Ved lunsjtid

Bergens Tidende Morgen, 05.05.2001

Verk av norske komponister

Solist: Eirik Gjerdevik, tuba

Dirigent: Bjørn Sagstad

Forsvarets Musikkorps Vestlandet

Grieghallens foyer

Divisjonsmusikken i Grieghallen med norske verk på programmet

Det skal noe til å fylle Grieghallens foyer en helt vanlig fredag ved lunsjtid. Men det er slik det er: Når Forsvarets Musikkorps Vestlandet har konsert, kan man alltid regne med full sal. Og med solide fremførelser av både eldre og nyere korpsmusikk, introdusert av en alltid like blid og velopplagt Jakob Skarstein.

Denne fredagen var ikke noen unntagelse. Her fikk et trofast publikum av pensjonister og korpsentusiaster først høre en gammel marsj av Oscar Borg, deretter to nyere stykker norsk musikk, og til slutt et potpurri av Neal Heftis gamle Count Basie-arrangementer til å gå hjem eller i byen på.

Som det er vanlig, lå begge de nyere verkene plassert i grenselandet mellom korpsmusikk og Big Band jazz. I «Following the Waves» tar Svein Henrik Giske utgangspunkt i en folketone fra Sunnmøre som han transformerer og instrumenterer på forskjellige måter gjennom en serie variasjoner. Steinar Sætres verk «Groovy Music» er primært en serie bra melodier med korpsmusikkens smertensbarn, tubaen, i sentrum. Det uhandy instrumentet ble spillet med høyt humør og musikalitet av Eirik Gjerdevik.

Håndverksmessig sikkerhet, entusiasme, engasjement – det er noen av stikkordene, ikke bare for disse to verkene, men for konserten som helhet. Men det er også noen pletter i bildet, spesielt når det gjelder det rytmiske. For eksempel de jazzy delene av de to norske verkene eller det avsluttende Count Basie-potpurriet. Hovedproblemet er at jazzens tradisjonelle bass og trommer i slike sammenhenger erstattes med tuba og slagverk, riktig mye slagverk. Det er mulig det må være slik ifølge reglene på korpsmusikkens steintavler, men konsekvensen er at musikken blir alt for tung og bastant, uansett hvor velskrevet den er. Det var for eksempel bare et sted underveis i «Groovy Music» hvor det virkelig begynte å løfte seg. Og det var da slagverkerne plutselig, på en alt, alt for kort strekning, ble sparket frem av en flott, meget aktiv elbass.

Musikalsk identitet

Bergens Tidende Morgen, 30.04.1999

Vårkonsert

Forsvarets Distriktsmusikkorps Vestlandet

Per Hannevold og John Miller, fagott

Bjørn Nessen Sagstad, dirigent

Håkonshallen

Blandet vårkonsert med Distriktsmusikken i Håkonshallen

At det er mange musikalske muligheter i et moderne militærorkester – dét demonstrerte Forsvarets Distriktsmusikkorps Vestlandet med vårkonserten sin i Håkonshallen på onsdag. Programmet var ganske omfattende: ti numre på under 2 timer, ti numre som musikalsk sett vel egentlig bare hadde forskjellighet som fellesnevner – hvis det da går an å formulere det så paradoksalt.

Her var det klassisk marsjmusikk, flott representert med en glansfull versjon av Sousas «Semper Fidelis». Her var det ekkoer av klassiske big bands og eldre perioders underholdningsmusikk, bl.a. i Øyvind Westbys potpurri over en serie evergreens fra Henry Mancinis sangbok, og i hans egen komposisjon «The Dancing Daughter» med amerikanske John Miller som solist på fagott. Og det var endatil passasjer som ga assosiasjoner til Gil Evans' raffinerte, komplekse klangkunst i uroppførelsen av amerikanske James Lassens «Interlude no. 3» med vår egen Per Hannevold solist.

Men det var også mye denne kvelden som ikke var så veldig opphissende, mye corny og banal blåsemusikk, mange komposisjoner med voldsomt store pretensjoner og bekymrende lite substans. Uansett at korpset spilte seg gjennom alle verkene med liv og lyst og en god porsjon profesjonalisme, er det vanskelig å se det sprikende programmet som annet enn et symptom på underliggende identitetsproblemer. Man gikk fra Håkonshallen med en fornemmelse av at her er et orkester som, i likhet med de fleste andre i samme genre, har lyst til å være annet og mer enn et tradisjonelt militærkorps, men som ennå ikke har den musikalske retningssansen som må til for å innfri ambisjonene.