Eventyrlige opplevelser

Bergens Tidende, 11.11.2019

30-årsjubileum

BIT20 Ensemble

Trond Madsen og Baldur Brönnimann, dirigenter

Grieghallen

BIT20 Ensemble feirer 30-årsjubileum

Det står et gammelt klaver under trappen opp til Peer Gyntsalen. Det er åpnet helt opp. Innmaten er et syndig virvar av ledninger og elektronikkbokser. Det ligger plater på klaviaturet og fargestrålende kontrollknapper på klaverbenken. Det er lys som blinker. Og klaveret spiller av seg selv – underlige trommelyder og knirkende pling-plong.

Det var slik gitaristen Stephan Meidell og hans Musikkmaskin hilste oss velkommen på vei opp til feiringen av BIT20 Ensembles 30-årsjubileum.

Hele lørdagen var Grieghallen fylt av slike musikkmaskiner, lydinstallasjoner, lyttestasjoner. Det var familiekonsert med Bergen Filharmoniske Orkester inne i hovedsalen.

Og nå, sent på ettermiddagen, startet da de tre konsertene der jubilanten selv sto i sentrum: BIT20 Ensemble – Bergens og Norges fremste formidler av ny musikk.

Det ble tre konserter stappfulle av musikalske opplevelser og begivenheter, tre konserter som demonstrerte spennvidden i BIT20s virke – fra pedagogisk arbeid med skoleelever og musikkstuderende til sylskarpe, høykompetente fremføringer av tidens aller nyeste musikk.   

På den første konserten var denne aller nyeste musikken representert med Bergenskomponisten Knut Vaages «Hybridisasjon» – en handlingsmettet multimedia-produksjon for seks musikere, med opptak på storskjerm og diverse elektroniske lydmanipulasjoner.

«Hybridisasjon» er en spennende skisse som senere skal utvides og bli til et verk for stort ensemble med premiere neste år.

Hovedverket på den andre konserten var Anna Merediths eksplosive «Concerto for Beatboxer» fremført med liv og lyst av et stort ensemble under ledelse av Baldur Brönnimann, BIT20s tidligere dirigent, og med beatbox-verdensmesteren, den ekvilibristiske Bellatrix, som solist.

Trond Madsen, BIT20s nåværende dirigent, debuterte for anledningen som beatboxer og som myndig leder av et kor av fem beatboxere fra Fana Folkehøgskule.

Fløytenisten Ingela Øien åpnet den tredje konserten med en virtuos tolkning av argentinske Marcelo Toledos «Aliento/Arrugas» for solo-fløyte, en tolkning som forvandlet Toledos pust- og lydeksperimenter til en glødende, sanselig fortelling.

Og da var det tid for enda ett av de aller nyeste verkene – og enda en eventyrlig opplevelse: Kristine Tjøgersens klaverkonsert med pianisten Ellen Ugelvik som solist i skjæringspunktet mellom musikk og performance-kunst.

Tjøgersen har opptatt lyder fra en granskog på Sørlandet og «oversatt» dem til musikk. BIT20 spiller disse oversettelsene og skaper lydbilder av trær som knirker, et regnvær, en storm.

Musikken fremstiller skogens indre liv, mens Ugelvik viser frem flygelets indre deler. Hun spiller aldri på tangentene, hun ligger innover resonansbunnen og bearbeider strengene med ulike verktøy.

Etter hvert begynner hun å filme flygelets indre med et videokamera. Opptakene vises på storskjerm. Hun bygger en liten skog av plasttrær på resonansbunnen. Til sist går solen ned. Lyset slukkes.

Det er noe rørende, noe merkelig bevegende over dette verket, en opplevelse av noe stort, noe helt uventet og fremmed som bryter frem

Slike opplevelser var det mange av på de tre konsertene lørdag kveld. Og mange slike opplevelser har BIT20 gitt oss gjennom de siste tretti årene.

Gratulerer med jubileet!

Bevegelse

Bergens Tidende Morgen, 17.09.1996

Verk av Bach og Bruckner

Bergen Filharmoniske Orkester

Georg Mark, dirigent

Åsta Jørgensen, fiolin

Ingela Øien og Trine Knutsen, fløyte

Grieghallen

Stor kveld i Grieghallen. Fremragende oppførelse av Bruckners fjerde symfoni.

«Bewegt» står det i tre ut av fire satsbetegnelser i Bruckners fjerde symfoni. Musikken er beveget, i bevegelse. Men egentlig skal den ingen steder hen, den er allerede ved målet. Hvor den klassiske symfonien er dynamisk fremadrettet, en prosess, en reise, dér er Bruckners symfonier landskap, musikalske felt der store strukturer ligger og kan ses. Deryck Cooke skrev en gang at en Bruckner-symfoni er som en mektig middelalderlig katedral: for å oppleve den på den rette måten, må man stanse på reisen, gå inn i en annen tid, spasere rundt om bygningen, se den fra mange forskjellige synsvinkler.

Den fremragende oppførelsen av Bruckners fjerde symfoni torsdag kveld ble en fin illustrasjon av dette synspunktet. For i dirigenten Georg Marks myndige tolkning var det ikke alene klar redegjørelse for alle de store blokkene og alle de indre sammenhengene i dette mektige byggverket, det var også den helt nødvendige roen på turen rundt om katedralen. Mark har sansen for den særlige bevegelsen i Bruckners verk, evnen til hver gang å velge nettopp det tempoet som får musikken til å leve og ånde, elastisk i de hurtige satsene, seigt flytende i de langsomme. Og i tillegg hadde han autoritet og styrke til å samle og fokusere alle krefter og drive orkestret frem til en prestasjon langt hinsides det som er vanlig standard på torsdagskvelder i Grieghallen: Her var det tett og egal strykerklang, tutti-passasjer med saft og kraft, knivskarpe nedtoninger og oppblendinger. Og hele tiden: bevegelse.

En stor kveld. Som startet med Bachs fjerde Brandenburg-konsert. Satsbildet var noe urolig og uklart i begynnelsen av første sats, tilsynelatende på grunn av divergerende oppfattelser av tempoet. Men etterhvert ble det ro over feltet, musikken samlet seg og vi fikk en nydelig tolkning med Ingela Øiens gjennomartikulerte fløytestemme som det naturlige sentrum.

Musikalske undersøkelser

Bergens Tidende Morgen, 10.11.1994

Ingela Øien, fløyte

Hans Kristian Kjos Sørensen, slagverk

Autunnale

Gunnar Sævigs sal

Det kan til tider være ganske risikofylt å gå på konsert. Som f.eks. nå på søndag da den unge, virtuose slagverkeren Hans Kristian Kjos Sørensen angrep sine instrumenter med så voldsom kraft at trommestikkene fløy gjennom Gunnar Sævigs sal. Man trodde først det var et uhell, men det viste seg at alt gikk etter planen: de løsslupne trommestikkene var en tilsiktet effekt i «Frontière sans poussières», et solostykke der komponisten Jostein Stalheim undersøker og eksperimenterer med slagverkets virkemidler på grensen mellom musikk og støy.

Musikalske undersøkelser og eksperimenter var det mye av denne kvelden der Kjos Sørensen og fløytenisten Ingela Øien møtte Autunnalens publikum – undersøkelser av musikkens grenser, eksperimenter med instrumentenes utkantsområder. Og på denne måten ble kvelden samtidig en anledning til å studere de to solistenes helt overdådige teknikk.

Thorkell Sigurbjørnssons fløytesolo «Kalais» er et veritabelt katalog over alle de uttrykksmulighetene som ligger hinsides fløytens tradisjonelle register, et verk fullt av klokkeklare overtoner, flotte glissader, tostemmighet, sukk, stønn og grynt: uhøytidelig, men teknisk krevende musikk – som Øien fremførte nøkternt og fullstendig uanstrengt. Hun sto også i sentrum i Knut Vaages «Tapt Slag» for fløyter og slagverk, og også i dette verket handlet det om grenser, men nå om grensen mellom musikk og språk, om fløytenes toner som langsomt forvandles og blir til ord, til tekst, til resitativ.

Det var i tillegg to verk av eldre komponister på programmet: Giacinto Scelsis stille, spartanske «Hyxus» der fløyte og slagverk møtes på mer tradisjonell grunn – og «Rebounds», et ustyrlig, hvitglødende raserianfall for slagverk, skrevet av Iannis Xenakis, avantgardens gamle mastodont – som også denne kvelden gikk av med seieren. Vel svever Scelsi som en sommerfugl, men Xenakis stikker som en bie. Og vinner, som så ofte før, på knock out.

Den musikalske tanken

Bergens Tidende Morgen, [21.05.1993]

Olav Anton Thommessen: Kammermusikk

Music Factory

USF

Det var en herlig kveld. Utenfor Kulturhuset var det fullt av folk: hele den bergenske demimonden var samlet til pils og grillmat. Innenfor, i det gamle røkeriet, var det også fullsatt, og minst like høy temperatur og stemning: Årets Music Factory åpnet med et brak av en konsert, en helaften med verker av Olav Anton Thommessen.

For konsertpublikummet er Thommessen vel først og fremst kjent som de store formatenes og de sterke effektenes mann. Siden 1979 har han skrevet en rekke monumentale komposisjoner, bl.a. de seks orkesterverkene med fellestittelen «Et Glassperlespill», og ikke minst cellokonserten som fikk Nordisk Råds Musikkpris i 1990. Men han har også arbeidet i det lille formatet. Og det var denne mindre kjente siden av hans produksjon som Music Factory fokuserte på.

På programmet sto seks kammermusikalske verker fra de siste ti årene: et utdrag av en klaversonate (framført av Jon Helge Sætre); tre stykker for klaver og ett instrument (Arnulf Johansen – obo; Lars Hilde – klarinett; Lars Erik ter Jung – fiolin); et charmerende, japansk inspirert stykke for fløyte og harpe (Ingela Øien og Turid Kniejski); og som avslutning «Ekko av et ekko» for sopran, klaver, fløyte og slagverk dirigert av komponisten selv.

Det er mange ekkoer i disse verkene, ekkoer fra musikkhistoriens store reservoar av uttrykk og formelementer. Den imponerende klaversonaten er f.eks. et helt kompendium over kjente grep fra klaverlitteraturens store virtuose verker. Men tross alle åpenlyse lån og referanser er det likevel musikk som har et umiskjennelig personlig preg. I en innledende kommentar talte Thommessen om den «musikalske tanken». Og som helhet gav konserten et fint innblikk i hvordan hans egen musikalske tanke fungerer: Det er en tanke som reflekterer over formmessige problemer, en tanke som konstant arbeider på å bringe klang og struktur i balanse. Resultatet blir verker av nesten skulpturell karakter.

Thommessens kammermusikk er –som orkesterverkene – gjennomkontrollert klangarkitektur, konstruert i oversiktlige forløp med klart avgrensede episoder og sterke melodiske linjer. Men samtidig gir det lille formatet ham anledning til å fokusere på mer begrensede problemstillinger og til å belyse dem fra mange forskjellige synsvinkler – som f.eks. i fiolinstykket «Please Accept My Ears» der hele forløpet bygges opp omkring noen få, enkle motiviske kjerner (en liten tonerekke, en markant rytmisk figur), eller i «Gratias Agimus» der han utforsker spenningen mellom oboens lange, pastorale melodilinjer og et brutt, kaotisk klaverakkompagnement.

All Thommessens musikk sikter mot å kommunisere – ikke med begreper og språk, men med klang og form. Det er en virtuost anlagt musikk som insisterer på å ramme sitt publikum med maksimal effekt – og derfor en musikk som ikke kan lykkes uten en tilsvarende maksimal og virtuos innsats fra utøvernes side.

Den kvelden på verftet var en av disse sjeldne stundene der alt lyktes.