På vei ut i verdensrommet

Bergens Tidende, 13.03.2012

Zvezdochka in Orbit

Ernst Simon Glaser

Peter Szilvay

Norwegian Navy Band Bergen

Aurora

Uvanlig par utforsker nytt terreng

En ensom cello i klinsj med et blåserkorps? Det høres umiddelbart risikabelt ut. Og når Forsvarets Musikkorps Vestlandet (FMKV) nå utgir plate med cellisten Ernst Simon Glaser som solist, har de da heller ikke mange musikkhistoriske fortilfeller å vise til. Repertoaret for denne spesielle instrumentkombinasjonen er beskjedent. For å si det mildt.

Likevel er dette blitt en ganske innholdsrik plate – der FMKV presenterer fire veldig forskjellige verk og, ikke minst, får anledning til å demonstrere den musikalske bredden korpset rår over.

Jacques Iberts konsert for cello og 10 blåsere (1925) er både det eldste og det mest tradisjonelle av verkene på platen: Tre enkle, diverterende satser med gode melodier i celloen og gjennomsiktig orkestrering i blåserne. Lyrisk, humoristisk musikk, typisk både for Ibert og for periodens franske komponister i den lettere sjangeren.

Spranget fram til neste verk er stort, både i tid og i holdning. Fredrich Gulda (1930-2000) var ikke bare en stor klassisk pianist, han var en mer enn habil jazzpianist og han var komponist. Hans konsert for cello og blåsere fra 1980 er et stykke musikalsk postmodernisme, vidtfavnende og altetende som ham selv. I førstesatsen spiller celloen virtuost syngende og improviserende over bluesakkorder med tradisjonell big band-akkompagnement, og avbrytes så med mellomrom av en innsmigrende melodi med klang av østerriksk folketone. Slik fortsetter det gjennom fem satser med stadige sammenstøt og brudd og ironiserende sitater. Her er hint av Mozart og Schubert, men også av jazz og rock – og i sistesatsen hører man ekkoer av Sousas amerikanske marsjer.

De to siste verkene er norske. Olav Anton Thommesen er representert med «The Phantom of Light», et kort, utydelig verk for cello og ti blåsere fra 1990. Da er det mer substans i «Zvezdochka in Orbit», stykket som har gitt platen navn. Det er skrevet av Jon Øivind Ness. Og han har ikke forsøkt å dempe konflikten mellom den spinkle cellotonen og den massive messingklangen. Han spiller den helt ut, hele tiden – med celloen hvinende og jamrende i det høyeste registret i stadig kamp med orkesterets tunge, kompakte klangblokker. Flott, nesten skremmende intens musikk.

Ernst Simon Glaser gjør ikke bare en imponerende innsats i de teknisk krevende, ekvilibristiske solostemmene. Han finner det rette musikalske uttrykket til hvert av verkene – syngende og humørfylt hos Ibert, swingende hos Gulda, deklamerende hos Ness. Like imponerende er FMKV. Dette er en plate der dirigenten Peter Szilvay virkelig får vist hva disse superprofesjonelle blåserne kan klare. Og hvor stort et musikalsk register de spenner over.

Hørespill

Bergens Tidende, 30.05.2010

Edvard Fliflet Bræin: Anne Pedersdotter

Knut Hendriksen, regi        

Marte Moen Danielsen, scenografi           

Peter Szilvay, dirigent       

Forsvarets musikkorps Vestlandet

KorVest og Collegiûm Mûsicûm

Bergenhus festning

Problematisk framføring av Edvard Fliflet Bræins opera

Det beste ved framføringen av Anne Pedersdotter var musikken. Edvard Fliflet Bræin skrev den i sin tid for symfoniorkester. På fredag hørte vi den i Erling Rydlands solide transkripsjon for blåserorkester som Divisjonsmusikken og Peter Szilvay spilte så godt at man ikke savnet strykerne i det hele tatt. Den litt harde, kalde messingklangen viste seg å passe helt fint til Bræins kantede, Hindemith-inspirerte musikk. 

Den sceniske framføringen var betydelig mer problematisk. For det første fordi eksersisplassen på Bergenhus festning er uegnet til slikt. Terrenget skråner riktignok lett nedover mot scenen, men ikke nok til at det blir skikkelig amfi – noe som betyr at man fra halvdelen av plassene ikke ser scenen, men bare så vidt skimter hodene av sangerne i heldige stunder. Jeg så deler av operaen stående i bakgrunnen der det var bedre overblikk. Det følgende er skrevet med forbehold for at jeg ikke fikk alt med meg.

Operaen er i utgangspunktet lang, alt for lang. Det er lite action i den, og det meste av historien avvikles i samtaler.  Knut Hendriksens regi hjalp ikke på dette. Det meste av tiden sto eller satt personene stivt plassert i statiske tablåer, og når de endelig handlet fysisk, skjedde det med nærmest stumfilmaktig gestikk, av og til på grensen til det komiske. Man lurer på hva en Calixto Bieito kunne ha fått ut av denne operaen.

Under disse omstendighetene ble det ekstra mye vekt på den musikalske side av saken. Heldigvis var det mange gode sangere involvert.  Bassen Carsten Stabell sang den gamle bispens parti med tyngde og verdighet og sopranen Kari Hamnøy var en ekspressiv, hevnende Merete Beyer. Hovedrollen som Anne Pedersdotter ble sunget flott og dramatisk av den sterke, svenske sopranen Ingela Brimberg, og i rollen som hennes unge stesønn og elsker hørte vi en annen svenske, tenoren Tomas Lind. Han slet en del med intonasjon og frasering i de første aktene, men sang seg opp etter hvert, og han var den av sangerne som hadde det sterkeste sceniske nærvær. Så vidt jeg kunne se. 

Kveldens beste øyeblikk? Da Statsraad Lehmkuhl kom glidende majestetisk forbi bak festningen.

Eksperimenter

Bergens Tidende, 24.10.2007

«Bad News from the Desert»

Verk av James Clapperton, Knut Vaage og Jon Øivind Ness

Rolf Borch, klarinett

Forsvarets Musikkorps Vestlandet

Peter Szilvay, dirigent

Aurora

Feiende flotte tolkninger av samtidsmusikk for militærorkester

Dette er en rett og slett imponerende plate. Det er sjeldent man hører samtidsmusikk spilt så overbevisende, så feiende flott. Uansett hva d’herrer Clapperton, Vaage og Ness kommer opp med av ville musikalske påfunn, så klarer Divisjonsmusikken det. Ingen problemer her.

Knut Vaages bidrag, «Breaking Another Wall», søker seg frem mot en form, men forvandler seg underveis til noe annet, skriver han i tekstheftet. Det samme kunne man si om James Clappertons «Songs and Dances of Death» og den underfundige klarinettkonserten til Jon Øivind Ness, «Bad News from the Desert». Ingen av de tre verkene finner hvile i en form. De beveger seg, prøver seg frem, de koker over av ideer. Noe som ikke er rart. Det er trolig sjeldent at samtidskomponister får så saklig, effektiv og profesjonell respons på sine ideer som her. 

Målestokker

Bergens Tidende, 18.01.2003

Hilde Haraldsen Sveen, sopran

Jens Olai Justvik, baryton

Dirigent: Alf Årdal

Forsvarets Musikkorps Vestlandet

Håkonshallen

Divisjonsmusikkens Nyttårskonsert i Håkonshallen

Det er torsdag kveld. I Grieghallen spiller de Mozart og Beethoven. I Håkonshallen er det Nyttårskonsert med Divisjonsmusikken. Som klarer å fylle salen uten å ha gjort nevneverdig reklame for saken. Det er mange musikkulturer i denne byen. De fleste lever sitt eget liv, uten større innbyrdes kontakt.

Målt med den målestokken man vanligvis bruker når man går i Grieghallen, var konserten i Håkonshallen ikke spesielt vellykket. Programmet besto primært av svisker fra operetterepertoaret som ble fremført i klossete, blytunge transkripsjoner for messingblåsere. Orkestret spilte stramt og presist, men uten større sans for de finere nyansene hos en Lehar eller for valsen og svevet hos en Strauss. Kveldens to solister var effektive og hyggelige, men det var nokså tydelig at den utmerkede operasopranen Hilde Haraldsen Sveen ikke følte seg hjemme i dette repertoaret hvor stemmen hennes fort kom til å virke skjerende og kvitrende.

Er ikke det urettferdig å vurdere en slik konsert på denne måten? Det dreidde seg jo tross alt om en nyttårskonsert, altså om noe som primært er en festlig, sosial begivenhet. Kanskje det. Men uansett om det foregår i Wien eller i Bergen, så er det faktisk musikk som er det sentrale ved slike anledninger. Hvilket gjør det vanskelig å se bort fra vanlige musikalske kriterier. 

Ved lunsjtid

Bergens Tidende Morgen, 05.05.2001

Verk av norske komponister

Solist: Eirik Gjerdevik, tuba

Dirigent: Bjørn Sagstad

Forsvarets Musikkorps Vestlandet

Grieghallens foyer

Divisjonsmusikken i Grieghallen med norske verk på programmet

Det skal noe til å fylle Grieghallens foyer en helt vanlig fredag ved lunsjtid. Men det er slik det er: Når Forsvarets Musikkorps Vestlandet har konsert, kan man alltid regne med full sal. Og med solide fremførelser av både eldre og nyere korpsmusikk, introdusert av en alltid like blid og velopplagt Jakob Skarstein.

Denne fredagen var ikke noen unntagelse. Her fikk et trofast publikum av pensjonister og korpsentusiaster først høre en gammel marsj av Oscar Borg, deretter to nyere stykker norsk musikk, og til slutt et potpurri av Neal Heftis gamle Count Basie-arrangementer til å gå hjem eller i byen på.

Som det er vanlig, lå begge de nyere verkene plassert i grenselandet mellom korpsmusikk og Big Band jazz. I «Following the Waves» tar Svein Henrik Giske utgangspunkt i en folketone fra Sunnmøre som han transformerer og instrumenterer på forskjellige måter gjennom en serie variasjoner. Steinar Sætres verk «Groovy Music» er primært en serie bra melodier med korpsmusikkens smertensbarn, tubaen, i sentrum. Det uhandy instrumentet ble spillet med høyt humør og musikalitet av Eirik Gjerdevik.

Håndverksmessig sikkerhet, entusiasme, engasjement – det er noen av stikkordene, ikke bare for disse to verkene, men for konserten som helhet. Men det er også noen pletter i bildet, spesielt når det gjelder det rytmiske. For eksempel de jazzy delene av de to norske verkene eller det avsluttende Count Basie-potpurriet. Hovedproblemet er at jazzens tradisjonelle bass og trommer i slike sammenhenger erstattes med tuba og slagverk, riktig mye slagverk. Det er mulig det må være slik ifølge reglene på korpsmusikkens steintavler, men konsekvensen er at musikken blir alt for tung og bastant, uansett hvor velskrevet den er. Det var for eksempel bare et sted underveis i «Groovy Music» hvor det virkelig begynte å løfte seg. Og det var da slagverkerne plutselig, på en alt, alt for kort strekning, ble sparket frem av en flott, meget aktiv elbass.

Musikalsk identitet

Bergens Tidende Morgen, 30.04.1999

Vårkonsert

Forsvarets Distriktsmusikkorps Vestlandet

Per Hannevold og John Miller, fagott

Bjørn Nessen Sagstad, dirigent

Håkonshallen

Blandet vårkonsert med Distriktsmusikken i Håkonshallen

At det er mange musikalske muligheter i et moderne militærorkester – dét demonstrerte Forsvarets Distriktsmusikkorps Vestlandet med vårkonserten sin i Håkonshallen på onsdag. Programmet var ganske omfattende: ti numre på under 2 timer, ti numre som musikalsk sett vel egentlig bare hadde forskjellighet som fellesnevner – hvis det da går an å formulere det så paradoksalt.

Her var det klassisk marsjmusikk, flott representert med en glansfull versjon av Sousas «Semper Fidelis». Her var det ekkoer av klassiske big bands og eldre perioders underholdningsmusikk, bl.a. i Øyvind Westbys potpurri over en serie evergreens fra Henry Mancinis sangbok, og i hans egen komposisjon «The Dancing Daughter» med amerikanske John Miller som solist på fagott. Og det var endatil passasjer som ga assosiasjoner til Gil Evans' raffinerte, komplekse klangkunst i uroppførelsen av amerikanske James Lassens «Interlude no. 3» med vår egen Per Hannevold solist.

Men det var også mye denne kvelden som ikke var så veldig opphissende, mye corny og banal blåsemusikk, mange komposisjoner med voldsomt store pretensjoner og bekymrende lite substans. Uansett at korpset spilte seg gjennom alle verkene med liv og lyst og en god porsjon profesjonalisme, er det vanskelig å se det sprikende programmet som annet enn et symptom på underliggende identitetsproblemer. Man gikk fra Håkonshallen med en fornemmelse av at her er et orkester som, i likhet med de fleste andre i samme genre, har lyst til å være annet og mer enn et tradisjonelt militærkorps, men som ennå ikke har den musikalske retningssansen som må til for å innfri ambisjonene.