Maraton

Bergens Tidende, 01.06.2010

Bach: Suiter for solocello nr. 1-6 (BWV 1007-12)

Jaap ter Linden, cello og cello piccolo

Festspillene

Domkirken

Et høydepunkt i årets festspillprogram

Vi var i Domkirken på søndag for å høre Jaap ter Linden, den store hollandske tidligmusikk-cellisten. «Velkommen til maraton», sa han til publikum. Og maraton ble det – Bach-maraton, tre timer i selskap med en ensom musiker som sitter i kirken og spiller seg igjennom alle Bachs seks suiter for solocello. En musikalsk styrkeprøve, en nesten umenneskelig kraftanstrengelse

Hver av de seks suitene består av et preludium og fem nok så forskjellige dansesatser. Men som kvelden gikk, ble det tydelig at Linden ikke bare tolket den enkelte suiten og dens satser som en helhet, men at han også oppfattet selve serien av suiter som ett stort, sammenhengende verk.

Der Rostropovitsj og de andre gamle cellistene spilte hver enkelt av suitene med stor tone og deklamerende uttrykk, bygget Linden en stor spenningsbue opp fra nr. 1 til nr. 6. Han startet nesten stillferdig og spilte de tre første suitene med lett, myk tone, ofte med overraskende raske tempovalg og med understreking av det flytende og strømmende i musikken. Så i Ess-dur suiten, den fjerde i rekken, endret musikken karakter. Plutselig var det mer bunn i uttrykket, sarabanden hadde tyngde og det ble større kontraster mellom de enkelte satsene.

Det fortsatte i den femte suiten som ble spilt med en syngende, nesten messende tone. Nå var det ikke lenger dansemusikk vi hørte, men musikalsk retorikk, et stort deklamerende uttrykk bare avbrutt av en enkel, prunkløs tolkning av den nesten minimalistiske sarabanden. Og da var det tid for den store avslutningen: Den sjette suiten spilt på en cello piccolo med fem strenger, noe som ga preludiet en nesten overjordisk vakker klang og som fikk fram de folkemusikalske, sekkepipeaktige effektene som også ligger i Bachs musikk.

Maraton, styrkeprøve, kraftanstrengelse – Jaap ter Linden var tydeligvis utmattet da han satte punktum kvart over elleve søndag kveld. For oss som fikk lov å være med på reisen, ble denne kvelden det foreløpige høydepunktet i årets festspillprogram.

Elegant

Bergens Tidende, 03.12.2008

Jean-Marie Leclair: Sonatas

John Holloway (fiolin), Jaap ter Linden (cello), Lars Ulrik Mortensen (cembalo)

ECM New Series

Frisk, sjarmerende fiolinmusikk fra 1700-tallet

Da Jean-Marie Leclair fikk trykt sin første samling fiolinsonater i 1723, var han bare 26 år gammel, men allerede et kjent navn i Paris. Det aristokratiske publikum likte verkene hans. De var riktignok vanskelige å spille, men – som en samtidig musikkelsker skrev – Leclair hadde klart å komponere noe som var både vakkert og nytt, «uten å etterligne andre». Det kom flere samlinger etter hvert. Nummer tre fra 1733, som den engelske fiolinisten John Holloway nettopp har spilt inn på plate, har samme kvaliteter som de foregående. Dette er sjarmerende musikk med fargerik harmonikk, fine melodilinjer og elegante ornamenteringer, frisk fiolinmusikk skrevet av en virtuos – og her spilt av en nåtidig fiolinist med sans for datidens idealer. I tillegg har Leclair skrevet rike, kontrapunktiske continuo-stemmer slik at cembalisten Lars Ulrik Mortensen og cellisten Jaap ter Linden har mye å spille på og kan yte Holloway livlig, aktivt medspill og motspill underveis.

Risikomusikk

Bergens Tidende Morgen, 04.06.2000

Verk av Bach og Pandolfi

Andrew Manze, fiolin

Richard Egarr, cembalo

Jaap ter Linden, cello

Håkonshallen

De gamle er yngst: Med Andrew Manze og kolleger i Håkonshallen blir gammel musikk som ny

En sen kveld i Håkonshallen står det plutselig lysende klart hva som har vært det underliggende paradokset i dette års festspill, nemlig at den gamle musikken er ny og spennende, mens den nye musikken er gammel og trett. Den egentlige tyngden i programmet, det har vært William Christie og hans Arts Florissants, det har vært fiolinisten Andrew Manze med Academy of Ancient Music. Og nå, denne fredagskvelden, Manze igjen, i samspill med to av tidligmusikkens andre stjerner, cembalisten Richard Egarr og cellisten Jaap ter Linden. Med musikk av Bach og den glemte 1600-tallsmesteren Pandolfi på programmet.

Gammel musikk, spilt på gammeldags maner, på kopier av gamle instrumenter, med lav kammertone og myke tarmstrenge – det dreier seg selvsagt ikke om gjenskape «wie es eigentlich gewesen», men om å fortolke musikken på en «historisk informert» måte som Christie pleier å si. Men også og egentlig først og fremst, som Manze demonstrerer det, om å gjøre den gamle musikken merkelig, annerledes, slik at vi igjen kan høre den.

Og det er nettopp denne sta bestrebelsen på fremmedgjøring som gjør en kveld med Manze og co. mer modernistisk, mer radikal, mer øreåpnende enn de fleste andre konserter under festspillene. For hos Manze er det aldri snakk om funksjonærmusikk, her er det konstant høy risikofaktor. Musikere som tør ta sjansene når de byr seg. Musikere som konstant står på «the edge», på grensen, på kanten av stupet – hvor ellers går det an å stå hvis man vil kalle seg kunstner?

Det ble en fenomenal kveld: De to Bach-sonatene (BWV 1021 og 1024) spilt sanselig, nesten dekadent med langsomme satser blussende av doven vellyst, med raske satser fremført sprettent og swingende som om det var tre jazzmusikere som sto på scenen. Dertil to verk av gamle, ukjente Pandolfi, skrevet i «stylus fantasticus»: ville feberdrømme, delerisk, rablende musikk, spilt med rytmisk trøkk og halsbrekkende improvisasjoner.

Og i tillegg fikk vi da Jaap ter Linden alene på scenen med Bachs første cellossuite, seks satser med musikk som blir til her og nå, spilt med lukkede øyne, uten sikkerhetsnett, men med søvngjengeraktig sikkerhet. En skremmende intens versjon, langt fra Bach-jubileets allfarvei.

En siste ting: Manze er så visst ingen Paganini. Han innrømmer det selv, det klassiske repertoaret «ligger helt uten for min rekkevidde» sa han nylig i et intervju. Han spiller surt av og til, men mest i de langsomme satsene – og hørt live forstår man at det ofte er en mening med galskapen, at han bruker surheten som et middel til å fremmedgjøre den gamle musikken, gi den en bluesy eller sigøyneraktig fargning. Jo visst, det gjør ondt i ørene av og til, men mest av alt gjør det ondt i hjerterøttene – eller hvor det nå er det gjør ondt når man hører stort musikk.