Move
Verk av Rolf Wallin
BIT 20, Cikada m.fl.
Hemera HCD 2903
Man tar en lommeregner, skriver tallet 1, ganger det med 2,
ganger resultatet med 2 – og hvis man fortsetter på denne måten, varer det ikke
lenge før man kommer frem til tall som er så store at lommeregneren ikke kan
romme dem.
Matematikerne bruker samme grunnprinsipp når de konstruerer
deres fraktaler: de velger et enkelt uttrykk, omskriver det med en enkel regel,
omskriver resultatet på samme måte – og i løpet av ganske få gjennomregninger
blir resultatet helt uoverskuelig. Men hvis computeren er kraftig nok, kan man
fortsette slike omskrivninger i det uendelige og få stadig mer kompliserte
uttrykk frem.
Når man avbilder slike uttrykk grafisk, kan resultatet bli
noen fascinerende, nesten «organiske», former. Og det er nettopp denne
spenningen mellom det strengt regelbundne, det uendelig kompliserte og det
organisk «naturlige» som gjør at fraktalene virker så inspirerende på mange
moderne kunstnere i disse årene. Komponisten Rolf Wallin er en av dem. På
platen Move fremlegger han fem verk for små besetninger der han arbeider med å
avbilde fraktaluttrykk. Det er en plate som det er vanskelig å bli ferdig med,
en plate med spennende, interessant – og ikke helt uproblematisk – musikk.
Saken er jo at de organiske formene ikke ligger i fraktalene
selv – de er resultatet av et estetisk valg, av selve det avbildningssystemet
som matematikeren eller kunstneren velger å arbeide med. Det som i et bestemt
grafisk system fremtrer som de nydeligste, krystallaktige formene, blir i et
annet system til helt ugjennomtrengelig krimskrams. Og noe tilsvarende gjelder
for den musikalske oversettelsen av fraktalenes språk: Man unngår simpelthen
ikke det personlige, estetiske valget.
Men i Wallins tilfelle virker det som om han ikke riktig kan
beslutte seg. I noen verk velger han nettopp en slags «organiske» løsninger og
skaper lange svevende passasjer av eiendommelig kald skjønnhet. Eksempler på
dette er «onda di ghiaccio» – en bølge av is – for kammerensemble, eller de
eksplosive støysekvensene i «stonewave» for slagverk. Men han er tydeligvis
også fascinert av det ugjennomsiktig kaotiske, i det minste er det lange strekk
på platen der musikken er like grågrumset og konturløs som de mest
gjennomsystematiserte verk fra serialismen glansperiode.
Den gang som nå, problemet er det samme: Det hjelper ikke å
vite at musikken er konstruert etter alle den matematiske kunstens regler – for
lytteren i salen eller ved CD-spilleren hører jo ikke det underliggende
systemet, kun den klingende musikken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar