Japanske konstruksjoner

Bergens Tidende, 03.11.2010

Knut Vaage: Gardens of Hokkaido

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Tre orkesterverk av Knut Vaage på ny plate med BFO

«Jeg misunner de japanske kunstnerne for den utrolig ryddige klarheten som alle deres verker har», skrev van Gogh om de japanske fargetresnittene som kom til Europa på slutten av 1800-tallet. I likhet med mange kolleger begynte han selv å lage «japanske» bilder – ikke direkte kopier, men bilder inspirert av ulike grep i de japanske verkene. Samtidens franske kritikere kalte tendensen for «japonisme». Knut Vaages «Hokkaidos hager» (2005) som nå er kommet ut på plate, er på sett og vis et stykke moderne, musikalsk japonisme.

Det er snakk om en klaverkonsert skrevet til Einar Røttingen som fremfører den på platen sammen med BFO under ledelse av Ingar Bergby. Utgangspunktet er inntrykk fra en reise til Hokkaido, Japans nordligste ø, inntrykk som i verket omsettes til musikk ved hjelp av instrumentasjon og rytmiske effekter med «japanske» assosiasjoner. Det starter med klirrende klanger, fallende glissandoer i strykerne, en enslig tone i harpen, en liten staccato gestus i klaveret og korte innsatser fra ulike slagverksinstrumenter. Det klinger japansk, men er selvsagt en musikalsk konstruksjon, Japan filtrert gjennom en moderne, europeisk bevissthet, hørt med europeiske ører så å si.

Etter den korte introduksjonen presenterer klaveret en stigende, skalaaktig figur som i resten av verket varieres på mange forskjellige måter og spilles av mange forskjellige instrumenter slik at klaversolisten nesten aldri er solist i tradisjonell forstand, men heller i dialog eller kamp med andre musikere.

Verket som bare har én sats, er tydelig inndelt i seksjoner. Det er en langsom meditativ sekvens, det er en sekvens med hamrende rytme, og det er hele tiden ulike «japanske» referanser. «Hokkaidos hager» er en rik orkestersats strukturert med enkle, effektive kontraster i dynamikk og rytmikk.

«Det er aldri kjedelig, og du får aldri inntrykk av at de har det travelt», skrev van Gogh om de japanske bildekunstnerne. Noe tilsvarende kunne man si både om «Hokkaidos hager» og om Røttingens og BFO’s tolkning av det.

Det er to andre verker av Vaage på platen: Orkesterverket «Cyklops» der BFO dirigeres av Eivind Aadland og «Chaconne», et variasjonsverk for fløyte, harpe og orkester med Gro Sandvik og Turid Kniejski som solister pluss Ole Kristian Ruud som dirigent. Også her er det fine orkestrale passasjer og i Chaconne har Vaage skrevet flotte partier for solistene. Men som helhet virker disse verkene mindre klare i strukturen og mindre overbevisende enn «Hokkaidos hager».

Den musikalske tanken

Bergens Tidende Morgen, [21.05.1993]

Olav Anton Thommessen: Kammermusikk

Music Factory

USF

Det var en herlig kveld. Utenfor Kulturhuset var det fullt av folk: hele den bergenske demimonden var samlet til pils og grillmat. Innenfor, i det gamle røkeriet, var det også fullsatt, og minst like høy temperatur og stemning: Årets Music Factory åpnet med et brak av en konsert, en helaften med verker av Olav Anton Thommessen.

For konsertpublikummet er Thommessen vel først og fremst kjent som de store formatenes og de sterke effektenes mann. Siden 1979 har han skrevet en rekke monumentale komposisjoner, bl.a. de seks orkesterverkene med fellestittelen «Et Glassperlespill», og ikke minst cellokonserten som fikk Nordisk Råds Musikkpris i 1990. Men han har også arbeidet i det lille formatet. Og det var denne mindre kjente siden av hans produksjon som Music Factory fokuserte på.

På programmet sto seks kammermusikalske verker fra de siste ti årene: et utdrag av en klaversonate (framført av Jon Helge Sætre); tre stykker for klaver og ett instrument (Arnulf Johansen – obo; Lars Hilde – klarinett; Lars Erik ter Jung – fiolin); et charmerende, japansk inspirert stykke for fløyte og harpe (Ingela Øien og Turid Kniejski); og som avslutning «Ekko av et ekko» for sopran, klaver, fløyte og slagverk dirigert av komponisten selv.

Det er mange ekkoer i disse verkene, ekkoer fra musikkhistoriens store reservoar av uttrykk og formelementer. Den imponerende klaversonaten er f.eks. et helt kompendium over kjente grep fra klaverlitteraturens store virtuose verker. Men tross alle åpenlyse lån og referanser er det likevel musikk som har et umiskjennelig personlig preg. I en innledende kommentar talte Thommessen om den «musikalske tanken». Og som helhet gav konserten et fint innblikk i hvordan hans egen musikalske tanke fungerer: Det er en tanke som reflekterer over formmessige problemer, en tanke som konstant arbeider på å bringe klang og struktur i balanse. Resultatet blir verker av nesten skulpturell karakter.

Thommessens kammermusikk er –som orkesterverkene – gjennomkontrollert klangarkitektur, konstruert i oversiktlige forløp med klart avgrensede episoder og sterke melodiske linjer. Men samtidig gir det lille formatet ham anledning til å fokusere på mer begrensede problemstillinger og til å belyse dem fra mange forskjellige synsvinkler – som f.eks. i fiolinstykket «Please Accept My Ears» der hele forløpet bygges opp omkring noen få, enkle motiviske kjerner (en liten tonerekke, en markant rytmisk figur), eller i «Gratias Agimus» der han utforsker spenningen mellom oboens lange, pastorale melodilinjer og et brutt, kaotisk klaverakkompagnement.

All Thommessens musikk sikter mot å kommunisere – ikke med begreper og språk, men med klang og form. Det er en virtuost anlagt musikk som insisterer på å ramme sitt publikum med maksimal effekt – og derfor en musikk som ikke kan lykkes uten en tilsvarende maksimal og virtuos innsats fra utøvernes side.

Den kvelden på verftet var en av disse sjeldne stundene der alt lyktes.