På vei ut i verdensrommet

Bergens Tidende, 13.03.2012

Zvezdochka in Orbit

Ernst Simon Glaser

Peter Szilvay

Norwegian Navy Band Bergen

Aurora

Uvanlig par utforsker nytt terreng

En ensom cello i klinsj med et blåserkorps? Det høres umiddelbart risikabelt ut. Og når Forsvarets Musikkorps Vestlandet (FMKV) nå utgir plate med cellisten Ernst Simon Glaser som solist, har de da heller ikke mange musikkhistoriske fortilfeller å vise til. Repertoaret for denne spesielle instrumentkombinasjonen er beskjedent. For å si det mildt.

Likevel er dette blitt en ganske innholdsrik plate – der FMKV presenterer fire veldig forskjellige verk og, ikke minst, får anledning til å demonstrere den musikalske bredden korpset rår over.

Jacques Iberts konsert for cello og 10 blåsere (1925) er både det eldste og det mest tradisjonelle av verkene på platen: Tre enkle, diverterende satser med gode melodier i celloen og gjennomsiktig orkestrering i blåserne. Lyrisk, humoristisk musikk, typisk både for Ibert og for periodens franske komponister i den lettere sjangeren.

Spranget fram til neste verk er stort, både i tid og i holdning. Fredrich Gulda (1930-2000) var ikke bare en stor klassisk pianist, han var en mer enn habil jazzpianist og han var komponist. Hans konsert for cello og blåsere fra 1980 er et stykke musikalsk postmodernisme, vidtfavnende og altetende som ham selv. I førstesatsen spiller celloen virtuost syngende og improviserende over bluesakkorder med tradisjonell big band-akkompagnement, og avbrytes så med mellomrom av en innsmigrende melodi med klang av østerriksk folketone. Slik fortsetter det gjennom fem satser med stadige sammenstøt og brudd og ironiserende sitater. Her er hint av Mozart og Schubert, men også av jazz og rock – og i sistesatsen hører man ekkoer av Sousas amerikanske marsjer.

De to siste verkene er norske. Olav Anton Thommesen er representert med «The Phantom of Light», et kort, utydelig verk for cello og ti blåsere fra 1990. Da er det mer substans i «Zvezdochka in Orbit», stykket som har gitt platen navn. Det er skrevet av Jon Øivind Ness. Og han har ikke forsøkt å dempe konflikten mellom den spinkle cellotonen og den massive messingklangen. Han spiller den helt ut, hele tiden – med celloen hvinende og jamrende i det høyeste registret i stadig kamp med orkesterets tunge, kompakte klangblokker. Flott, nesten skremmende intens musikk.

Ernst Simon Glaser gjør ikke bare en imponerende innsats i de teknisk krevende, ekvilibristiske solostemmene. Han finner det rette musikalske uttrykket til hvert av verkene – syngende og humørfylt hos Ibert, swingende hos Gulda, deklamerende hos Ness. Like imponerende er FMKV. Dette er en plate der dirigenten Peter Szilvay virkelig får vist hva disse superprofesjonelle blåserne kan klare. Og hvor stort et musikalsk register de spenner over.

Blåserkultur

Bergens Tidende Morgen, 17.11.2000

Reykjavík Blåsekvintett

Bergen Kammermusikkforening

Grand Selskapslokaler

Blåsemusikk på høyeste nivå.

De spiller nesten syndig bra, disse fem islandske blåserne. De kan alt hva genren krever, klarer alle tekniske krav, scorer høyt i alle disipliner. Klangen er mettet, varm, fullstendig uten sprekker. Hver frase er slipt og finpusset. Allting, selv de aller minste detaljene, er sjekket igjennom og satt på plass. Det er rett og slett sjelden man hører blåsemusikk av denne kaliber. Blåserkultur på høyeste nivå.

Når ordet perfeksjon allikevel ikke er det første som melder seg etter konserten med Reykjavík Blåsekvintett, har det å gjøre med repertoaret. Kvelden igjennom var det et eiendommelig misforhold mellom musikernes tekniske standard og den musikken de hadde valgt å spille. Det startet med et drepende kjedsommelig stykke dansk romantikk signert Peter Rasmussen. Deretter et verk av islandske Tryggvi Baldvinsson, skrevet i år, men musikalsk sett hjemmehørende i begynnelsen av forrige århundre. Dertil litt galanterier fra småtingsavdelingen: Tre stk. Jacques Ibert, tre stk. Ferenc Farkas. Pluss til slutt en liten musikalsk spøk av Atli Heimir Sveinsson. Allting levert med godt humør og overlegen teknikk. Men like fullt: spilte krefter.

Hvordan kvelden kunne ha vært, sto for alvor klart da kvintetten plutselig smelte til med en fullstendig suveren utgave av György Ligetis «Dix pièces pour quintette à vent» (1968), den moderne blåserlitteraturens vakreste, men også vanskeligste verk. Her er det bare å bøye hodet: En teknisk og musikalsk sett mer dekkende tolkning enn den Reykjavík Blåsekvintett presenterte onsdag kveld i Bergen Kammermusikkforening, finner man neppe i noen konsertsal i dag.