Eksperimenter

Bergens Tidende, 24.10.2007

«Bad News from the Desert»

Verk av James Clapperton, Knut Vaage og Jon Øivind Ness

Rolf Borch, klarinett

Forsvarets Musikkorps Vestlandet

Peter Szilvay, dirigent

Aurora

Feiende flotte tolkninger av samtidsmusikk for militærorkester

Dette er en rett og slett imponerende plate. Det er sjeldent man hører samtidsmusikk spilt så overbevisende, så feiende flott. Uansett hva d’herrer Clapperton, Vaage og Ness kommer opp med av ville musikalske påfunn, så klarer Divisjonsmusikken det. Ingen problemer her.

Knut Vaages bidrag, «Breaking Another Wall», søker seg frem mot en form, men forvandler seg underveis til noe annet, skriver han i tekstheftet. Det samme kunne man si om James Clappertons «Songs and Dances of Death» og den underfundige klarinettkonserten til Jon Øivind Ness, «Bad News from the Desert». Ingen av de tre verkene finner hvile i en form. De beveger seg, prøver seg frem, de koker over av ideer. Noe som ikke er rart. Det er trolig sjeldent at samtidskomponister får så saklig, effektiv og profesjonell respons på sine ideer som her. 

Men musikkfabrikken var ikke død

Bergens Tidende Morgen, 25.05.2002

Ensemble Bukharin

Music Factory

Gunnar Sævigs sal

Hjemmesejr for samtidsmusikken

I mange år var Music Factory det mest oppløftende som skjedde på musikkfronten i mai måned. En helt nødvendig motvekt til Festspillene som alltid satset på det sikre, det pene, det forutsigbare, musikk på grensen til det kjedelige. Det satte den nåværende festspilldirektøren en brå stopper for med sine spennende, fantasifulle musikkprogrammer stappfulle av nyoppdagelser, uventede perspektiver og overraskende sammenhenger på kryss og tvers.

Med en slik motspiller kommer en institusjon som Music Factory nemt til å stå i skyggen. Så mye at NRKs P2 nylig utskrev dødsattest. Men musikkfabrikken var ikke død. Det jobbes fremdeles i fabrikkhallene. Formentlig like intenst som før. Men kanskje ikke fullt så synlig og spektakulært som da Geir Johnson var virksomhetsleder.

Publikum er der i alle fall fremdeles. Et lite, sakkyndig publikum. Som i går kveld satt i Gunnar Sævigs sal og lyttet til et blandet program med hovedvekt på nyere engelsk og norsk musikk.

Først ut var den begavede fløtenisten Kjersti Sellevåg som ga en intens tolkning av Edgar Varéses solostykke Density – en aldri så liten påminnelse om hva som sto på spill for den gamle avantgarden. Og deretter gikk det slag i slag. Et stykke for solofiolin med innslag av folketone av Andrew Toovey, flott fremført av Sharleen Harshenin. Et voldsomt krevende stykke for solo klaver av Manchester-professoren Philip Grange, spilt med vanlig virtuositet av en av hans tidligere elever: James Clapperton, den nåværende leder av Music Factory.

Men man trenger ikke være nasjonalist eller Bergenspatriot for å mene at kveldens mest interessante musikk var den som de lokale gutta boys hadde skrevet. Konserten bød f.eks. på et gjenhør med Morten Eide Pedersens «At the still point of the turning world», en tyst, vakker nattestemning for solo klaver. Og, i den helt andre enden av skalaen: Ruben Sverre Gjertsen «Miniatures III» for fiolin og klaver og Berge Osnes' nyskrevne «Farben» for klaver og fløyte. To sprengte, fragmentariske verk som på hver sin måte går mot musikkens grenser. Og gjør det med en radikalitet som man ikke er vant med i disse årene. Jovisst, det er fremdeles liv i den gamle musikkfabrikken. 

Liten fotografi-historie

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1999

Michael Finnisy, klaver

Music Factory

Peer Gynt-salen

Komponisten Michael Finnisy som virtuos solist i egne klaverkomposisjoner

Det er for lite plass i kalenderen i disse dagene. Når Pires spiller i Logen, er det Götterdämmerung i Grieghallen. Hele tiden er det kollisjoner. Hele tiden merker man valgets kval.

Music Factory-konsertene er det lettere å få passet inn, de ligger kl. 18 og kl. 22. Så faktisk er det fullt mulig å få med seg noe spenstig samtidsmusikk, både før og etter de mer ortodokse arrangementene i byens andre konsertsaler.

Geir Johnson har forlatt det Music Factory han selv startet i 1989. Etter 10 begivenhetsrike år som fabrikksherre har han gitt stafetten videre til James Clapperton, den fabelaktige skotske pianisten som i det siste har gjort bergenser av seg. I rollen som innleder og konferansier er Clapperton den utadvendte, kommuniserende Johnsons rake motsetning, men årets program holder uansett samme høye standard som før: Her får vi høre spissen av samtidens norske og internasjonale musikk, og her er det perspektivrike tilbakeblikk på modernismens sentrale verk. Alt i en avslappet, uhøytidelig atmosfære.

Torsdag var vi en tur på fabrikken for å høre komponisten Michael Finnisy som solist i egne klaververk. Han jobber for tiden på en samling klaverkomposisjoner inspirert av ulike faser i fotografiets historie. På konserten i Peer Gynt-salen oppførte han to av dem. Den ene tar utgangspunkt i Muybridges anatomiske studier, det andre er en slags kritisk, musikalsk kommentar til den engelske kolonialismen.

Finnisys verk for større besetninger er komplekse og tette, og kan ofte være ganske vanskelige å få hold på. De to klaverkomposisjonene viste seg derimot å være forbløffende enkle og umiddelbart tilgjengelige. Den første er konstruert opp omkring en serie korte, abrupte fraser som av og til kontrasteres med voldsomme erupsjoner av lyd; den andre har en mer flimrende, mer kaleidoskopisk karakter. Begge stiller ganske voldsomme tekniske krav til fortolkeren, men har uansett en konverserende, nærmest snakkesalig, hverdagslig karakter. Et interessant bekjentskap.

Gjennom lydmuren

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1996

György Ligeti: Etudes pour piano

James Clapperton, klaver

Music Factory

Håkonshallen

Fjorten forsøk på å flytte grensene for det hørbare.

Når samtidsmusikken fra Geir Johnsons Music Factory blander seg opp i Festspillene skjer det alltid noe spennende, noe som gir dybde og resonans til resten av programmet. Dette året startet det i Håkonshallen, torsdag kveld, der pianisten James Clapperton brøt gjennom lydmuren med György Ligetis «Etudes pour piano».

Etyder: studier, øvelser – bak denne uskyldige, beskjedne tittelen gjemmer det seg et av den moderne klavermusikkens mest fryktinngytende ambisiøse verk. Vi befinner oss langt fra klaverelevenes verden. Her er det ingen gymnastiske fingerøvelser, ingen ydmyke skalastudier, men 14 beinharde eksperimenter med rytmiske forskyvninger, 14 forsøk på å flytte grensene for det hørbare.

Vi kjenner James Clapperton fra mange tidligere besøk på Musikfabrikken og vet at han kan mestre en slik oppgave. Torsdag kveld imponerte han igjen med sin høyt oppdrevne teknikk, sin iskalde, nærmest maskinelle presisjon. Men mest imponerende var det kanskje at han kvelden igjennom, på tvers av alle umenneskelige tekniske krav, formådde å gi hvert enkelt av disse krevende etydene karakter, perspektiv, uttrykk – på en skala fra det helt skjøre og vare til det mest dundrende furioso, av og til med søvngjengeraktig sikkerhet på line over store virtuose fossefall, av og til skjevt haltende som en barpianist på speed.

«Désordre», uorden, kaller Ligeti en av sine etyder. Rent koketteri: Enhver musikkteoretiker vet at nøkkelen til Ligetis verk er orden, matematisk orden. Bak disse 14 stykkene, bak disse komplekse lydmassene ligger det de strengeste musikalske strukturene. Torsdag kveld kunne man høre det hele. Både kaos og orden.

Å ha alt i boks

Bergens Tidende Morgen, 26.05.1993

Verker av Komponistgruppen i Bergen

James Clapperton, klaver

Music Factory

Kulturhuset USF

Søndag satte Music Factory søkelyset på KGB – ikke den beryktede russiske etterretningstjenesten, men «Komponistgruppen i Bergen» som var representert med otte nye verker, skrevet for og urframført av den skotske pianisten James Clapperton.

Jørgen Knudsens bidrag bestod av otte ultrakorte, skisseaktige utsagn med tydelig referanse til den tidlige atonale musikken. «Følelsen av å ha alt i boks» lød den selvsikre og selvironiske tittelen, som godt kunne ha stått som motto for de fleste av kveldens verker. Det sikre håndverket og det ironisk lekende forholdet til tradisjonen preget f.eks. både Eilert Tøsses elegante «Schönberg konsentrat» og Svein Hundnes' tre vindskjeve, dekonstruerte slåtter. Andre av kveldens komponister fikk verkene sine i boks ved å konsentrere seg om én enkelt pianistisk problemstilling: I «Hot House» profilerte Torstein Aagard Nielsens et avgrenset tematisk stoff ved hjelp av ulike pedal effekter, mens Lars Ove Toft konstruerte en sterk, rytmisk spenstig sats med harde anslag av én og samme tone. Anders Vinjar, Jostein Stalheim og Knut Vaage hadde ikke pålagt seg selv begrensninger av denne typen, og det var kanskje derfor at deres verker også umiddelbart forekom noe mer uoversiktlige.

Vi kjenner fra tidligere år James Clapperton som en sikker fortolker av den mest krevende samtidsmusikken. Søndag kveld opptrådte han i rollen som cool og fryktløs KGB agent. Han gav gruppen saklig, innforstått medspill, og spilte i tillegg en rekke beslektede engelske og amerikanske verker som på en sympatisk diskré måte kommenterte og ga perspektiv til KGB-folkenes arbeider. Og så gav han, midt i det hele, en åndeløs versjon av Morton Feldmans «Vertical Thoughts 4» der han i et lynglimt demonstrerte en musikalsk målestokk av en helt annen type.