Ungdommelig kraft og tordnende virtuositet

Bergens Tidende, 09.06.2016

Verk av Wagner, Wallin, Liszt og Grieg

Håkan Hardenberger, trompet

Benjamin Grosvenor, klaver

Kazuki Yamada, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Festspillenes avslutningskonsert med annerledes tolkning av Griegs a-moll konsert

Det var ikke vanskelig å skjønne hva som var prosjektet da Bergen Filharmoniske Orkester og den japanske dirigenten Kazuki Yamada åpnet Festspillenes avslutningskonsert med Richard Wagners forspill til første akt av «Parsifal». Her ble det satset på klanglig bredde og på det lange åndedraget. Hvorfor dirigent og musikere likevel ikke kom helt i mål med prosjektet, er vanskeligere å avgjøre. Men det var i alle fall en påtakelig uro i fremføringen, en nervøsitet som brøt den høytidelige stemningen og den andaktsfulle forventingen som ligger innvevd i Wagners påskemusikk.

Da var det mer fremdrift og nerve i «Fisher King», Rolf Wallins trompetkonsert fra 2011. Tittelen refererer til det samme mytestoffet som Wagner brukte i sin «Parsifal». Men musikalsk sett er det et voldsomt sprang fra Wagners senromantikk til Wallins norske nåtid. «Fisher King» er et gjennomsiktig stykke instrumentalmusikk der noen få toner og triller og skalaer i trompeten gjentas og manipuleres mot en stadig skiftende bakgrunn av skimrende orkesterinnsatser med hovedvekt på slagverk og messingblåsere.

Verket er tilegnet kveldens solist, svenske Håkan Hardenberger – som også har innspilt det på plate sammen med BFO. Det var tydelig at han og orkesteret kjente hverandre og musikken – og at de også kjente alle de finurligheter og hemmeligheter som ligger under musikkens tilsynelatende enkle, overskuelige overflate. En mer autoritativ tolkning av Wallins verk er det vanskelig å forestille seg.

Hvis det hadde vært en vanlig konsert med BFO, ville vi etter pausen ha fått en symfoni eller et annet stort orkesterverk som kunne balansere Wagners tunge Parsifal og Wallins livlige fiskekonge. Men Festspillenes avslutning er som kjent ikke noen vanlig konsert. Så i år kom det først enda et tungt og kompakt stykke senromantikk, nemlig «Les préludes», Franz Liszt storslagne symfoniske dikt for orkester. Det er ikke rart at dette verket i sin tid ble brukt som kjenningsmelodi til den gamle filmserien om Lyn Gordon. For her er det narrativ musikk for alle pengene, en stor fortelling som beveger seg fremover gjennom konflikter og kamp til seier – og som ble framført av Yamada og BFO med all den nødvendige pomp og prakt.

Og så var det – slik tradisjonen krever det – Griegs a-moll konsert, i år med det unge, britiske klaverfantomet Benjamin Grosvenor som solist. En annerledes a-moll konsert – ikke den klare, kjølige musikken vi etter hvert er blitt vant til å forvente. Men Grieg spilt tilbake i den senromantiske tradisjonen – stormende fremført av Grosvenor med ungdommelig kraft og tordnende virtuositet. Han tok seg et par friheter underveis og valgte av og til noen litt uortodokse stier gjennom Griegs musikk. Men flott var det.