Fra musikkfabrikken

Bergens Tidende Morgen, 03.06.2000

Verk av Gavin Bryars og Knut Vaage

BIT 20 Ensemble

Peer Gynt Salen

Ujevn konsert med verk av Gavin Bryars og Knut Vaage fremført av BIT 20 Ensemble

En håndfull mindre norske komponister utvandrer fra en konsert med en mindre engelsk komponist – dette er så langt det mest interessante som er skjedd på samtidsmusikkfronten under årets festspill. At det ikke er så mye mer å skrive hjem om – det er kanskje et krisetegn? Eller kanskje bare resultatet av dårlig planlegging. Det merkelig valget av musikalske frontfigurer på Festspillene og Music Factory tatt i betraktning, er det kanskje ganske logisk at det ble slik det ble?

Om Gavin Bryars er det meste allerede sagt, men uansett hva man måtte mene om ham, så er det vel neppe noen som for alvor ville hevde at musikken hans har den aktualitet og radikalitet vi normalt forbinder med Music Factory.

Det gjengse inntrykket av Bryars som en grunn, litt blek og slapp komponist ble for så vidt bekreftet av konserten torsdag der BIT 20 Ensemble spilte hans «The Adnan Songbook», åtte kjærlighetssanger for dype instrumenter til tekster av den libanesiske dikteren Etel Adnan. Elskverdig musikk i det lille formatet, nydelig, velskrevet, men milevidt fra samtidsmusikkens «cutting edge». Programmet opplyste ikke hvem sangerinnen var, og det var kanskje nok så bra. For dette var tydeligvis ikke hennes kveld eller hennes musikk. Med en utrolig lang fokuseringstid på stemmen ble resultatet at musikken i lange perioder fikk en svevende, nærmest sjøsyk karakter. Og usikkerheten forplantet seg til de akkompagnerende musikere som spilte uten overbevisning, ustø og med uvanlig høy surhetsfaktor.

Da var det mer fart og spenning etter pausen med Knut Vaages «Transit» og «Movements», begge fra 1998. De to verkene har vært oppført separat i Bergen ved tidligere anledninger. Hørt sammen tegner de et nyansert bilde av komponisten Vaage. De demonstrerer at han er en god håndverker, at han skriver flott musikk i de fleste formater, at han behersker mange ulike tradisjoner innen nyere musikk. Og at han i tillegg er stappfull av ideer. Hvilket ikke nødvendigvis alltid er en styrke – for når de musikalske innfallene nærmest snubler over hverandre, slik det f.eks. er tilfellet i «Transit», så blir det fort noe hektisk, usammenhengende og desorientert over musikken hans. At musikken blir betydelig mer interessant og vedkommende når det er sterk kontroll på de musikalske begivenhetene og de er føydd inn i fastere former, det demonstrerte hans «Movements», fem satser for større besetning, som ble konsertens høydepunkt. Og som det går an å skrive hjem om.