Den store gestus

Bergens Tidende Morgen, 07.12.1994

J.S.Bach: Messe i H-moll

Bergen Domkantori m. diverse solister

Domkirkens Orkester

Dirigent: Magnar Mangersnes

Domkirken

Bachs mektige, splittede H-moll messe er et av de verkene som det har vært mest strid om de seneste årene. Radikale musikkhistorikere og barokkmusikere har kjempet hardt mot de tradisjonelle fremførelsene, de store, pompøse besetningene og har i stedet foreslått mer avdempede løsninger – blant annet med henvisning til de begrensede mulighetene Bach selv hadde til rådighet. Det er f.eks. ikke mange år siden at Harnoncourt kom med en gjennomført kammermusikalsk tolkning av verket   med et lite orkester, originalinstrumenter og kraftige innslag av guttestemmer i koret.

I forhold til disse frontene kunne konserten i Domkirken søndag kveld oppleves som et aldri så lite forsvar for den eldre tradisjonen med dens kraftige, vitaminstruttende oppførelser. Ganske visst er Domkantoriet talmessig sett ikke noe stort kor, men likevel var det over hele fremførelsen en klar vilje til den store gestus, det sterke uttrykket.

Man merket det allerede i de aller første taktene, i det aller første Kyrie ropet som ble sunget så guddommelig, så tett og kraftfullt at tårene sto i øynene. Og slike sterke momenter var det mange av underveis, f.eks. en stripe nydelige korsatser i Credo-delen – med en sublim nedtoning på «sepultus est» i Crucifixus og en elastisk, gyngende versjon av Resurrexit som høydepunktene. Og det var hele tiden gode innsatser fra instrumentalsolistene.

Men det var sant å si også mye som kunne ha vært bedre. Det tok f.eks. nesten en time før sopranene fikk sunget seg opp. Orkestersatsen ble gjennomgående dirigert temmelig fotgjengeraktig med litt for mange svikt i kommunikasjonen til kor og solister slik at den samlede rytmen ofte var ujevn og vaklende. Og solopartiene lå tydeligvis helt i utkanten av de fem lokale solistenes rekkevidde.