Ungdommelig kraft og tordnende virtuositet

Bergens Tidende, 09.06.2016

Verk av Wagner, Wallin, Liszt og Grieg

Håkan Hardenberger, trompet

Benjamin Grosvenor, klaver

Kazuki Yamada, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Festspillenes avslutningskonsert med annerledes tolkning av Griegs a-moll konsert

Det var ikke vanskelig å skjønne hva som var prosjektet da Bergen Filharmoniske Orkester og den japanske dirigenten Kazuki Yamada åpnet Festspillenes avslutningskonsert med Richard Wagners forspill til første akt av «Parsifal». Her ble det satset på klanglig bredde og på det lange åndedraget. Hvorfor dirigent og musikere likevel ikke kom helt i mål med prosjektet, er vanskeligere å avgjøre. Men det var i alle fall en påtakelig uro i fremføringen, en nervøsitet som brøt den høytidelige stemningen og den andaktsfulle forventingen som ligger innvevd i Wagners påskemusikk.

Da var det mer fremdrift og nerve i «Fisher King», Rolf Wallins trompetkonsert fra 2011. Tittelen refererer til det samme mytestoffet som Wagner brukte i sin «Parsifal». Men musikalsk sett er det et voldsomt sprang fra Wagners senromantikk til Wallins norske nåtid. «Fisher King» er et gjennomsiktig stykke instrumentalmusikk der noen få toner og triller og skalaer i trompeten gjentas og manipuleres mot en stadig skiftende bakgrunn av skimrende orkesterinnsatser med hovedvekt på slagverk og messingblåsere.

Verket er tilegnet kveldens solist, svenske Håkan Hardenberger – som også har innspilt det på plate sammen med BFO. Det var tydelig at han og orkesteret kjente hverandre og musikken – og at de også kjente alle de finurligheter og hemmeligheter som ligger under musikkens tilsynelatende enkle, overskuelige overflate. En mer autoritativ tolkning av Wallins verk er det vanskelig å forestille seg.

Hvis det hadde vært en vanlig konsert med BFO, ville vi etter pausen ha fått en symfoni eller et annet stort orkesterverk som kunne balansere Wagners tunge Parsifal og Wallins livlige fiskekonge. Men Festspillenes avslutning er som kjent ikke noen vanlig konsert. Så i år kom det først enda et tungt og kompakt stykke senromantikk, nemlig «Les préludes», Franz Liszt storslagne symfoniske dikt for orkester. Det er ikke rart at dette verket i sin tid ble brukt som kjenningsmelodi til den gamle filmserien om Lyn Gordon. For her er det narrativ musikk for alle pengene, en stor fortelling som beveger seg fremover gjennom konflikter og kamp til seier – og som ble framført av Yamada og BFO med all den nødvendige pomp og prakt.

Og så var det – slik tradisjonen krever det – Griegs a-moll konsert, i år med det unge, britiske klaverfantomet Benjamin Grosvenor som solist. En annerledes a-moll konsert – ikke den klare, kjølige musikken vi etter hvert er blitt vant til å forvente. Men Grieg spilt tilbake i den senromantiske tradisjonen – stormende fremført av Grosvenor med ungdommelig kraft og tordnende virtuositet. Han tok seg et par friheter underveis og valgte av og til noen litt uortodokse stier gjennom Griegs musikk. Men flott var det.    

Utblåsning

Bergens Tidende, 19.03.2014

Symphonies of Wind Instruments

Ingar Bergby

Royal Norwegian Navy Band

2L

Gamle og nyere klassikere for brass band

I 1943 skrev Arnold Schönberg en komposisjon for blåserorkester – trolig for å tjene litt penger i det amerikanske eksilet. Han var strålende fornøyd med resultatet. I et brev til en bekjent skrev han: «Det er en slik komposisjon man skriver for å dyrke sin egen virtuositet, og, på den annen side, for å gi en spesiell gruppe musikkelskere – i dette tilfellet korpsene – noe bedre å spille. Jeg kan forsikre deg – og jeg tror jeg kan bevise det – at dette stykket teknisk sett er et mesterverk.»

Schönbergs selvfølelse var det aldri noe i veien med.  Men faktisk hadde han et poeng her. Hans «Theme and Variations» for blåserkorps er en vakker, liten perle, en virtuos komposisjon der den strenge tolvtonemusikkens mester viser nye sider av seg selv. Verket er formulert i et melodisk, fritonalt tonespråk og Schönberg lokker de flotteste klangfarger ut av blåserne.

Vi hører det på den fine, nye platen med dirigenten Ingar Bergby og Kongelige norske marines musikkorps. Her er det også blåsermusikk av to andre sentrale 1900-tallsmodernister. Paul Hindemith er representert med et av sine pedagogiske konsertstykker fra 1920-tallet og «Symphony in B flat» fra 1951. I tillegg hører vi Igor Stravinskijs «Symphonies d'instruments à vent» fra 1920 – hvis engelske tittel har gitt platen navn.  

Marinemusikken spiller disse  stykkene feiende flott med blank, homogen messingklang og gnistrende soloinnsatser. Og har god sans både for det kantede, grove uttrykket i Hindemiths «bruksmusikk» og for den rytmiske intensiteten og kompleksiteten hos Stravinskij.  

I tillegg får vi høre en av den norske blåsermusikkens nyere klassikere: Platen slutter med en frisk versjon av Rolf Wallins finurlige «Changes» fra 1984. 

Merker i tiden

Bergens Tidende Morgen, 06.06.2000

Avslutningskonserten
Verk av Wallin, Xenakis og Grieg

Kroumata Percussion Ensemble

Peter Jablonski, klaver

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

  

Festspillenes avslutningskonsert med «Peaux» av Xenakis som høydepunktet

Å skrive musikk er å sette merker i tiden, forme den, gjøre den fysisk fattbar, nærværende. Ingen moderne komponist har forstått dette bedre enn greske Iannis Xenakis. Han startet karrieren sin som arkitekt. Men det ble musikalske hus han endte med å bygge – store komplekse rom, «former i tonende bevegelse» slik gamle Hanslick ville formulert det.

At et Xenakis-verk skulle gå hen og bli høydepunktet på festspillenes avslutningskonsert – det kom kanskje uventet for de fleste, men slik ble det altså. Hans «Peaux» fra verket «Pléiades» (1979) er i utgangspunktet en kort, fortettet sats for seks slagverkere. Søndag foldet denne satsen seg ut og ble til et overdådig rytmisk og labyrintisk byggverk der det var overraskelser og nye oppdagelser å gjøre bak hvert hjørne. «Peaux», skinn, trommeskinn – banket med fynd og klem av de seks fantastiske, svenske virtuosene som kaller seg Kroumata Percussion Ensemble.

Rolf Wallin er sikkert ute i et litt annet ærende enn Xenakis, men på en kveld som denne er det umulig ikke å sammenlikne hans «Tides» for seks slagverkere og orkester med «Peaux» – en sammenlikning som ikke faller ut til Wallins fordel. «Tides» starter ganske visst som et morsomt stykke musikkteater: De seks Kroumata-folkene kommer gående ned gjennom Grieghallen, spillende på store og små cymbaler og ender med å oppføre en liten rytmisk introduksjon foran orkestret. Så begynner de å spille på xylofoner og marimbaer, orkestret faller inn og det utvikler seg en seigt flytende sats med et sitrende, klirrende klangbilde som slutter med at slagverkerne spiller på trommer og pauker. Det hele er nydelig skrevet og spilt, men stykket er urimelig langt og temmelig uinteressant i lengden. For når det ikke settes så mange merker i tiden, når det ikke er så mange knagger å henge oppmerksomheten opp på, da blir det fargeglitrende musikalske tidevannet fort grått og matt.

Det var heller ikke mange farger i årets versjon av Griegs a-moll konsert. Unge svenske Peter Jablonski er en glimrende pianist og hadde spesielt godt grep om konsertens mer lyriske sider. Men som helhet var hans tolkning ganske avmålt, nesten tilknappet. Teknisk korrekt, selvsagt – men uten kraft og dybde. Og kraft og dybde må denne klaverstemmen ha. Ellers blir verket nettopp hva Griegs kritikere og motstandere alltid har hevdet: for flyktig, for parfymert, for lett.

Bursdag

Bergens Tidende Morgen, 25.04.1999

Verk av Rolf Wallin, Bent Sørensen, Magnus Lindberg, Akira Nishimura og John Adams.

Jarle Rotevatn, klaver

Zsolt Nagy, dirigent

BIT 20 Ensemble

Grieghallen

Flott jubileumskonsert med BIT 20 Ensemble

Det sto samtidsmusikk på programmet hele torsdag kveld i Grieghallen. Og allikevel var det stort fremmøte i salen. Allerede dette sier noe om hva BIT 20 Ensemble har fått til i denne byen, kunstnerisk så vel som publikumsmessig.

I 10 år har de vært på farten, denne lille håndfull musikere, i 10 år har de gjennomreist det 20. århundres musikalske landskaper på kryss og tvers, fra Abrahamsen til Aam, fra Wien til Volda. Listen over oppførte verker er lang, listen over konserter, uroppførelser og innspilninger likeså. Det er blitt skrevet musikkhistorie i disse årene, norsk musikkhistorie, internasjonal musikkhistorie. Av et ensemble som dyrker det lille formatet, men som alltid, kunstnerisk og musikalsk sett, har satset på det aller største formatet. Og klaret det.

På torsdag var det da tid å feire dette fine ensemblet og disse 10 begivenhetsrike årene. Og det ble gjort som det seg hør og bør, med en konsert som viste musikerne fra mange forskjellige vinkler, som fortolkere av mange forskjellige slags samtidsmusikk. Det startet litt grått og ubesluttsomt med Rolf Wallins Boyl (1995), et merkelig pregløst verk som til overflod er utstyrt med pretensiøse, veslevoksne programnoter om alkymi og fraktalteori. Og det sluttet med en veldig enkel og temmelig uinteressant kammersymfoni fra 1992 av amerikaneren John Adams.

Men inn i mellom var det mye sterk og spennende musikk å høre: F.eks. en energisk strømmende fortolkning av Magnus Lindbergs Corrente (1992). Eller Jarle Rotevatn som ettertenksom solist på dempet koto-aktig klaver i japanske Akiri Nishimuras  A Stream after Dark (1997), en vakker klangskulptur i seigt flytende bevegelse. Og først og fremst var det kveldens uroppførelse, This night of no Moon (1999), hvor danske Bent Sørensen igjen førte oss inn sitt  neoromantiske univers, denne gangen med små forfrosne meditasjoner om lengsel og tap, fire skjøre, vare dialoger mellom instrumenter på og utenfor scenen.

Alt i alt en fin kveld. Med et par torner – ikke i øret, men i øyet. I BT på torsdag talte BIT 20-kommandør Henrichsen om å styrke den "visuelle biten" av konsertopplevelsen. Det spørs om det virkelig er nødvendig å sprite musikk av denne typen opp, om det ikke er litt naivt å tro at det blir fler kunder i butikken bare man henger nye tepper opp i Grieghallen og leker litt med lyset. Og etter torsdagens konsert spør man seg selv, forundret, om det virkelig er noen som tror at musikk fra 90-tallets musikalske spiss blir enda "mer spenstig" fordi musikerne har på seg ukledelige klær i dated design? Eller fordi det er hengt opp to baktepper med mønstre av typen Marimekko goes to kindergarten?

Mens musikken spilte ble det vist en svart-hvitt film i langsom gjengivelse og negativ, en slags reklamefilm om fritidsklær for næringslivstopper med interesse for tennis og seilsport. Det hele var litt rørende, nesten som å være tilbake igjen, til avantgarde-arrangementer i ungdommens provinsbyer. Men uansett alle varme, nostalgiske følelser: duften av møllkuler fra amatørenes 50-tall passet faktisk ganske dårlig til all den høyprofessjonelle 90-tallsmusikken som ble spilt denne kvelden.

Dansk besøk på Troldhaugen

Bergens Tidende, 11.11.1997

Verk av nordiske komponister

Esbjerg Ensemble

Troldsalen

Flott musikalsk punktum for årets Autunnale.

Det danske Esbjerg Ensemble er et halvstort kammerorkester som kan stykkes opp i mindre grupper når omstendighetene krever det. Repertoaret er – blant annet – samtidsmusikk. Når ensemblet er fulltallig rommer det både en strykekvintett og en blåsekvintett og i tillegg klaver og slagverk. Altså ialt 12 musikere – hvilket nesten sprengte Troldsalens fysiske kapasitet søndag ettermiddag da danskene satte et flott musikalsk punktum for årets Autunnale. Scenegolvet var tettpakket med instrumenter og notestativer, og det var øyeblikk hvor de trafikale forholdene liknet betenkelig på Danmarksplass i rushtiden.

Det var ikke kun golvet som var tettpakket. Programmet var også ganske fullsatt: seks verk av nålevende nordiske komponister, fil ved fil. Og bortsett fra «Le Tombeau de Beethoven» – finske Jukka Tiensuus elskverdige musikalske spøk for båndopptaker og tre desorienterte musikere – var det tale om krevende, stort anlagte verk. Som det danske ensemblet forløste med imponerende musikalitet og teknisk overskudd.

Vi fikk Antonio Bibalos «Autunnale» i en nydelig melankolsk–bluesy fortolkning. Og «Prelude to Breaking», Per Nørgård vintage, en rå, klagende komposisjon basert på en av hans uendelige tonerekker. Og Bent Lorentzens «Wunderblumen», et skeivt ukontrollert fyrverkeri av musikalske effekter. Og - kunstnerisk mest overveldende – Bent Sørensens intense «Clairobscur» fra 1987, en lavmælt, flimrende sats hvor et bevegelig flettverk av triller og glissader brukes med skarp formsans til å skape en dunkel, hektisk stemning.

Det er alltid vanskelig å vurdere fortolkninger av denne typen musikk. Man mangler noe å sammenlikne med. Men når det gjelder Rolf Wallins «Solve et coagula», så finns det i det minste en plateinnspilning å henvise til, nemlig Oslo-gruppen Cikadas versjon som kom ut for et par år siden på platemerket Hemera. Og bruker man denne innspilningen som målestokk, blir resultatet at danskene vinner klart. I hvert fall sett fra denne anmelderens ståsted. Vel var deres tolkning av Wallins verk temmelig rå og upolert, men den hadde til gjengjeld energi og intensitet, noe som ikke minst skyldes den fantastiske slagverkeren Christian Martinez som gjennom hele konserten fungerte som eksplosiv innpisker.

Bølger av is og sten

Bergens Tidende Morgen, 13.03.1995

Move

Verk av Rolf Wallin

BIT 20, Cikada m.fl.

Hemera HCD 2903

Man tar en lommeregner, skriver tallet 1, ganger det med 2, ganger resultatet med 2 – og hvis man fortsetter på denne måten, varer det ikke lenge før man kommer frem til tall som er så store at lommeregneren ikke kan romme dem.

Matematikerne bruker samme grunnprinsipp når de konstruerer deres fraktaler: de velger et enkelt uttrykk, omskriver det med en enkel regel, omskriver resultatet på samme måte – og i løpet av ganske få gjennomregninger blir resultatet helt uoverskuelig. Men hvis computeren er kraftig nok, kan man fortsette slike omskrivninger i det uendelige og få stadig mer kompliserte uttrykk frem.

Når man avbilder slike uttrykk grafisk, kan resultatet bli noen fascinerende, nesten «organiske», former. Og det er nettopp denne spenningen mellom det strengt regelbundne, det uendelig kompliserte og det organisk «naturlige» som gjør at fraktalene virker så inspirerende på mange moderne kunstnere i disse årene. Komponisten Rolf Wallin er en av dem. På platen Move fremlegger han fem verk for små besetninger der han arbeider med å avbilde fraktaluttrykk. Det er en plate som det er vanskelig å bli ferdig med, en plate med spennende, interessant – og ikke helt uproblematisk – musikk.

Saken er jo at de organiske formene ikke ligger i fraktalene selv – de er resultatet av et estetisk valg, av selve det avbildningssystemet som matematikeren eller kunstneren velger å arbeide med. Det som i et bestemt grafisk system fremtrer som de nydeligste, krystallaktige formene, blir i et annet system til helt ugjennomtrengelig krimskrams. Og noe tilsvarende gjelder for den musikalske oversettelsen av fraktalenes språk: Man unngår simpelthen ikke det personlige, estetiske valget.

Men i Wallins tilfelle virker det som om han ikke riktig kan beslutte seg. I noen verk velger han nettopp en slags «organiske» løsninger og skaper lange svevende passasjer av eiendommelig kald skjønnhet. Eksempler på dette er «onda di ghiaccio» – en bølge av is – for kammerensemble, eller de eksplosive støysekvensene i «stonewave» for slagverk. Men han er tydeligvis også fascinert av det ugjennomsiktig kaotiske, i det minste er det lange strekk på platen der musikken er like grågrumset og konturløs som de mest gjennomsystematiserte verk fra serialismen glansperiode.

Den gang som nå, problemet er det samme: Det hjelper ikke å vite at musikken er konstruert etter alle den matematiske kunstens regler – for lytteren i salen eller ved CD-spilleren hører jo ikke det underliggende systemet, kun den klingende musikken.