Musikk og teknikk

Bergens Tidende Morgen, 20.09.2002

Verk av Glinka, Elgar, Ravel og Respighi

Dirigent: Peter Szilvay

Eikanger-Bjørsvik Musikklag

Teatergarasjen

Eikanger-Bjørsvik Musikklag med store utfordringer i utradisjonelt repertoar.

De fleste verk for symfoniorkester kan skrives om og legges til rette for brassband. Men hvorfor gjør man det? Hvorfor inviterer Eikanger-Bjørsvik Musikklag til konsert med fire slike transkripsjoner på programmet? Sikkert fordi det er bra med tekniske utfordringer. Fordi et orkester som er uten konkurranse i det tradisjonelle messingrepertoaret, trenger noe å bryne seg på. Og så naturligvis fordi dette simpelthen er gøy. Gøy å spille. Og gøy å lytte til.

Det var full storm og bakoversveis fra starten med Glinkas ouverture til «Ruslan og Ludmilla» som dirigenten Peter Szilvay satte an i et forrykende tempo. Det var flotte, sammensatte klangbilder kvelden igjennom. Det var ekvilibristiske, virtuose passasjer. Det var nydelige soloer på flygelhorn. Og det var en overdådig avslutning med hele orkestret, flankert av de fantastiske slagverkerne Peter Kates og Tom Wissgren, i en kraftfull fremførelse av Respighis «Pini di Roma».   

Flott og effektfullt. Og først og fremst imponerende. Litt liksom en bra sportsprestasjon: Fantastisk at det går an å få kornetter til å spille som fioliner i Glinka; utrolig at orkestret klarer å få med seg alle detaljer i Respighi. Det blir fort slik man hører og vurderer det. Det er teknikken som er i fokus, ikke musikken, ikke tolkningen. Og når de høye blåserne sliter med intonasjon og presisjon, noe som de gjorde ofte denne kvelden, kommer det tekniske enda mer i fokus og får uforholdmessig stor vekt.

Men så var det også de øyeblikkene da musikken selv sto i sentrum, da man glemte teknikken, og glemte at disse verkene opprinnelig var skrevet for helt andre instrumenter. Slik var det i Edward Elgars Enigma-variasjoner – hvor Peter Szilvay og orkestret i den nest siste variasjonen plutselig skapte en sart, nesten overjordisk klang, og man fikk høre noe som faktisk ligger i musikken selv, men som sjelden kommer frem når den spilles av et vanlig symfoniorkester. Og aller best i Maurice Ravels «Pavane pour une infante défunte» hvor de dype blåserne fanget både den raffinerte klangen og den mørke melankolien i dette merkelige verket. 

På vei ut i verdensrommet

Bergens Tidende, 13.03.2012

Zvezdochka in Orbit

Ernst Simon Glaser

Peter Szilvay

Norwegian Navy Band Bergen

Aurora

Uvanlig par utforsker nytt terreng

En ensom cello i klinsj med et blåserkorps? Det høres umiddelbart risikabelt ut. Og når Forsvarets Musikkorps Vestlandet (FMKV) nå utgir plate med cellisten Ernst Simon Glaser som solist, har de da heller ikke mange musikkhistoriske fortilfeller å vise til. Repertoaret for denne spesielle instrumentkombinasjonen er beskjedent. For å si det mildt.

Likevel er dette blitt en ganske innholdsrik plate – der FMKV presenterer fire veldig forskjellige verk og, ikke minst, får anledning til å demonstrere den musikalske bredden korpset rår over.

Jacques Iberts konsert for cello og 10 blåsere (1925) er både det eldste og det mest tradisjonelle av verkene på platen: Tre enkle, diverterende satser med gode melodier i celloen og gjennomsiktig orkestrering i blåserne. Lyrisk, humoristisk musikk, typisk både for Ibert og for periodens franske komponister i den lettere sjangeren.

Spranget fram til neste verk er stort, både i tid og i holdning. Fredrich Gulda (1930-2000) var ikke bare en stor klassisk pianist, han var en mer enn habil jazzpianist og han var komponist. Hans konsert for cello og blåsere fra 1980 er et stykke musikalsk postmodernisme, vidtfavnende og altetende som ham selv. I førstesatsen spiller celloen virtuost syngende og improviserende over bluesakkorder med tradisjonell big band-akkompagnement, og avbrytes så med mellomrom av en innsmigrende melodi med klang av østerriksk folketone. Slik fortsetter det gjennom fem satser med stadige sammenstøt og brudd og ironiserende sitater. Her er hint av Mozart og Schubert, men også av jazz og rock – og i sistesatsen hører man ekkoer av Sousas amerikanske marsjer.

De to siste verkene er norske. Olav Anton Thommesen er representert med «The Phantom of Light», et kort, utydelig verk for cello og ti blåsere fra 1990. Da er det mer substans i «Zvezdochka in Orbit», stykket som har gitt platen navn. Det er skrevet av Jon Øivind Ness. Og han har ikke forsøkt å dempe konflikten mellom den spinkle cellotonen og den massive messingklangen. Han spiller den helt ut, hele tiden – med celloen hvinende og jamrende i det høyeste registret i stadig kamp med orkesterets tunge, kompakte klangblokker. Flott, nesten skremmende intens musikk.

Ernst Simon Glaser gjør ikke bare en imponerende innsats i de teknisk krevende, ekvilibristiske solostemmene. Han finner det rette musikalske uttrykket til hvert av verkene – syngende og humørfylt hos Ibert, swingende hos Gulda, deklamerende hos Ness. Like imponerende er FMKV. Dette er en plate der dirigenten Peter Szilvay virkelig får vist hva disse superprofesjonelle blåserne kan klare. Og hvor stort et musikalsk register de spenner over.

Reiser i norsk samtidsmusikk

Bergens Tidende, 01.06.2011

Catch Light

Peter Herresthal, violin

Peter Kates, slagverk

Bergen Filharmoniske Orkester, Oslo Filharmoniske orkester, BIT20

Aurora

Fire fiolinkonserter med Peter Herresthal som solist

Fiolinisten Peter Herresthal har vært i Bergen de siste dagene. På onsdag var han i Logen og framførte «By the voice a faint light is shed» av Henrik Hellstenius. Søndag ettermiddag var han konsertarrangør på Siljustøl der han hadde satt verk av Sæverud og Nordheim på programmet, og samme dag om kvelden spilte han selv Nordheim i Logen. For de som ikke fikk med seg disse arrangementene, er det nå anledning til å stifte nærmere bekjentskap med Herresthal på «Catch Light», en cd på komponistforeningens platemerke Aurora der vi hører ham som solist i fire bestillingsverk skrevet av Nils Henrik Asheim, Gisle Kverndokk, Henrik Hellstenius og Jon Øivind Ness.

Platen er samtidig en god anledning til å få et inntrykk av hvordan norske samtidskomponister håndterer det store orkesterformatet. Ingen av de fire verkene har undertittelen «fiolinkonsert», men det er i realiteten det de er, fire ensatsede konserter for fiolin og orkester eller, i Asheims tilfelle, for fiolin, slagverk og orkester.

Det er vanlig å snakke om samtidskomponister som «utforsker» instrumentets eller formatets muligheter, og i tekstheftet gjør Eivind Buene da også det. Men etter hundre års musikalske eksperimenter er det vel egentlig ikke så veldig mye å utforske lenger. Denne platen demonstrerer snarere at det musikalske landskapet er stabilisert, at det etter hvert er etablert et formspråk som komponistene er fortrolige med og kan bruke til egne, ganske forskjellige formål.

Og forskjellige er de i alle fall, disse fire konsertene. Asheims «Catch Light» som har gitt platen navn, opererer med voldsomme uttrykksmessige kontraster mellom Herresthals fiolin, Peter Kates’ slagverk og BFOs store orkesterklang, mens BIT20 derimot spenner opp et kammermusikalsk lerret med vare, dvelende klanger i Hellstenius’ «By the voice a faint light is shed». Og der Kverndokk ser tilbake og reflekterer over erfaringene fra de store romantiske fiolinkonsertene i «Initiation», tar Ness opp rytmiske effekter fra populærmusikken i sin frenetiske «Mad Cap Tootling».

Uansett hvor verkene beveger seg hen, følger Peter Herresthal med på reisen, innforstått, medskapende. Han er de fire komponistenes oppmerksomme, lydhøre fortolker. Og en enestående turguide for oss som lytter.

Hørespill

Bergens Tidende, 30.05.2010

Edvard Fliflet Bræin: Anne Pedersdotter

Knut Hendriksen, regi        

Marte Moen Danielsen, scenografi           

Peter Szilvay, dirigent       

Forsvarets musikkorps Vestlandet

KorVest og Collegiûm Mûsicûm

Bergenhus festning

Problematisk framføring av Edvard Fliflet Bræins opera

Det beste ved framføringen av Anne Pedersdotter var musikken. Edvard Fliflet Bræin skrev den i sin tid for symfoniorkester. På fredag hørte vi den i Erling Rydlands solide transkripsjon for blåserorkester som Divisjonsmusikken og Peter Szilvay spilte så godt at man ikke savnet strykerne i det hele tatt. Den litt harde, kalde messingklangen viste seg å passe helt fint til Bræins kantede, Hindemith-inspirerte musikk. 

Den sceniske framføringen var betydelig mer problematisk. For det første fordi eksersisplassen på Bergenhus festning er uegnet til slikt. Terrenget skråner riktignok lett nedover mot scenen, men ikke nok til at det blir skikkelig amfi – noe som betyr at man fra halvdelen av plassene ikke ser scenen, men bare så vidt skimter hodene av sangerne i heldige stunder. Jeg så deler av operaen stående i bakgrunnen der det var bedre overblikk. Det følgende er skrevet med forbehold for at jeg ikke fikk alt med meg.

Operaen er i utgangspunktet lang, alt for lang. Det er lite action i den, og det meste av historien avvikles i samtaler.  Knut Hendriksens regi hjalp ikke på dette. Det meste av tiden sto eller satt personene stivt plassert i statiske tablåer, og når de endelig handlet fysisk, skjedde det med nærmest stumfilmaktig gestikk, av og til på grensen til det komiske. Man lurer på hva en Calixto Bieito kunne ha fått ut av denne operaen.

Under disse omstendighetene ble det ekstra mye vekt på den musikalske side av saken. Heldigvis var det mange gode sangere involvert.  Bassen Carsten Stabell sang den gamle bispens parti med tyngde og verdighet og sopranen Kari Hamnøy var en ekspressiv, hevnende Merete Beyer. Hovedrollen som Anne Pedersdotter ble sunget flott og dramatisk av den sterke, svenske sopranen Ingela Brimberg, og i rollen som hennes unge stesønn og elsker hørte vi en annen svenske, tenoren Tomas Lind. Han slet en del med intonasjon og frasering i de første aktene, men sang seg opp etter hvert, og han var den av sangerne som hadde det sterkeste sceniske nærvær. Så vidt jeg kunne se. 

Kveldens beste øyeblikk? Da Statsraad Lehmkuhl kom glidende majestetisk forbi bak festningen.

Eksperimenter

Bergens Tidende, 24.10.2007

«Bad News from the Desert»

Verk av James Clapperton, Knut Vaage og Jon Øivind Ness

Rolf Borch, klarinett

Forsvarets Musikkorps Vestlandet

Peter Szilvay, dirigent

Aurora

Feiende flotte tolkninger av samtidsmusikk for militærorkester

Dette er en rett og slett imponerende plate. Det er sjeldent man hører samtidsmusikk spilt så overbevisende, så feiende flott. Uansett hva d’herrer Clapperton, Vaage og Ness kommer opp med av ville musikalske påfunn, så klarer Divisjonsmusikken det. Ingen problemer her.

Knut Vaages bidrag, «Breaking Another Wall», søker seg frem mot en form, men forvandler seg underveis til noe annet, skriver han i tekstheftet. Det samme kunne man si om James Clappertons «Songs and Dances of Death» og den underfundige klarinettkonserten til Jon Øivind Ness, «Bad News from the Desert». Ingen av de tre verkene finner hvile i en form. De beveger seg, prøver seg frem, de koker over av ideer. Noe som ikke er rart. Det er trolig sjeldent at samtidskomponister får så saklig, effektiv og profesjonell respons på sine ideer som her.