Universitetsbibliotekets råd har vedtatt at det skal
innføres brukerbetaling på innlån. Den 16. mai hadde jeg et kritisk innlegg om
dette i Bergens Tidende. I samme anledning kommenterte jeg, i nokså likefremme
vendinger, bibliotekdirektør Kari Garnes’ famøse bemerkning: «Da tenker kanskje
folk gjennom om de virkelig trenger all litteraturen de bestiller». Innlegget
mitt har avfødt to reaksjoner som jeg for god ordens skyld bør svare på.
Førstebibliotekar Pål H.Bakka (Bergens Tidende, 25. mai) er
enig med meg på alle punkter, både når det gjelder de mer allmenne forholdene
på universitetsbiblioteket (: UBB er økonomisk «sveltefora», sliter med «lite
tenlege bygg», noen avdelinger er «meir ’administrerte’ enn det dei treng
vera») og når det gjelder selve saken om brukerbetaling på innlån (: «At
hovudfagsstudentar skal betala for innlån er urimeleg». «Å krevja personleg
betaling frå den vitskaplege tilsette er ikkje ein farande veg»). I tillegg
peker han på at det er skeivheter i fordelingen av utgiftene for innlån mellom
bibliotekene i det nasjonale bibliotekssystemet Bibsys, og at det er urimelig
at høgskoler og institutter uten forskningsbiblioteker kan være
gratispassasjerer og velte omkostningene over på universitetsbibliotekene.
Det går frem av innlegget til Leiv K. Sydnes (BT, 28. mai)
at også han er enig med meg i det meste. Men som leder av universitetsbibliotekets
råd, det rådet som fattet vedtaket, er han nærmest forpliktet til å markere en
viss uenighet. Og det gjør han da ved å henvise til at vedtaket inneholdt flere
andre punkter. Jeg har dog vanskelig for å se hvordan disse andre punktene
endrer på selve kjernen i saken. De viktigste av dem dreide seg nettopp om
etableringen av et nasjonalt avregningssystem mellom Bibsys-bibliotekene. Jeg
er helt sikker på at de samarbeidende biblioteker er i stand til å finne
hensiktsmessige administrative løsninger på dette problemet. Men det som
interesser meg og andre brukere, er selvsagt hvem som i siste instans skal
betale regningen. Å la forskere og studenter bære utgiftene for at UBB ikke er
i stand til å stille helt nødvendige arbeidsredskaper til rådighet er naturligvis
«ikkje ein farande veg» som Bakka skriver. Og det mener Sydnes sikkert heller
ikke.
Derimot mener bibliotekdirektør Kari Garnes tilsynelatende
at brukerbetaling kan virke disiplinerende på besværlige brukere: «Da tenker
kanskje folk gjennom om de virkelig trenger all litteraturen de bestiller». I
innlegget sitt skriver Sydnes om dette at, jo, det er faktisk noen «brukere som
bestiller litteratur, men unnlater å hente den». Men, tilføyer han, «et stort
problem er dette ikke». Og derfor tillegger han ikke Garnes’ bemerkning
«vesentlig tyngde» – den var noe uoverveid, skriver han. Som gammel freudianer
er jeg imidlertid tilbøyelig til å mene at det ofte er i de raske uoverveide
bemerkningene at mer grunnleggende holdninger kommer til uttrykk.
Om det forholder sig slik også i dette tilfellet, er
vanskelig å si. Men Garnes’ bemerkning antyder i det minste en holdning som er
nokså vanlig i offentlige serviceinstitusjoner med lav standard: Det er ikke
institusjonen selv som er problemet, det er brukerne. Hvis ikke brukerne var så
utakknemmelige og kravstore, ville alt være greit.
Da liker jeg bedre Sydnes’ egen holdning som er den
diametralt motsatte: UBB’s problemer skyldes at brukerne ikke har vært
kravstore nok! År etter år har de tålmodig akseptert at universitetsledelsen
har nedprioritert UBB på budsjettet. Det bør det bli slutt på, skriver Sydnes.
Også på dette punktet er vi helt enige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar