksen Band

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Hannu Lintu

Utescenen, USF

«Det er historisk sus over denne kvelden», ropte konferansieren begeistret. Han hadde for så vidt rett. Det var unektelig noe historisk, noe umiskjennelig foreldet, trett og møllspist over hele arrangementet. For det har jo vært prøvd så mange ganger før: Like siden den aller første gitaristen i sin tid satte strøm til instrumentet, har velmenende mennesker forsøkt å servere rock i symfonisk innpakning – for å hjelpe litt til, for å skape litt oppmerksomhet om rocken, om den symfoniske musikken, eller om begge deler. Og vanligvis har det musikalske utbyttet vært presis like minimalt som denne kvelden på verftet da Mads Eriksen møtte Harmonien.

Først spilte de hver for seg. Harmonien arbeidet seg traust og iherdig gjennom en Stravinskij-sats og Olav Anton Thommesens Barbaresk. Vi hørte de samme stykkene sist dirigenten Hannu Lintu var i byen, og den gang ble de spilt med betydelig mer energi. Også Mads Eriksen har vi hørt bedre før. Han og bandet freste seg gjennom et par originalkomposisjoner – kontant, forretningsmessig, uentusiastisk. No nonsense. Og så var det tid til samspill.

«Grensesprengende», skrek konferansieren lykkelig når Harmonien pøste slapp, patetisk supermarked-musak ut over Mads Eriksens gitar. «Fusjon», ropte han når Mads Eriksen spilte melodistemmen i Solveigs Sang. Fusjon, my foot! Det var omtrent like mye grensesprengende fusjon på verftet den kvelden som når Boston Pops i sin tid spilte Beatles-låter, eller når James Last spilte Mozart’s Greatest Hits.

Og Boston Pops og James Last spilte i det minste den slags med overbevisningens varme. Fredag på verftet var det hverken overbevisning eller varme å spore. Mads Eriksen med steinansikt under capsen, Hannu Lintu og Harmonien i fine, nye Dr. Martens boots – alle hadde de det tydeligvis aldeles elendig. Men alle tok det pent, alle oppførte seg høflig og strengt profesjonelt – selv Olav Anton Thommesen som ble halt opp på scenen og måtte svare på dumme spørsmål.

Den eneste som moret seg uforbeholdent var visst konferansieren. Eller kanskje var også han bare en profesjonell som prøvde å klare en umulig jobb?

Utblåsing og stillhet

Bergens Tidende Morgen, 01.06.1994

Cikada

Music Factory, Verftet

Hvem faen er Drillo? står det på Terje Lerstads t-shirt. Hvem faen er Terje Lerstad? –ville de fleste Drillo-fans sikkert spørre, og sikkert med mer oppriktig undren. La oss med det samme røpe svaret på dette spørsmålet for de av våre lesere som ikke er trofaste Music Factory-supportere: Lerstad er klarinettist – en av de beste på sitt felt, en musiker som med hensyn til teknikk og balløye ikke står tilbake for noen av Drillos menn. Lerstads lag er Cikada, det imponerende Oslo-ensemblet for samtidsmusikk som gjestet festspillene og Geir Johnsons musikkfabrikk på mandag.

På programmet sto først fire stykker nordisk musikk. Lerstad var selv ute som solist i finske Magnus Lindbergs Ablauf, et helt ustyrlig blow out for klarinett og to stortrommer. Og denne delen av kvelden stod i det hele tatt i det ustyrliges tegn. I Olav Anton Thommesens gamle MiniaTEXTures for pikkolofløyte og slagverk hører man f.eks. ekkoet av et tamburkorps som er gått helt av hengslene. I svenske Anders Blomquists You Are Under Arrest kaster hans landsmann, den fantastiske pianisten Kenneth Karlsson, seg nonchalant, nesten improviserende inn i dialog med støyende storby sound på tape. Den nordiske avdelingen sluttet effektfullt med urfremføringen av Bjørn Kruses Panem et Circenses, et elegant stykke for større ensemble med energisk jazzy keyboards i sentrum.

Etter pausen var det så musikk av Morton Feldman. Og som alltid når denne gamle amerikanske avantgardisten står på programmet, blekner all annen musikk omkring ham og tiden går i stå. Denne kvelden kanskje mer ettertrykkelig enn ellers. Med Why Patterns? –  et langt, langsomt, meditativt stykke for fløyte, klokkespill og klaver – spør Feldman, nærmest som en ettertenksom kommentar til kveldens nordiske verk: Hvorfor overhodet komponere store mønstre, store former – når man kan skrive selve stillheten frem i pausene mellom enkle, spredte toner fra tre dempede instrumenter.

Den musikalske tanken

Bergens Tidende Morgen, [21.05.1993]

Olav Anton Thommessen: Kammermusikk

Music Factory

USF

Det var en herlig kveld. Utenfor Kulturhuset var det fullt av folk: hele den bergenske demimonden var samlet til pils og grillmat. Innenfor, i det gamle røkeriet, var det også fullsatt, og minst like høy temperatur og stemning: Årets Music Factory åpnet med et brak av en konsert, en helaften med verker av Olav Anton Thommessen.

For konsertpublikummet er Thommessen vel først og fremst kjent som de store formatenes og de sterke effektenes mann. Siden 1979 har han skrevet en rekke monumentale komposisjoner, bl.a. de seks orkesterverkene med fellestittelen «Et Glassperlespill», og ikke minst cellokonserten som fikk Nordisk Råds Musikkpris i 1990. Men han har også arbeidet i det lille formatet. Og det var denne mindre kjente siden av hans produksjon som Music Factory fokuserte på.

På programmet sto seks kammermusikalske verker fra de siste ti årene: et utdrag av en klaversonate (framført av Jon Helge Sætre); tre stykker for klaver og ett instrument (Arnulf Johansen – obo; Lars Hilde – klarinett; Lars Erik ter Jung – fiolin); et charmerende, japansk inspirert stykke for fløyte og harpe (Ingela Øien og Turid Kniejski); og som avslutning «Ekko av et ekko» for sopran, klaver, fløyte og slagverk dirigert av komponisten selv.

Det er mange ekkoer i disse verkene, ekkoer fra musikkhistoriens store reservoar av uttrykk og formelementer. Den imponerende klaversonaten er f.eks. et helt kompendium over kjente grep fra klaverlitteraturens store virtuose verker. Men tross alle åpenlyse lån og referanser er det likevel musikk som har et umiskjennelig personlig preg. I en innledende kommentar talte Thommessen om den «musikalske tanken». Og som helhet gav konserten et fint innblikk i hvordan hans egen musikalske tanke fungerer: Det er en tanke som reflekterer over formmessige problemer, en tanke som konstant arbeider på å bringe klang og struktur i balanse. Resultatet blir verker av nesten skulpturell karakter.

Thommessens kammermusikk er –som orkesterverkene – gjennomkontrollert klangarkitektur, konstruert i oversiktlige forløp med klart avgrensede episoder og sterke melodiske linjer. Men samtidig gir det lille formatet ham anledning til å fokusere på mer begrensede problemstillinger og til å belyse dem fra mange forskjellige synsvinkler – som f.eks. i fiolinstykket «Please Accept My Ears» der hele forløpet bygges opp omkring noen få, enkle motiviske kjerner (en liten tonerekke, en markant rytmisk figur), eller i «Gratias Agimus» der han utforsker spenningen mellom oboens lange, pastorale melodilinjer og et brutt, kaotisk klaverakkompagnement.

All Thommessens musikk sikter mot å kommunisere – ikke med begreper og språk, men med klang og form. Det er en virtuost anlagt musikk som insisterer på å ramme sitt publikum med maksimal effekt – og derfor en musikk som ikke kan lykkes uten en tilsvarende maksimal og virtuos innsats fra utøvernes side.

Den kvelden på verftet var en av disse sjeldne stundene der alt lyktes.