Lengsel og lidenskap

Bergens Tidende, 06.04.2011

Blaue Blume

Rune Alver, klaver

Lawo

Rune Alver med overbevisende Schumann-tolkning

Schumanns Fantasie op. 17 er tilegnet Liszt – som mente den var uegnet til offentlig framførelse. Rune Alver deler ikke denne bekymringen. På hans nye plate får stykket en overbevisende tolkning som understreker de ville, forrevne kvalitetene som trolig fikk Liszt til å betenke seg i sin tid. Her er erkeromantisk lengsel og lidenskap, ruiner, fragmenter og ironi – alt i finslipt musikalsk formulering. I førstesatsen holder Alver spenningen oppe gjennom alle bølgebevegelsene helt fram til det avsluttende Beethoven-sitatet. Og han får fint fram motsetningen mellom den ville Florestan og den milde Eusebius i de to følgende satsene der Schumanns karakteriserer sin splittete personlighet. Det er mer romantikk på platen – to melankolske stykker av Chopin, hans Mazurka op. 6 nr. 1 og Balladen i Ass-dur op. 47. Og som avslutning Torstein Aagaard-Nilsens Blue Traces – et stemningsfullt stykke samtidsmusikk som passer fint inn i den romantiske sammenhengen.

Vel blåst

Bergens Tidende, 10.09.2008

Frisk pust

Forsvarets Stabsmusikkkorps, dirigert av Thomas Rimul

Eikanger-Bjørsvik Musikklag, dirigert av Reid Gilje

Norsk Musikkorps Forbund

Ny norsk musikk for korps

Platen har fått navn etter et samarbeidsprosjekt mellom komponisten Torstein Aagaard-Nilsen og Norsk Musikkorps Forbund. Oppgaven var å skrive korpsmusikk med et moderne uttrykk, samtidig med at musikken ikke måtte være for vanskelig å lese og spille for unge musikere. På platen hører vi noen av resultatene – to komposisjoner skrevet av Aagaard-Nilsen, ni skrevet av eldre og yngre kolleger. Det er blitt en interessant samling stykker for både janitsjarkorps og brassband. Komponistene trekker sammensatte, uventede klanger ut av treblåsere og messing, og de skriver musikk med spenstig rytmikk. Dette er kanskje ikke ”stor” eller ”dyp” musikk, men det klinger i alle fall flott. Og Forsvarets Stabsmusikkkorps og Eikanger-Bjørsvik Musikklag demonstrerer enda en gang at de kan blåse sokkene av de fleste.

Moro og musikk

Bergens Tidende, 19.04.2004

Akademisk Kortreff 2004 med Studentersangforeningen i Bergen, Stavanger Studentersangforening, Sangselskabet Guldbergs akademiske kor, Studinekoret Sirenene, Blandede akademikere, Mannskoret Arme Riddere, Den norske Studentersangforening, Kvindelige Studenters Sangforening, Akademisk korforening.

Grieghallen

Akademisk Kortreff i Grieghallen. Ni kor med høy musikalsk standard

To hundre sangere. To hundre stemmer i hele spennet fra de dypeste bassene til de høyeste sopranene - det er noe som monner, og som kan få Grieghallen til å skjelve i fundamentet.

Men så var det da også Akademisk Kortreff i helgen. Med ni kor fra Bergen, Oslo og Stavanger. Og med brakende fellessang som innledning og avslutning på et tettpakket program.

Ettersom det var akademiske kor som hadde satt hverandre stevne, ble det en del studentikos moro underveis. Her var det mange blødmer og politisk ukorrekte vitser fra før kvinnebevegelsens tid. Her var det mye fokusering på øl. Og på sviktende blærefunksjoner. Og slikt.

Som vanlig ved slike anledninger var det til tider vanskelig å skjønne om man var i lukket selskap eller på en offentlig konsert. Men for de av oss som ikke er medlemmer av noen av stammene på scenen, var det likevel mye å glede seg over. Musikalsk sett. For selv om alle de deltakende korene består av amatører, holder de høy musikalsk standard. Og forstår å avstemme repertoaret etter det tilgjengelige stemmematerialet.

På en konsert som denne må man nøyes med korte smakebiter, men ikke nødvendigvis fra den lettere delen av repertoaret.  Mange av korene hadde satt ganske krevende, nyere musikk på programmet. Studentersangforeningen i Bergen ga for eksempel en nydelig tolkning av Torstein Aagard-Nilsens   «I otta du rise», og Kvindelige Studenters Sangforening imponerte med et interessant arrangement av en japansk barnesang. I det hele tatt var det kormusikk fra det 20. århundre som dominerte. Her var det moderne versjoner av folketoner og jazzy arrangementer av populærmusikalske evergreens. Og som vanlig en del verk fra Knut Nystedts omfattende produksjon for kor.

Et konsert som denne er ikke en konkurranse der det skal kåres vinnere. Likevel må det være lov å fremheve Den norske Studentersangforening for avslepne, gjennomarbeidede tolkninger av Hugo Alfvéns Aftonen og en Saltarelle av Camille Saint-Saëns. Og la oss ikke glemme de bergenske Arme Riddere: Det er nemt å la seg narre av alle stuntene og den kjepphøye, nonchalante sceneopptreden, men lytter man etter, hører man at her er det et mannskor som kan synge flettene av de fleste.

Uimponert klavermusikk

Bergens Tidende Morgen, 15.11.2000

Verk av Aagard-Nielsen, Vaage, Stalheim, Hvoslef og Odriozola
Einar Røttingen, klaver

Teatergarasjen

Einar Røttingen presenterer fem flotte komposisjoner for soloklaver.

Det ble markedsført som en sportsbegivenhet: En pianist, fem vestlandske komponister, fire urfremførelser. Joda. Kvantitet er viktig. Men det teller vel også – kanskje aller mest? – at det var bra musikk som ble presentert denne kvelden. Flott, velskrevet, moderne musikk for soloklaver. Spilt med vanlig autoritet og sikkerhet av Einar Røttingen.

Hele det 20. århundre er full av mesterverk for soloklaver – fra Bergs til Boulez' sonater, fra Debussys til Ligetis etyder, fra Weberns til Kurtags miniatyrer. Alt som kan krype og gå i den moderne musikken har vært der, har skrevet store verk i denne genren. Så egentlig er det et ganske fryktinngytende landskap de fem komponistene beveger seg inn i. Men de gjør det imponerende uimponert, de prøver seg frem, de finner sine egne veier. Det er tydeligvis ikke siktemålet å skrive storverk, men mindre kan også gjøre det.

Selvsagt blir det en del déjà entendu underveis – mange brutte impresjonistiske akkorder, mye kantet neo-klassisistisk melodikk, mange slagverkseffekter i det rytmiske. Og til slutt en hel Keith Jarrett-konsert, komplett med boogie-woogie innslag og barnesanger, pakket sammen i Ricardo Odriozolas «Piano Fantasy». Men selv de mest åpenlyse lån og referanser fungerer ofte bra i sammenhengen. For det er også mye humør og ironi i disse verkene.

Det er ikke den strenge, regelbundne systematikken som preger musikken, men det uformelle parlando, den assosierende samtalens prinsipp, det ene ordet som tar det andre. Men i samtalens løp hører man også den personlige stemmen, f.eks. i «Piano Solo» hvor Ketil Hvoslef i korte avsnitt fokuserer på enkelte effekter – en forsirende figur som spennes ut mot en rytmisk akkordgrunn, overtoneekkoet i en klang som dempes, en melodi som bæres av blokkakkorder.

Og mest overbevisende denne fredagskvelden: Jostein Stalheims «Dialog», et personlig, originalt verk, sprengt, fragmentert, springende fra topp til bunn i klaviaturet, en musikalsk vilje som setter seg igjennom uten smålige hensyn til instrumentets kvaliteter og muligheter – og kanskje nettopp derfor et stykke musikk man kommer til å huske.

Ørets erkjennelse

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

«Siste nytt fra Bergen»

Ingar Bergby, dirigent

BIT 20 Ensemble

Music Factory

Nye Bergenskomposisjoner på musikkfabrikken

Siste helg var det «The Oslo Sound» på Music Factory. Og fredag kveld var da turen kommet til «Siste Nytt fra Bergen». Oppmuntrende nytt: «Sinfonietta» av Torstein Aagaard-Nielsen og «Movements» av Knut Vaage. To ferske – og friske, spenstige   verk, fremført med omhu og engasjement av BIT 20 og dirigenten Ingar Bergby.

Er det en særlig «Bergen Sound»? Kanskje det. I hvert fall har de to verkene mye til felles: solid håndverk, bra utnyttelse av blåsere og slagverk, av og til en rytmisk jazzy skrivestil, og, mer generelt, en avslappet, nesten gemyttlig bruk av mange slags musikalske effekter.

Jeg tenkte på Adorno mens jeg hørte disse verkene. Ikke på den merkelige karikaturen som ble så voldsomt kritisert i BT her om dagen, men på filosofen, musikkteoretikeren Adorno som talte om «musikkmidlenes historiske tendens», om utviklingen som fratar visse virkemidler den vekten de tidligere hadde. Jeg tenkte på den historiserende, spesifiserende tenkeren Adorno som i boken om «Den Ny Musikkens Filosofi» skrev at komponisten må svare riktig på de spørsmålene materialet stiller, og som samtidig understreket at hva som er musikalsk riktig eller feil er noe som avgjøres konkret, «i hvert enkelt øyeblikk», gjennom «ørets erkjennelse».

Hva om denne Adorno hadde vært på konsert fredag kveld? Da hadde han sikkert sagt at Aagaard-Nielsen og Vaages lekende omgang med tradisjonen nettopp er mulig i dag, fordi modernismen har gjort de gamle musikalske virkemidlene tilgjengelige på en ny måte, frigjort dem fra den tunge, spesifikke vekten de hadde engang.

Og så ville han kanskje ha talt begeistret om det tredje verket som ble spilt denne kvelden, Yngve Slettholms Aura – en lang, strengt gjennomkontrollert komposisjon hvor en serie ørsmå tematiske splinter settes i spill og skaper en eiendommelig funklende lydskulptur. Tyst, nesten åndeløs musikk. Og helt forunderlig bevegende.

Å ha alt i boks

Bergens Tidende Morgen, 26.05.1993

Verker av Komponistgruppen i Bergen

James Clapperton, klaver

Music Factory

Kulturhuset USF

Søndag satte Music Factory søkelyset på KGB – ikke den beryktede russiske etterretningstjenesten, men «Komponistgruppen i Bergen» som var representert med otte nye verker, skrevet for og urframført av den skotske pianisten James Clapperton.

Jørgen Knudsens bidrag bestod av otte ultrakorte, skisseaktige utsagn med tydelig referanse til den tidlige atonale musikken. «Følelsen av å ha alt i boks» lød den selvsikre og selvironiske tittelen, som godt kunne ha stått som motto for de fleste av kveldens verker. Det sikre håndverket og det ironisk lekende forholdet til tradisjonen preget f.eks. både Eilert Tøsses elegante «Schönberg konsentrat» og Svein Hundnes' tre vindskjeve, dekonstruerte slåtter. Andre av kveldens komponister fikk verkene sine i boks ved å konsentrere seg om én enkelt pianistisk problemstilling: I «Hot House» profilerte Torstein Aagard Nielsens et avgrenset tematisk stoff ved hjelp av ulike pedal effekter, mens Lars Ove Toft konstruerte en sterk, rytmisk spenstig sats med harde anslag av én og samme tone. Anders Vinjar, Jostein Stalheim og Knut Vaage hadde ikke pålagt seg selv begrensninger av denne typen, og det var kanskje derfor at deres verker også umiddelbart forekom noe mer uoversiktlige.

Vi kjenner fra tidligere år James Clapperton som en sikker fortolker av den mest krevende samtidsmusikken. Søndag kveld opptrådte han i rollen som cool og fryktløs KGB agent. Han gav gruppen saklig, innforstått medspill, og spilte i tillegg en rekke beslektede engelske og amerikanske verker som på en sympatisk diskré måte kommenterte og ga perspektiv til KGB-folkenes arbeider. Og så gav han, midt i det hele, en åndeløs versjon av Morton Feldmans «Vertical Thoughts 4» der han i et lynglimt demonstrerte en musikalsk målestokk av en helt annen type.