Merker i tiden

Bergens Tidende Morgen, 06.06.2000

Avslutningskonserten
Verk av Wallin, Xenakis og Grieg

Kroumata Percussion Ensemble

Peter Jablonski, klaver

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

  

Festspillenes avslutningskonsert med «Peaux» av Xenakis som høydepunktet

Å skrive musikk er å sette merker i tiden, forme den, gjøre den fysisk fattbar, nærværende. Ingen moderne komponist har forstått dette bedre enn greske Iannis Xenakis. Han startet karrieren sin som arkitekt. Men det ble musikalske hus han endte med å bygge – store komplekse rom, «former i tonende bevegelse» slik gamle Hanslick ville formulert det.

At et Xenakis-verk skulle gå hen og bli høydepunktet på festspillenes avslutningskonsert – det kom kanskje uventet for de fleste, men slik ble det altså. Hans «Peaux» fra verket «Pléiades» (1979) er i utgangspunktet en kort, fortettet sats for seks slagverkere. Søndag foldet denne satsen seg ut og ble til et overdådig rytmisk og labyrintisk byggverk der det var overraskelser og nye oppdagelser å gjøre bak hvert hjørne. «Peaux», skinn, trommeskinn – banket med fynd og klem av de seks fantastiske, svenske virtuosene som kaller seg Kroumata Percussion Ensemble.

Rolf Wallin er sikkert ute i et litt annet ærende enn Xenakis, men på en kveld som denne er det umulig ikke å sammenlikne hans «Tides» for seks slagverkere og orkester med «Peaux» – en sammenlikning som ikke faller ut til Wallins fordel. «Tides» starter ganske visst som et morsomt stykke musikkteater: De seks Kroumata-folkene kommer gående ned gjennom Grieghallen, spillende på store og små cymbaler og ender med å oppføre en liten rytmisk introduksjon foran orkestret. Så begynner de å spille på xylofoner og marimbaer, orkestret faller inn og det utvikler seg en seigt flytende sats med et sitrende, klirrende klangbilde som slutter med at slagverkerne spiller på trommer og pauker. Det hele er nydelig skrevet og spilt, men stykket er urimelig langt og temmelig uinteressant i lengden. For når det ikke settes så mange merker i tiden, når det ikke er så mange knagger å henge oppmerksomheten opp på, da blir det fargeglitrende musikalske tidevannet fort grått og matt.

Det var heller ikke mange farger i årets versjon av Griegs a-moll konsert. Unge svenske Peter Jablonski er en glimrende pianist og hadde spesielt godt grep om konsertens mer lyriske sider. Men som helhet var hans tolkning ganske avmålt, nesten tilknappet. Teknisk korrekt, selvsagt – men uten kraft og dybde. Og kraft og dybde må denne klaverstemmen ha. Ellers blir verket nettopp hva Griegs kritikere og motstandere alltid har hevdet: for flyktig, for parfymert, for lett.