Høyt humør og store fortellinger

Bergens Tidende, 27.05.2019

  

Ketil Hvoslef 80

Universitetets Aula

Festspillene i Bergen

Griegakademiet, Universitetet i Bergen

Flott bursdagsfeiring av en sprek komponist

Ketil Hvoslef er en enormt produktiv komponist. Han har skrevet musikk i et halvt århundre nå, verk i stort sett alle musikalske genrer og for alle tenkelige og utenkelige instrumentkombinasjoner. Om et par måneder fyller han 80 år.

På lørdag ble den kommende bursdagen feiret med et brak av en konsert der musikere fra Griegakademiet satte den kammermusikalske delen av hans produksjon i sentrum. Bursdagsbarnet var selv konferansier og ga korte, humoristiske introduksjoner til de fem verkene på programmet. 

Det startet med Strykekvartett nr. 1 (1969), spilt av Ricardo Odriozola og Mara Haugen på fioliner, Ilze Klava på bratsj og Ragnhild Sannes på cello.

Ifølge Hvoslef var det dette verket som hans lærer i London kommenterte med ordene: «Lov meg at du aldri igjen skriver sånn musikk».

Det er nok mulig at Hvoslefs forrevne kvartettsats i sin tid kunne virke fremmedartet i sarte engelske ører, men hørt i dag fremstår den som et flott stykke musikalsk modernisme, et intenst, dramatisk forløp bygget opp av skarpe dissonanser og store, dynamiske kontraster som til sist ebber ut i en nesten uhørlig hvisken.

Strykekvartett nr. 4 som musikerne spilte senere på konserten, er skrevet nesten førti år senere. Tonespråket er nå fritonalt, men den grunnleggende holdningen er den samme: Dette er dramatisk, rytmisk musikk som spilles ut i klart avgrensede sekvenser.

Det som er slående, både i de to strykekvartettene og de tre andre verkene på konserten, er Hvoslefs eminente formsans: Han forteller historier med musikken sin, han spenner verkene opp i klare, leddelte forløp. Som tilhører er du aldri i tvil om den musikalske retningen, om hvor vi er og hvor vi er på vei hen.

Og det er mye humor i denne musikken, ta for eksempel Hvoslefs «Octopus Rex» (2010) som ble spilt av åtte cellister under ledelse av John Ehde. Ordspillet i tittelen er selvsagt en spøk, men selve den lodne, rumlende musikken spøker også, de åtte musikerne leker hele tiden med lytteren og byr på stadig nye overraskelser.

Hvoslefs tidlige interesse for jazz og populærmusikk er trolig noe av bakgrunnen for det rytmiske, skarpe drivet i mye av musikken hans, men den trer også mer direkte frem i noen av verkene, for eksempel i «Trio for sopran, alt og piano»  (1974) som tydeligvis er inspirert av sanggrupper som «Swingle Singers» og «Manhattan Transfer».

På konserten i aulaen fikk de ordløse vokalduettene en flott fremføring av sopranen Mari Galambos Grue og alten Anne Daugstad Wik med Einar Røttingen som rytmisk innpisker på klaver.

Feiringen sluttet med «Konsert for fiolin og poporkester», opprinnelig skrevet til en rockefestival i 1979 med Hvoslefs sønn, fiolinisten Trond Sæverud, som solist.

I aulaen ble solostemmen spilt av en velopplagt Ricardo Odriozola stampende og dansende foran en gruppe elektrifiserte studenter fra Griegakademiet. En sprek avslutning på en flott bursdagsfeiring.

Askese og lidenskap

Bergens Tidende, 29.10.2014

Ketil Hvoslef

Chamber Works No. I

Lawo

Ketil Hvoslefs kammermusikk på plate

Det er litt av et prosjekt plateselskapet Lawo har gått i gang med: All Ketil Hvoslefs kammermusikk skal ut på plate, det meste for første gang. Initiativtakerne er fiolinisten Ricardo Odrizola og pianisten Einar Røttingen som lenge har samarbeidet med Hvoslef. For eksempel hadde de hans klavertrio (2010) på programmet da de og cellisten John Ehde platedebuterte siste år under navnet «Valen Trio». Men nå gjelder det altså hele Hvoslefs omfattende kammermusikalske produksjon – 37 verk innspilt på ni CD-er av Odrizola og Røttingen sammen med musikere fra Griegakademiet og Bergen Filharmoniske orkester.

Verkene på første plate i serien spenner kronologisk fra 1982 til 2001 og presenterer vidt forskjellige instrumentkombinasjoner – «Erkejubel» (1982) er skrevet for messingblåsere og slagverk, «Scheherazade forteller videre» (1986) for fiolin og harpe, «Duo Due» (1993, rev. 1995) for fiolin og cello, «Frammenti di Roma» (1998, rev. 2014) for obo, klarinett og fagott og «Canis Lagopus» (2001) for strykevartett, kontrabass og slagverk.

Platen demonstrerer bredden og de karakteristiske trekkene i Hvoslefs produksjon. Dette er dynamisk, rytmisk drevet musikk, skrevet uten hensyn til herskende strømninger i samtiden. Uttrykket er for så vidt fritonalt, men også sterkt dissonantisk, med instrumenter som braker sammen i krasse effekter. Hvoslef arbeider ofte med minimale motiviske celler, men musikken hans er ikke minimalistisk i vanlig forstand, den er snarere asketisk, nøysom. Men – som for eksempel «Frammenti di Roma» demonstrerer – det er fullt mulig å skape sterk, lidenskapelig musikk ved hjelp av enkle, sparsomme virkemidler. Et flott plateprosjekt som det skal bli spennende å følge. 

Uimponert klavermusikk

Bergens Tidende Morgen, 15.11.2000

Verk av Aagard-Nielsen, Vaage, Stalheim, Hvoslef og Odriozola
Einar Røttingen, klaver

Teatergarasjen

Einar Røttingen presenterer fem flotte komposisjoner for soloklaver.

Det ble markedsført som en sportsbegivenhet: En pianist, fem vestlandske komponister, fire urfremførelser. Joda. Kvantitet er viktig. Men det teller vel også – kanskje aller mest? – at det var bra musikk som ble presentert denne kvelden. Flott, velskrevet, moderne musikk for soloklaver. Spilt med vanlig autoritet og sikkerhet av Einar Røttingen.

Hele det 20. århundre er full av mesterverk for soloklaver – fra Bergs til Boulez' sonater, fra Debussys til Ligetis etyder, fra Weberns til Kurtags miniatyrer. Alt som kan krype og gå i den moderne musikken har vært der, har skrevet store verk i denne genren. Så egentlig er det et ganske fryktinngytende landskap de fem komponistene beveger seg inn i. Men de gjør det imponerende uimponert, de prøver seg frem, de finner sine egne veier. Det er tydeligvis ikke siktemålet å skrive storverk, men mindre kan også gjøre det.

Selvsagt blir det en del déjà entendu underveis – mange brutte impresjonistiske akkorder, mye kantet neo-klassisistisk melodikk, mange slagverkseffekter i det rytmiske. Og til slutt en hel Keith Jarrett-konsert, komplett med boogie-woogie innslag og barnesanger, pakket sammen i Ricardo Odriozolas «Piano Fantasy». Men selv de mest åpenlyse lån og referanser fungerer ofte bra i sammenhengen. For det er også mye humør og ironi i disse verkene.

Det er ikke den strenge, regelbundne systematikken som preger musikken, men det uformelle parlando, den assosierende samtalens prinsipp, det ene ordet som tar det andre. Men i samtalens løp hører man også den personlige stemmen, f.eks. i «Piano Solo» hvor Ketil Hvoslef i korte avsnitt fokuserer på enkelte effekter – en forsirende figur som spennes ut mot en rytmisk akkordgrunn, overtoneekkoet i en klang som dempes, en melodi som bæres av blokkakkorder.

Og mest overbevisende denne fredagskvelden: Jostein Stalheims «Dialog», et personlig, originalt verk, sprengt, fragmentert, springende fra topp til bunn i klaviaturet, en musikalsk vilje som setter seg igjennom uten smålige hensyn til instrumentets kvaliteter og muligheter – og kanskje nettopp derfor et stykke musikk man kommer til å huske.