Tilbake til fremtiden

Bergens Tidende, 21.08.2015

Masterworks of the 20th Century

10 cd-er

Sony Classical

Et gjenhør med 1960-tallets musikkeksperimenter

Da Sony Corporation kjøpte det amerikanske plateselskapet Columbia i 1988, overtok de et enormt lager av innspillinger som siden er blitt flittig gjenbrukt. Et av de seneste eksemplene i rekken av gjenutgivelser er boksen «Masterworks of the 20th Century» – det 20. århundres mesterverk.

Det er en tittel som bør tas med en klype salt. For de ti platene i boksen dekker bare en liten del av århundret. Det eldste verket er Charles Ives’ monumentale «Concord» sonate fra tiden før andre verdenskrig. Vi hører den i pianisten John Kirkpatricks innspilling fra 1968, og får i tillegg noen historiske opptak fra 1930- og 40-tallet der Ives selv sitter ved klaveret og spiller et par brudstykker – og så plutselig, oppglødd og gryntende, gir seg til å improvisere og jobbe videre med sakene.

Resten av musikken i boksen er komponert og innspilt i løpet av bare 15 år, fra 1960 til 1975. Opptakene er amerikanske, men mange av den europeiske modernismens store navn er med: Igor Stravinsky er representert med ballettmusikken «Agon». Pierre Boulez dirigerer sin egen «Le marteau sans maître». Dessuten er det en serie strenge verk av Iannis Xenakis og Karlheinz Stockhausen og en hel plate med verk av deres italienske kolleger Bruno Maderna, Luigi Nono og Luciano Berio.

Mange av verkene er «masterworks», verk som er blitt stående. Men det som gjør denne boksen spesielt interessant og spennende, er at Columbia i samme periode også innspilte amerikanske alternativer til den uforsonlige europeiske modernismen. Mange av de amerikanske verkene ble bare spilt inn denne ene gangen, og senere gjenopptrykk av LP-ene har lenge vært utsolgt. Men nå er denne musikken tilgjengelig igjen.

I Masterworks-boksen finner vi George Crumbs «Voice of the Whale», «Night of the Four Moons» og «Makrokosmos II» – tre merkelige verk for elektrifiserte og forsterkede instrumenter, tre stykker bevegende lydkunst i grenselandet mellom musikk og performance. En annen plate rommer asiatisk inspirert, mikrotonal musikk av den eksentriske komponisten Harry Partch. På en tredje er det et gjenopptrykk av «Extended voices» fra 1967 med eksperimenterende vokalmusikk av Pauline Olivieres, John Cage og Morton Feldman. Og lurer du på hvor robotten R2D2 i Starwars opprinnelig stammer fra, bør du lytte til platen med de klukkende, boblende syntheziser-eksperimentene fra Columbia-Princeton Electronic Music Center.

Det er ikke «masterworks» alt sammen, dette. Men platene i boksen gir oss et levende inntrykk av det frodige, lekende og eksperimenterende amerikanske musikkmiljøet på 1960- og 1970-tallet, i en periode da den europeiske modernismens overherredømme var i ferd med å bryte sammen. 

Hardnakket

Bergens Tidende, 28.10.2009

Phantasy of Spring

Carolin Widmann, fiolin

Simon Lepper, klaver

ECM New Series

Spennet i etterkrigstidens modernisme

Carolin Widmanns nye plate er komponert som et godt konsertprogram: Sammen med pianisten Simon Lepper spiller hun fire verk som til sammen demonstrerer spennet i etterkrigstidens modernisme. I den ene enden av skalaen står Schönbergs Fantasi (1949), en streng tolvtonekomposisjon for fiolin med diskret klaverakkompagnement, som matches med en fiolinsonate fra 1950 der Alois Zimmermann prøver ut tolvtoneteknikken i de to første satsene, men, noe overraskende, slutter med en fyrig rumba. I den andre enden finner vi Morton Feldmans ”Spring of Chosroes” (1978), en tyst, skeiv komposisjon med fiolin og klaver på kattepoter rundt lange pauser, og Iannis Xenakis’ Dikhthas (1979), et voldsomt, ekspressivt verk komponert etter alle den matematiske kunstens regler. Platens tittel er vel egentlig misvisende. Det er bestemt ikke mye forårsfantasi å høre her. Til gjengjeld får man en innforstått, gjennommusikalsk fremføring av fire hardnakket modernistiske verk.

Merker i tiden

Bergens Tidende Morgen, 06.06.2000

Avslutningskonserten
Verk av Wallin, Xenakis og Grieg

Kroumata Percussion Ensemble

Peter Jablonski, klaver

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

  

Festspillenes avslutningskonsert med «Peaux» av Xenakis som høydepunktet

Å skrive musikk er å sette merker i tiden, forme den, gjøre den fysisk fattbar, nærværende. Ingen moderne komponist har forstått dette bedre enn greske Iannis Xenakis. Han startet karrieren sin som arkitekt. Men det ble musikalske hus han endte med å bygge – store komplekse rom, «former i tonende bevegelse» slik gamle Hanslick ville formulert det.

At et Xenakis-verk skulle gå hen og bli høydepunktet på festspillenes avslutningskonsert – det kom kanskje uventet for de fleste, men slik ble det altså. Hans «Peaux» fra verket «Pléiades» (1979) er i utgangspunktet en kort, fortettet sats for seks slagverkere. Søndag foldet denne satsen seg ut og ble til et overdådig rytmisk og labyrintisk byggverk der det var overraskelser og nye oppdagelser å gjøre bak hvert hjørne. «Peaux», skinn, trommeskinn – banket med fynd og klem av de seks fantastiske, svenske virtuosene som kaller seg Kroumata Percussion Ensemble.

Rolf Wallin er sikkert ute i et litt annet ærende enn Xenakis, men på en kveld som denne er det umulig ikke å sammenlikne hans «Tides» for seks slagverkere og orkester med «Peaux» – en sammenlikning som ikke faller ut til Wallins fordel. «Tides» starter ganske visst som et morsomt stykke musikkteater: De seks Kroumata-folkene kommer gående ned gjennom Grieghallen, spillende på store og små cymbaler og ender med å oppføre en liten rytmisk introduksjon foran orkestret. Så begynner de å spille på xylofoner og marimbaer, orkestret faller inn og det utvikler seg en seigt flytende sats med et sitrende, klirrende klangbilde som slutter med at slagverkerne spiller på trommer og pauker. Det hele er nydelig skrevet og spilt, men stykket er urimelig langt og temmelig uinteressant i lengden. For når det ikke settes så mange merker i tiden, når det ikke er så mange knagger å henge oppmerksomheten opp på, da blir det fargeglitrende musikalske tidevannet fort grått og matt.

Det var heller ikke mange farger i årets versjon av Griegs a-moll konsert. Unge svenske Peter Jablonski er en glimrende pianist og hadde spesielt godt grep om konsertens mer lyriske sider. Men som helhet var hans tolkning ganske avmålt, nesten tilknappet. Teknisk korrekt, selvsagt – men uten kraft og dybde. Og kraft og dybde må denne klaverstemmen ha. Ellers blir verket nettopp hva Griegs kritikere og motstandere alltid har hevdet: for flyktig, for parfymert, for lett.

Musikalske undersøkelser

Bergens Tidende Morgen, 10.11.1994

Ingela Øien, fløyte

Hans Kristian Kjos Sørensen, slagverk

Autunnale

Gunnar Sævigs sal

Det kan til tider være ganske risikofylt å gå på konsert. Som f.eks. nå på søndag da den unge, virtuose slagverkeren Hans Kristian Kjos Sørensen angrep sine instrumenter med så voldsom kraft at trommestikkene fløy gjennom Gunnar Sævigs sal. Man trodde først det var et uhell, men det viste seg at alt gikk etter planen: de løsslupne trommestikkene var en tilsiktet effekt i «Frontière sans poussières», et solostykke der komponisten Jostein Stalheim undersøker og eksperimenterer med slagverkets virkemidler på grensen mellom musikk og støy.

Musikalske undersøkelser og eksperimenter var det mye av denne kvelden der Kjos Sørensen og fløytenisten Ingela Øien møtte Autunnalens publikum – undersøkelser av musikkens grenser, eksperimenter med instrumentenes utkantsområder. Og på denne måten ble kvelden samtidig en anledning til å studere de to solistenes helt overdådige teknikk.

Thorkell Sigurbjørnssons fløytesolo «Kalais» er et veritabelt katalog over alle de uttrykksmulighetene som ligger hinsides fløytens tradisjonelle register, et verk fullt av klokkeklare overtoner, flotte glissader, tostemmighet, sukk, stønn og grynt: uhøytidelig, men teknisk krevende musikk – som Øien fremførte nøkternt og fullstendig uanstrengt. Hun sto også i sentrum i Knut Vaages «Tapt Slag» for fløyter og slagverk, og også i dette verket handlet det om grenser, men nå om grensen mellom musikk og språk, om fløytenes toner som langsomt forvandles og blir til ord, til tekst, til resitativ.

Det var i tillegg to verk av eldre komponister på programmet: Giacinto Scelsis stille, spartanske «Hyxus» der fløyte og slagverk møtes på mer tradisjonell grunn – og «Rebounds», et ustyrlig, hvitglødende raserianfall for slagverk, skrevet av Iannis Xenakis, avantgardens gamle mastodont – som også denne kvelden gikk av med seieren. Vel svever Scelsi som en sommerfugl, men Xenakis stikker som en bie. Og vinner, som så ofte før, på knock out.