Verk av Bach og Pandolfi
Andrew Manze, fiolin
Richard Egarr, cembalo
Jaap ter Linden, cello
Håkonshallen
De gamle er yngst: Med Andrew Manze og kolleger i Håkonshallen blir gammel musikk som ny
En sen kveld i Håkonshallen står det plutselig lysende klart
hva som har vært det underliggende paradokset i dette års festspill, nemlig at
den gamle musikken er ny og spennende, mens den nye musikken er gammel og
trett. Den egentlige tyngden i programmet, det har vært William Christie og
hans Arts Florissants, det har vært fiolinisten Andrew Manze med Academy of
Ancient Music. Og nå, denne fredagskvelden, Manze igjen, i samspill med to av
tidligmusikkens andre stjerner, cembalisten Richard Egarr og cellisten Jaap ter
Linden. Med musikk av Bach og den glemte 1600-tallsmesteren Pandolfi på
programmet.
Gammel musikk, spilt på gammeldags maner, på kopier av gamle
instrumenter, med lav kammertone og myke tarmstrenge – det dreier seg selvsagt
ikke om gjenskape «wie es eigentlich gewesen», men om å fortolke musikken på en
«historisk informert» måte som Christie pleier å si. Men også og egentlig først
og fremst, som Manze demonstrerer det, om å gjøre den gamle musikken merkelig,
annerledes, slik at vi igjen kan høre den.
Og det er nettopp denne sta bestrebelsen på fremmedgjøring
som gjør en kveld med Manze og co. mer modernistisk, mer radikal, mer
øreåpnende enn de fleste andre konserter under festspillene. For hos Manze er
det aldri snakk om funksjonærmusikk, her er det konstant høy risikofaktor.
Musikere som tør ta sjansene når de byr seg. Musikere som konstant står på «the
edge», på grensen, på kanten av stupet – hvor ellers går det an å stå hvis man
vil kalle seg kunstner?
Det ble en fenomenal kveld: De to Bach-sonatene (BWV 1021 og
1024) spilt sanselig, nesten dekadent med langsomme satser blussende av doven
vellyst, med raske satser fremført sprettent og swingende som om det var tre
jazzmusikere som sto på scenen. Dertil to verk av gamle, ukjente Pandolfi,
skrevet i «stylus fantasticus»: ville feberdrømme, delerisk, rablende musikk,
spilt med rytmisk trøkk og halsbrekkende improvisasjoner.
Og i tillegg fikk vi da Jaap ter Linden alene på scenen med
Bachs første cellossuite, seks satser med musikk som blir til her og nå, spilt
med lukkede øyne, uten sikkerhetsnett, men med søvngjengeraktig sikkerhet. En
skremmende intens versjon, langt fra Bach-jubileets allfarvei.
En siste ting: Manze er så visst ingen Paganini. Han
innrømmer det selv, det klassiske repertoaret «ligger helt uten for min
rekkevidde» sa han nylig i et intervju. Han spiller surt av og til, men mest i
de langsomme satsene – og hørt live forstår man at det ofte er en mening med
galskapen, at han bruker surheten som et middel til å fremmedgjøre den gamle
musikken, gi den en bluesy eller sigøyneraktig fargning. Jo visst, det gjør
ondt i ørene av og til, men mest av alt gjør det ondt i hjerterøttene – eller
hvor det nå er det gjør ondt når man hører stort musikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar