Reykjavík Blåsekvintett
Bergen Kammermusikkforening
Grand Selskapslokaler
Blåsemusikk på høyeste nivå.
De spiller nesten syndig bra, disse fem islandske blåserne.
De kan alt hva genren krever, klarer alle tekniske krav, scorer høyt i alle
disipliner. Klangen er mettet, varm, fullstendig uten sprekker. Hver frase er
slipt og finpusset. Allting, selv de aller minste detaljene, er sjekket
igjennom og satt på plass. Det er rett og slett sjelden man hører blåsemusikk
av denne kaliber. Blåserkultur på høyeste nivå.
Når ordet perfeksjon allikevel ikke er det første som melder
seg etter konserten med Reykjavík Blåsekvintett, har det å gjøre med
repertoaret. Kvelden igjennom var det et eiendommelig misforhold mellom
musikernes tekniske standard og den musikken de hadde valgt å spille. Det
startet med et drepende kjedsommelig stykke dansk romantikk signert Peter
Rasmussen. Deretter et verk av islandske Tryggvi Baldvinsson, skrevet i år, men
musikalsk sett hjemmehørende i begynnelsen av forrige århundre. Dertil litt galanterier
fra småtingsavdelingen: Tre stk. Jacques Ibert, tre stk. Ferenc Farkas. Pluss
til slutt en liten musikalsk spøk av Atli Heimir Sveinsson. Allting levert med
godt humør og overlegen teknikk. Men like fullt: spilte krefter.
Hvordan kvelden kunne ha vært, sto for alvor klart da
kvintetten plutselig smelte til med en fullstendig suveren utgave av György
Ligetis «Dix pièces pour quintette à vent» (1968), den moderne
blåserlitteraturens vakreste, men også vanskeligste verk. Her er det bare å
bøye hodet: En teknisk og musikalsk sett mer dekkende tolkning enn den
Reykjavík Blåsekvintett presenterte onsdag kveld i Bergen Kammermusikkforening,
finner man neppe i noen konsertsal i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar