Fra verdenseliten

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2000

Verk av Britten og Tsjaikovskij

Leif Ove Andsnes, klaver

Dirigent: Manfred Honeck

Oslo Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Oslo Filharmoniske Orkester med overbevisende tolkning av Tsjaikovskijs femte symfoni

For ti år siden, i forbindelse med gjenutgivelsen av Oslo Filharmonikernes sagnomsuste Tsjaikovskij-innspillinger fra åttiårene, skrev en engelsk anmelder at dette orkestret fra det høye nord kunne måle seg med verdens fremste – men at det fremdeles nok var noen som syntes at nettopp det var litt underlig. I dag er det neppe noen som undrer seg lenger. I all fall måtte enhver som hørte Oslo-folkene og den glimrende dirigenten Manfred Honeck i Grieghallen onsdag, forstå at dette orkestret ikke bare måler seg med de største, det tilhører verdenseliten.

For en fortolkning av Tsjaikovskijs femte symfoni! Her var det ingen svake punkter, ingen uklarheter, ingen tvil om noe som helst. Alt hadde funnet sin rette plass, alle detaljer var polerte, alle sammenføyninger glatte og sømløse, alle de store tematiske sammenhengene fra sats til sats ble fremstilt innlysende og klart, hver en rytmisk figur fra de minste aksenter til de store utladningene i finalen sto knivskarpt og presist, de enkelte instrumentgruppene var perfekt samstemte, den samlede klangen stor og fyldig. Hva mer kan man ønske seg av et orkester?

Selvsagt er Tsjaikovskijs femte et verk musikerne har spilt lenge og som de kjenner ut og inn – men allikevel fikk vi denne onsdagen en fortolkning som virket både ny og frisk, iallfall annerledes enn den etter hvert 15 år gamle innspillingen med Mariss Jansons, mer blank og klar i fargene, med mer vekt på de fremadrettede dynamiske aspektene, med mer organisk sug i Tsjaikovskijs salig syngende melodier.

Visst var det til tider noe nesten «amerikansk» over fremførelsen, en slags stålblank presisjon, en opplevelse av orkestret som en strømlinjet, veltrimmet maskin med alle møtriker strammet, alle hjul i perfekt spinn. Og det var stunder hvor man kanskje savnet Jansons og hans etter hvert litt gammeldagse dybde og inderlighet i fremførelsen, spesielt i andresatsen. Men den slags tanker glemte man fort. For denne maskinen gikk jo som i olje. Og man måtte bare overgi seg. For et orkester!

Spillestilen og den effektive, dynamiske dirigenten Manfred Honeck passet perfekt til Leif Ove Andsnes og hans fortolkning av Benjamin Brittens klaverkonsert som vi hørte før pausen. Det er snakk om et tidlig verk, skrevet i 1938 da Britten ennå bare var 25 år gammel, et verk fullt av ungdommelig energi og frekkhet, med ironiske kommentarer og kjepphøye parodier på eldre tiders musikalske former, spesielt i andresatsens vals og finalens militaristiske marsj. Solostemmen er briljant og virtuos med hovedvekt på klaverets muligheter som slagverksinstrument. Kanskje ikke noe sentralt verk, verken i klaverlitteraturen generelt eller i Brittens egen produksjon. Men et verk som saktens kan spilles den dag i dag – hvis det da spilles nettopp slik Andsnes gjorde det: profesjonelt, konsentrert, saklig. A job well done.