Bølger av is og sten

Bergens Tidende Morgen, 13.03.1995

Move

Verk av Rolf Wallin

BIT 20, Cikada m.fl.

Hemera HCD 2903

Man tar en lommeregner, skriver tallet 1, ganger det med 2, ganger resultatet med 2 – og hvis man fortsetter på denne måten, varer det ikke lenge før man kommer frem til tall som er så store at lommeregneren ikke kan romme dem.

Matematikerne bruker samme grunnprinsipp når de konstruerer deres fraktaler: de velger et enkelt uttrykk, omskriver det med en enkel regel, omskriver resultatet på samme måte – og i løpet av ganske få gjennomregninger blir resultatet helt uoverskuelig. Men hvis computeren er kraftig nok, kan man fortsette slike omskrivninger i det uendelige og få stadig mer kompliserte uttrykk frem.

Når man avbilder slike uttrykk grafisk, kan resultatet bli noen fascinerende, nesten «organiske», former. Og det er nettopp denne spenningen mellom det strengt regelbundne, det uendelig kompliserte og det organisk «naturlige» som gjør at fraktalene virker så inspirerende på mange moderne kunstnere i disse årene. Komponisten Rolf Wallin er en av dem. På platen Move fremlegger han fem verk for små besetninger der han arbeider med å avbilde fraktaluttrykk. Det er en plate som det er vanskelig å bli ferdig med, en plate med spennende, interessant – og ikke helt uproblematisk – musikk.

Saken er jo at de organiske formene ikke ligger i fraktalene selv – de er resultatet av et estetisk valg, av selve det avbildningssystemet som matematikeren eller kunstneren velger å arbeide med. Det som i et bestemt grafisk system fremtrer som de nydeligste, krystallaktige formene, blir i et annet system til helt ugjennomtrengelig krimskrams. Og noe tilsvarende gjelder for den musikalske oversettelsen av fraktalenes språk: Man unngår simpelthen ikke det personlige, estetiske valget.

Men i Wallins tilfelle virker det som om han ikke riktig kan beslutte seg. I noen verk velger han nettopp en slags «organiske» løsninger og skaper lange svevende passasjer av eiendommelig kald skjønnhet. Eksempler på dette er «onda di ghiaccio» – en bølge av is – for kammerensemble, eller de eksplosive støysekvensene i «stonewave» for slagverk. Men han er tydeligvis også fascinert av det ugjennomsiktig kaotiske, i det minste er det lange strekk på platen der musikken er like grågrumset og konturløs som de mest gjennomsystematiserte verk fra serialismen glansperiode.

Den gang som nå, problemet er det samme: Det hjelper ikke å vite at musikken er konstruert etter alle den matematiske kunstens regler – for lytteren i salen eller ved CD-spilleren hører jo ikke det underliggende systemet, kun den klingende musikken.