Fargestrålende musikalske rom

Bergens Tidende, 21.02.2012

Ruben Sverre Gjertsen: Gamelan Terrains

Pierre-André Valade, dirigent

BIT20 Ensemble

Aurora

Et møte med Ruben Sverre Gjertsens kompromissløse, insisterende musikk

Ruben Sverre Gjertsen kan ikke klage over manglende oppmerksomhet. Det internasjonale selskapet for samtidsmusikk, ISCM, satte hans musikk på programmet under verdensmusikkdagene i Sveitz i 2004. Pierre Boulez bestilte og urfremførte verket «Circles» på Luzernfestivalen i 2006. Og samtidsmusikkens franske flaggskip, Ensemble Intercontemporain, har hatt andre av hans verk på repertoaret.

At Gjertsen stort sett er den eneste norske samtidskomponisten som kan vise til gjennomslag på dette internasjonale nivået, er kanskje ikke så rart. Det er noe i musikken hans som ligger i forlengelse av den høymodernistiske tradisjonen og som spiller inn i tendenser og holdninger som framdeles er levende i det internasjonale miljøet. Ikke slik å forstå at Gjertsen kan knyttes til en bestemt komposisjonsteknikk eller en bestemt estetisk skole, men han har – som komponistene i den store tradisjonen – en kompromissløs, insisterende holdning til stoffet, en hardnakket vilje til å utforske musikkens materialitet, til å eksperimentere med nye klanglige muligheter i uvante instrumentsammensetninger. Og til å bevege seg inn i det feltet der musikken oppløser seg og forvandler seg til noe annet, til støy, lydskulptur, performance.

Noen av resultatene fra Gjertsens eksperimenter kunne man høre på platen «Grains» som innbrakte ham Spillemannsprisen i 2010. Nå kommer «Gamelan Terrains», en imponerende plate der BIT20 og dirigenten Pierre-André Valade tegner et bredere bilde av produksjonen hans.

Det eldste og mest tradisjonelle verket på platen er «Miniatures II» fra 1999 der John-Arild Suther setter en serie tromboneeffekter opp i dialog med slagverkeren Peter Kates. I «Lied» fra 2005 er det også bare to musikere i spill, en sanger og en pianist, men dette er likevel ikke noen tradisjonell liedframføring – for Gjertsen har oppløst både tekst og musikk og lar sopranen Silje Marie Aker Johnsen slynge lydfragment fra et dikt av Paul Celan ut mot Ellen Ugelviks preparerte klaver. 

«Jeg er interessert i det som skjer musikalsk når informasjonsmengden er stor», sa Gjertsen i et intervju i 2006. Hva som skjer når musikken bygges opp i stadig mer komplekse strukturer, kan man høre i resten av verkene på «Gamelan Terrains». De er alle skrevet for større kammerbesetninger, og alle komponert som ukoordinerte lag av forløp og klanger slik at det er umulig for øret å skille hva som er musikalsk forgrunn og hva som er bakgrunn. Resultatet blir information overload slik Gjertsen snakket om det i intervjuet. Men selv om det er umulig å få en samlet, strukturert opplevelse av musikken, bryter den ikke sammen av den grunn. Den folder seg ut som et rom øret kan vandre i, et fargestrålende, kaleidoskopisk rom der det hele tiden skjer noe nytt. Og et rom som forandrer seg ved hver ny gjennomlytting.

Men musikkfabrikken var ikke død

Bergens Tidende Morgen, 25.05.2002

Ensemble Bukharin

Music Factory

Gunnar Sævigs sal

Hjemmesejr for samtidsmusikken

I mange år var Music Factory det mest oppløftende som skjedde på musikkfronten i mai måned. En helt nødvendig motvekt til Festspillene som alltid satset på det sikre, det pene, det forutsigbare, musikk på grensen til det kjedelige. Det satte den nåværende festspilldirektøren en brå stopper for med sine spennende, fantasifulle musikkprogrammer stappfulle av nyoppdagelser, uventede perspektiver og overraskende sammenhenger på kryss og tvers.

Med en slik motspiller kommer en institusjon som Music Factory nemt til å stå i skyggen. Så mye at NRKs P2 nylig utskrev dødsattest. Men musikkfabrikken var ikke død. Det jobbes fremdeles i fabrikkhallene. Formentlig like intenst som før. Men kanskje ikke fullt så synlig og spektakulært som da Geir Johnson var virksomhetsleder.

Publikum er der i alle fall fremdeles. Et lite, sakkyndig publikum. Som i går kveld satt i Gunnar Sævigs sal og lyttet til et blandet program med hovedvekt på nyere engelsk og norsk musikk.

Først ut var den begavede fløtenisten Kjersti Sellevåg som ga en intens tolkning av Edgar Varéses solostykke Density – en aldri så liten påminnelse om hva som sto på spill for den gamle avantgarden. Og deretter gikk det slag i slag. Et stykke for solofiolin med innslag av folketone av Andrew Toovey, flott fremført av Sharleen Harshenin. Et voldsomt krevende stykke for solo klaver av Manchester-professoren Philip Grange, spilt med vanlig virtuositet av en av hans tidligere elever: James Clapperton, den nåværende leder av Music Factory.

Men man trenger ikke være nasjonalist eller Bergenspatriot for å mene at kveldens mest interessante musikk var den som de lokale gutta boys hadde skrevet. Konserten bød f.eks. på et gjenhør med Morten Eide Pedersens «At the still point of the turning world», en tyst, vakker nattestemning for solo klaver. Og, i den helt andre enden av skalaen: Ruben Sverre Gjertsen «Miniatures III» for fiolin og klaver og Berge Osnes' nyskrevne «Farben» for klaver og fløyte. To sprengte, fragmentariske verk som på hver sin måte går mot musikkens grenser. Og gjør det med en radikalitet som man ikke er vant med i disse årene. Jovisst, det er fremdeles liv i den gamle musikkfabrikken.