Strykerfest

Bergens Tidende Morgen, 24.02.1999

Verk av Elgar, Haydn og Bartók

Aage Kvalbein, cello

Bergen Kammer Orkester under ledelse av Åsta Jørgensen

Håkonshallen

Overveldende cellospill. Aage Kvalbein på jubileumskonsert med Bergen Kammer Orkester.

Det var strykerfest i Håkonshallen på mandag. Bergen Kammer Orkester feiret fem års jubileum. Med en flott konsert, et flott program og imponerende musikalsk spennvidde. BKO er en gruppe topptrente, profesjonelle strykere som tydeligvis liker kammer-formatet, og som beveger seg ubesværet fra Haydns wienerklassik til Bartóks skjeve dissonanser. Og tar en avstikker innom de romantiske engelske blomsterhagene på veien.

For det startet med Elgar, med strykerserenaden, op. 20. Førstesatsen har tempobetegnelsen allegro med den sjeldne tilføyelsen piacevole   som er italiensk for «behagelig», «innsmigrende». Faktisk en ganske god karakteristikk, ikke bare av verket, men av orkestret og fremførelsen. Av strykerklangen som kvelden igjennom var slepen, velpleid, egal. Og av tolkningene som var gjennomartikulerte og gjennomarbeidede. Og hvis man av og til kunne føle at musikken kanskje ble litt for pen, litt for polert, så var det kvasse momenter i fremførelsen av Bartóks Divertimento for strykere hvor de harde kantene fikk lov å bli stående, og hvor man merket at orkestret også har sans for de rå, utemmede kvalitetene i det 20. århundres musikk.

Den største musikalske opplevelsen denne mandagen ble likevel kveldens solist, Aage Kvalbein. For å si det med en gang: Det er veldig, veldig lenge siden vi har hørt så overveldende cellospill. Og en så dramatisk tolkning av Haydns cellokonsert i C-dur. Her var det overraskende musikalske funn å gjøre  nærmest i hver eneste takt: En intens, fremadrettet førstesats der Kvalbein bestandig trakk nye farger ut av solostemmen; en romantisk blomstrende andresats; og til slutt tredjesatsen i et vanvittig, selvmorderisk tempo med celloen svevende, sikkert og triumferende, høyt over orkestret.

Ekstranummer: Sarabanden fra Bachs cellosuite nr. 2 i d-moll. En musikalsk bøn. Fremført så enkelt, så likeframt, så tyst og inntrengende som kun en stor kunstner formår å gjøre det.

Bevegelse

Bergens Tidende Morgen, 17.09.1996

Verk av Bach og Bruckner

Bergen Filharmoniske Orkester

Georg Mark, dirigent

Åsta Jørgensen, fiolin

Ingela Øien og Trine Knutsen, fløyte

Grieghallen

Stor kveld i Grieghallen. Fremragende oppførelse av Bruckners fjerde symfoni.

«Bewegt» står det i tre ut av fire satsbetegnelser i Bruckners fjerde symfoni. Musikken er beveget, i bevegelse. Men egentlig skal den ingen steder hen, den er allerede ved målet. Hvor den klassiske symfonien er dynamisk fremadrettet, en prosess, en reise, dér er Bruckners symfonier landskap, musikalske felt der store strukturer ligger og kan ses. Deryck Cooke skrev en gang at en Bruckner-symfoni er som en mektig middelalderlig katedral: for å oppleve den på den rette måten, må man stanse på reisen, gå inn i en annen tid, spasere rundt om bygningen, se den fra mange forskjellige synsvinkler.

Den fremragende oppførelsen av Bruckners fjerde symfoni torsdag kveld ble en fin illustrasjon av dette synspunktet. For i dirigenten Georg Marks myndige tolkning var det ikke alene klar redegjørelse for alle de store blokkene og alle de indre sammenhengene i dette mektige byggverket, det var også den helt nødvendige roen på turen rundt om katedralen. Mark har sansen for den særlige bevegelsen i Bruckners verk, evnen til hver gang å velge nettopp det tempoet som får musikken til å leve og ånde, elastisk i de hurtige satsene, seigt flytende i de langsomme. Og i tillegg hadde han autoritet og styrke til å samle og fokusere alle krefter og drive orkestret frem til en prestasjon langt hinsides det som er vanlig standard på torsdagskvelder i Grieghallen: Her var det tett og egal strykerklang, tutti-passasjer med saft og kraft, knivskarpe nedtoninger og oppblendinger. Og hele tiden: bevegelse.

En stor kveld. Som startet med Bachs fjerde Brandenburg-konsert. Satsbildet var noe urolig og uklart i begynnelsen av første sats, tilsynelatende på grunn av divergerende oppfattelser av tempoet. Men etterhvert ble det ro over feltet, musikken samlet seg og vi fikk en nydelig tolkning med Ingela Øiens gjennomartikulerte fløytestemme som det naturlige sentrum.