Hyllest og avskjed

Bergens Tidende, 29.09.2015

«Meins Lebens Licht»

Nystedt – Bach

Det Norske Solistkor

Dirigent: Grete Pedersen

BIS

Kirkemusikalske komposisjoner av Bach og Nystedt

Med sine 26 sangere er Det Norske Solistkor et lite kor, et kammerkor. Musikalsk sett er det et meget stort kor, et kor av internasjonalt format. Det har eksistert i 65 år og har i hele denne perioden bare hatt to ledere: Knut Nystedt som grunnla det i 1950 og Grete Pedersen som avløste ham i 1990.  

Solistkoret har alltid beveget seg fritt omkring i det vokalmusikalske repertoaret, fra barokk og romantikk til norsk og internasjonal samtidsmusikk, og i de senere årene også med utflukter inn over det folkemusikalske feltet. Nystedt brukte i tillegg koret som et slags verksted der han eksperimenterte med egne komposisjoner.

Nystedt som døde siste år, ville fylt 100 år nå i september. I den anledningen hyller solistkoret og Grete Pedersen ham som dirigent og komponist med en plate der de framfører fem av hans kirkemusikalske komposisjoner og fletter dem sammen med to motetter av Bach, Nystedts store forbilde og inspirasjon. Platen er en hyllest. Og også en avskjed. Begge Bach-motettene – «O Jesu Christ, meins Lebens Licht» (BWV 118) og «Jesu, meine Freude» (BWV 227) – er blitt til i forbindelse med begravelser og har tekster som handler om befrielse fra det jordiske, om lidelse og om håp, temaer som også går igjen i tekstene til Nystedts komposisjoner. 

Solistkorets fremførelse av Bach-motettene er rett og slett imponerende. Det lille kammerkoret får Bachs kontrapunktiske stemmevev til å stå lysende klart og rent. Og klangen er nesten overjordisk vakker. Det unge kammerorkesteret Ensemble Allegria akkompagnerer og matcher korets klangideal. Musikerne spiller riktignok på moderne instrumenter, men klarer likevel å få musikken til å klinge autentisk, med slanke, vibratoløse strykere og syngende oboer. 

Solistkoret gjør også en fin innsats i Nystedt-komposisjonene. Mange av hans kirkemusikalske verk hadde karakter av bruksmusikk, men på denne platen trekker Grete Pedersen og Solistkoret fram en rekke større, mer komplekse verk og demonstrerer spennvidden i produksjonen hans. Her er tidlige, neoklassiske komposisjoner, her er modernistisk inspirerte eksperimenter med krasse dissonanser og voldsomme dynamiske utsving. Og hele tiden en høyspent lidenskap, uttrykt med musikalske midler, og sunget av et finstemt kor. 

Platen slutter poengtert med «Immortal Bach», Nystedts meditasjon over de åtte første taktene fra Bachs koral «Komm, süsser Tod» (BWV 478).

Volvesang

Bergens Tidende, 25.11.2009

Volve Vokal

«Sildrande Lyd»

Gro Espedal, dirigent

Volve Vokal

Fin debutplate med samtidsmusikk

Volve Vokal er et ensemble for kvinnestemmer dirigert av Gro Espedal. De holder til i Bergen; de har vært i gang siden 2006; og de har klart seg godt i en rekke konkurranser – for eksempel ble de nummer 2 i årets Grieg International Choir Festival i kategorien samtidsmusikk. Og det er da også først og fremst samtidsmusikk de satser på. På debutplaten, «Sildrande Lyd», som nettopp er lansert på eget plateselskap, presenterer de norske vokalverk skrevet innenfor de siste 10 årene. Best lykkes de med Ola Gjeilos «Ubi Caritas», Gro Espedals fine tonesetting av Jan Erik Volds «Ønskediktet» samt diverse folketonearrangementer. I de mer ambisiøse verkene som er komponert av sværvektere som Knut Nystedt, Arne Nordheim og Egil Hovland merker man at Espedal og ensemblet har arbeidet grundig med frasering og stemmeføring. Her er mange fine øyeblikk, men også mye grums i de dissonante passasjene og en del ufokusert klang, spesielt i de høyeste stemmene.

Moro og musikk

Bergens Tidende, 19.04.2004

Akademisk Kortreff 2004 med Studentersangforeningen i Bergen, Stavanger Studentersangforening, Sangselskabet Guldbergs akademiske kor, Studinekoret Sirenene, Blandede akademikere, Mannskoret Arme Riddere, Den norske Studentersangforening, Kvindelige Studenters Sangforening, Akademisk korforening.

Grieghallen

Akademisk Kortreff i Grieghallen. Ni kor med høy musikalsk standard

To hundre sangere. To hundre stemmer i hele spennet fra de dypeste bassene til de høyeste sopranene - det er noe som monner, og som kan få Grieghallen til å skjelve i fundamentet.

Men så var det da også Akademisk Kortreff i helgen. Med ni kor fra Bergen, Oslo og Stavanger. Og med brakende fellessang som innledning og avslutning på et tettpakket program.

Ettersom det var akademiske kor som hadde satt hverandre stevne, ble det en del studentikos moro underveis. Her var det mange blødmer og politisk ukorrekte vitser fra før kvinnebevegelsens tid. Her var det mye fokusering på øl. Og på sviktende blærefunksjoner. Og slikt.

Som vanlig ved slike anledninger var det til tider vanskelig å skjønne om man var i lukket selskap eller på en offentlig konsert. Men for de av oss som ikke er medlemmer av noen av stammene på scenen, var det likevel mye å glede seg over. Musikalsk sett. For selv om alle de deltakende korene består av amatører, holder de høy musikalsk standard. Og forstår å avstemme repertoaret etter det tilgjengelige stemmematerialet.

På en konsert som denne må man nøyes med korte smakebiter, men ikke nødvendigvis fra den lettere delen av repertoaret.  Mange av korene hadde satt ganske krevende, nyere musikk på programmet. Studentersangforeningen i Bergen ga for eksempel en nydelig tolkning av Torstein Aagard-Nilsens   «I otta du rise», og Kvindelige Studenters Sangforening imponerte med et interessant arrangement av en japansk barnesang. I det hele tatt var det kormusikk fra det 20. århundre som dominerte. Her var det moderne versjoner av folketoner og jazzy arrangementer av populærmusikalske evergreens. Og som vanlig en del verk fra Knut Nystedts omfattende produksjon for kor.

Et konsert som denne er ikke en konkurranse der det skal kåres vinnere. Likevel må det være lov å fremheve Den norske Studentersangforening for avslepne, gjennomarbeidede tolkninger av Hugo Alfvéns Aftonen og en Saltarelle av Camille Saint-Saëns. Og la oss ikke glemme de bergenske Arme Riddere: Det er nemt å la seg narre av alle stuntene og den kjepphøye, nonchalante sceneopptreden, men lytter man etter, hører man at her er det et mannskor som kan synge flettene av de fleste.

Et vinner-team

Bergens Tidende Morgen, 16.08.1998

Verk av Nystedt, Wagner og Mahler

Barbara Bonney, sopran

Mariss Jansons, dirigent

Oslo Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Oslo-filharmonien på besøk i Grieghallen. Orkesterkultur på høyt nivå.

Fredag inviterte Hydro til «sponsorkonsert» i Grieghallen med Oslo Filharmoniske Orkester og Mariss Jansons: en generøs gave, primært til medarbeidere og forretningsforbindelser på Vestlandet, men også til oss alminnelige dødelige som var så heldige å få billetter.

Sponsorer elsker vinnere. Og at Hydro har hatt fullt klaff – det kan visst ingen tvile på etter denne konserten. Man merker det nesten allerede når musikerne inntar sine plasser: her kommer et vinner-team, et ensemble som utstråler soliditet, musikere som formelig strutter av selvtillit. Og når Mariss Jansons så setter dem i gang, ja da er det bare at overgi seg. For her er det orkesterspill av en type man vanligvis bare drømmer om: stor, tett klang, samstemt, egal frasering, presist spill i alle grupper, musikere som hele tiden lytter innad, korrigerer, spiller sammen. Kort sagt: orkesterkultur på høyt nivå.

Og i spissen for det hele: Mariss Jansons, en stor dirigent som vet hva han vil med orkestret. Og med verkene: først en høystemt, syngende versjon av Knut Nystedts «Concerto arctandriae», så et bredt, majestetisk Tannhäuser-forspill. Og etter pausen: det lange, musikalske strekk, den store fortellingen, Mahlers fjerde symfoni i en fortolkning som fanger alle de brå omslag, alle de ørsmå, viktige detaljene, og som samtidig klarer å fastholde de store linjene som løper gjennom dette merkelige verket og får det til å henge sammen.

Når Oslo-avisene går av hengslene og bruker store ord om dette orkestret, pleier vi her på Vestlandet å dra litt overbærende på smilebåndet. Det blir vanskeligere nå.

Vi fikk ikke høre Samuel Barbers «Knoxville: Summer of 1915». Kveldens solist, sopranen Barbara Bonney sparte seg angivelig til fjerde sats av Mahler. Og kanskje var hun faktisk indisponert. I det minste var det noe tilbakeholdende og avventende over hennes Mahler-tolkning – som om hun økonomiserte med kreftene og kun lukket stemmen helt opp når det var strengt nødvendig.