Syngende fiolin

Bergens Tidende, 21.02.2012

Verk av Schubert:

Carolin Widmann, fiolin

Alexander Lonquich, klaver

ECM New Series

Tre sjeldent spilte fiolinkomposisjoner av Schubert

Dempede tremoloer i flygelet, en bevegelse fra C-dur via forminskete akkorder frem mot G-dur: Det kunne vært innledningen til en av Schuberts følelsesladede lieder – men da melodien starter, er det en fiolin som synger, tyst, eterisk, helt oppe i det høyeste registeret. For det er Schuberts grandiose Fantasi for klaver og fiolin (D 934) vi hører her, framført med fin sans for musikkens dramatiske stemningsskift av pianisten Alexander Lonquich og fiolinisten Caroline Widmann på en ny ECM-plate der de også spiller Schuberts Rondo i h-moll (D 895) og hans fiolinsonate i A dur (D 574). At ingen av disse verkene står på fiolinistenes standardrepertoar, skyldes kanskje at Schubert har gitt klaverstemmen en mer framtredende rolle enn det er vanlig i dette formatet. Men Widmann er kjent for å gå sine egne veier gjennom musikkhistorien. Hun har tatt de formelle utfordringene opp og har funnet en ideell partner i Lonquich. Sammen spiller de Schuberts musikk – ikke som fiolin med klaverakkompagnement, men som syngende duo-musikk for likeverdige stemmer.

Hardnakket

Bergens Tidende, 28.10.2009

Phantasy of Spring

Carolin Widmann, fiolin

Simon Lepper, klaver

ECM New Series

Spennet i etterkrigstidens modernisme

Carolin Widmanns nye plate er komponert som et godt konsertprogram: Sammen med pianisten Simon Lepper spiller hun fire verk som til sammen demonstrerer spennet i etterkrigstidens modernisme. I den ene enden av skalaen står Schönbergs Fantasi (1949), en streng tolvtonekomposisjon for fiolin med diskret klaverakkompagnement, som matches med en fiolinsonate fra 1950 der Alois Zimmermann prøver ut tolvtoneteknikken i de to første satsene, men, noe overraskende, slutter med en fyrig rumba. I den andre enden finner vi Morton Feldmans ”Spring of Chosroes” (1978), en tyst, skeiv komposisjon med fiolin og klaver på kattepoter rundt lange pauser, og Iannis Xenakis’ Dikhthas (1979), et voldsomt, ekspressivt verk komponert etter alle den matematiske kunstens regler. Platens tittel er vel egentlig misvisende. Det er bestemt ikke mye forårsfantasi å høre her. Til gjengjeld får man en innforstått, gjennommusikalsk fremføring av fire hardnakket modernistiske verk.

En skattkiste

Bergens Tidende, 24.09.2008

Robert Schumann: The Violin Sonatas

Carolin Widmann (fiolin), Dénes Várjon (klaver)

ECM

Spennende fremførelse av Schumanns turbulente fiolinsonater

Carolin Widmann er den nye musikkens fiolinist, kjent for imponerende fremførelser av Sciarrino og Rihm. Men på denne platen går hun altså tilbake til 1800-tallets romantikk, til Schumanns tre fiolinsonater. De to første høres sjeldent i konsertsalene og er nesten ikke til å oppdrive på plate. Den tredje ble holdt tilbake av Clara Schumann etter mannens død, og notene er først for nylig kommet i en pålitelig kritisk utgave. «Jeg interesserer meg for det mindre gangbare», sa Widmann nylig i et intervju. Og takk for det. For når hun går ned i disse oversette verkene, åpner hun en skattkiste. Hun løfter frem all Schumanns villskap og dramatikk, fanger hans plutselige innfall, fargeskiftene, ironien. De tre sonatene er skrevet de siste månedene før hans endelige sammenbrudd. Men dette er ikke er en gal manns verk. Visst er det turbulent musikk, men det er logikk og sammenheng i den. Visst er det mye som peker frem mot Brahms, men slik Widmann tolker verkene, spiller hun dem langt inn i det 20. århundre.