Viser innlegg med etiketten Ola Gjeilo. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ola Gjeilo. Vis alle innlegg

Volvesang

Bergens Tidende, 25.11.2009


Volve Vokal
«Sildrande Lyd»
Gro Espedal, dirigent
Volve Vokal

Fin debutplate med samtidsmusikk


Volve Vokal er et ensemble for kvinnestemmer dirigert av Gro Espedal. De holder til i Bergen; de har vært i gang siden 2006; og de har klart seg godt i en rekke konkurranser – for eksempel ble de nummer 2 i årets Grieg International Choir Festival i kategorien samtidsmusikk. Og det er da også først og fremst samtidsmusikk de satser på. På debutplaten, «Sildrande Lyd», som nettopp er lansert på eget plateselskap, presenterer de norske vokalverk skrevet innenfor de siste 10 årene. Best lykkes de med Ola Gjeilos «Ubi Caritas», Gro Espedals fine tonesetting av Jan Erik Volds «Ønskediktet» samt diverse folketonearrangementer. I de mer ambisiøse verkene som er komponert av sværvektere som Knut Nystedt, Arne Nordheim og Egil Hovland merker man at Espedal og ensemblet har arbeidet grundig med frasering og stemmeføring. Her er mange fine øyeblikk, men også mye grums i de dissonante passasjene og en del ufokusert klang, spesielt i de høyeste stemmene.

Slapp vennlighet

Bergens Tidende, 31.10.2007


Ola Gjeilo, klaver
"Stone Rose"
2L

Introduksjoner til noe som aldri kommer


Ambisjonen var å lage "vennlig og kommuniserende" musikk, forteller pianisten Ola Gjeilo i tekstheftet til platen "Stone Rose". Og teksten på coveret snakker om "kontemplativ og melodirik pianomusikk". Til dette er å si at Gjeilos musikk ganske visst er både vennlig og veloppdragen, men at han faktisk ikke har så veldig mye å kommunisere, verken melodisk eller mer generelt musikalsk. Og at det derfor heller ikke er så mye å kontemplere på platen hans. Bare femten vennlige numre, femten korte, veloppdragne stykker for klaver - i et par tilfeller med en spinkel melodilinje i fiolin, cello eller flygelhorn lagt oppå. Stilmessig befinner vi oss i grenselandet mellom jazz og popklaver, med tydelige referanser til Keith Jarretts frie improvisasjoner, men uten Jarretts melodiske overskudd og rytmiske sting. Det meste høres ut som ubesluttsomme introduksjoner til noe som aldri kommer.