Kammermusikkfestival med forhindringer

Bergens Tidende, 19.08.2023

Verk av Johannes Brahms, György Ligeti m. fl
Rosendal Kammermusikkfestival 2023
Baroniet Rosendal og Kvinnherad kyrkje.

Stormen «Hans» herjet. Og det var flomstengte veier overalt. Men Leif Ove Andsnes og teamet hans hadde likevel klart å få de fleste norske og utenlandske musikere på plass til åpningen av Rosendal Kammermusikkfestival 2023, torsdag i siste uke.

I år dreidde det seg om Johannes Brahms. Og allerede på åpningskonserten torsdag kveld fikk vi presentert to helt forskjellige sider av hans kammermusikalske produksjon.

Det startet med hans første fiolinsonate (op. 78, 1879), den såkalte «Regnsonaten». Den kanadiske fiolinisten James Ehnes ga, akkompagnert av koreanske Yeol-Eum Son ved flygelet, en lyrisk, tilbakelent tolkning av sonaten med hovedvekt på det duse fargespillet og de klanglige nyansene i satsene.

Etter pausen hørte vi Brahms’ Pianokvintett i f-moll (op. 34, 1866) spilt av den sterke amerikanske Dover-kvartetten med Leif Ove Andsnes selv ved flygelet. Og her var det den kraftige, stormfulle Brahms vi fikk høre – et eksplosivt, muskuløst stykke musikk, sine steder med et nesten skremmende, demonisk uttrykk.

Leif Ove Andsnes og Dover Quartet åpner Rosendal Kammermusikkfestival 2023 med Johannes Brahms’ Pianokvintett i f-moll, op. 34. Foto: Liv Øvland

Det var ikke bare Brahms på denne festivalen. Som en slags kontrast til hans klassisk-romantiske musikk var det satt opp en rekke verk av den ungarske komponisten György Ligeti som ville vært fylt 100 i år.

På åpningskonserten, innimellom de to Brahms-verkene, hørte vi trompetisten Håkan Hardenberger og pianisten Roland Pöntinen oppføre «Det makabres mysterier», en serie arier fra Ligetis opera «Le Grand Macabre» (1977). Hardenberger arrangerte i sin tid disse ariene for trompet og piano i samarbeid med Ligeti selv. Resultatet er et ustyrlig morsomt stykke musikkteater der Hardenberger utfører ekvilibristiske volter og sprang på trompeten – ispedd rop og smattende lyder.

Hardenberger slet med pusteproblemer under åpningskonserten. Og fredag morgen fikk han konstatert lungebetennelse og måtte oppgi å delta i resten av festivalen. Viktige Ligeti-relaterte deler av programmet falt dermed vekk. Men sporty festivalmusikere hev seg rundt og klarte å etablere gode erstatninger for mye av det som skulle ha vært Hardenbergers programpunkt.

Brahms-delen av festivalprogrammet ble ikke berørt av dette. I løpet av de neste dagene fikk vi presentert en lang rekke av hans viktigste kammermusikalske verker, alle i sterke, spontane tolkninger. Vi hørte eksempler på hans arbeid i de små formatene – klavertrio, strykekvartett osv. ¬Men mest imponerende var kanskje de mange verk for litt større besetning – strykekvintettene og strykesekstettene – der Brahms legger inn ekstra stemmer og skaper musikk som bevarer det kammermusikalske preget, men som samtidig presser seg fremover mot det store symfoniske formatet.  I mange av disse verkene var det Dover-kvartetten som dannet grunnstammen mens andre festivalmusikere sluttet seg til og fordoblet bratsj- eller cello-stemmene.

Ligeti-delen av programmet ble selvsagt mer begrenset enn opprinnelig planlagt. Men den franske pianisten Bertrand Chamayou var i alle fall på plass i Rosendal og ga blant annet en humoristisk fremføring av «Musica Ricercata» (1951-53), et tidlig verk der Ligeti eksperimenterer med begrensede tonerekker og skaper elleve korte satser stappfulle av musikkhistoriske referanser.

Chamayou var også på plass sammen med hornisten David Guerrier og fiolinisten Guro Kleven Hagen i en flott utgave av Ligetis «Trio for Fiolin, Horn og Piano» (1982) ¬– det eneste av Ligetis verker som direkte refererer til Brahms, nemlig til hans «Horntrio i Ess-dur» (op. 40, 1865) – som vi fikk høre senere på uken med James Ehnes på fiolin i stedet for Hagen.

Andsnes har ved flere anledninger sagt at han aldri har hatt et så sterkt lag av festivalmusikere som i år. Det kan kanskje diskuteres. Men det er i alle fall et faktum at årets festival presenterte en formidabel gruppe unge musikere som vi ikke tidligere har hørt i Rosendal. Pianisten Yeol-Eum Son som spilte på åpningskonserten, imponerte de følgende dagene som solid medspiller i mange forskjellige sammenhenger. Den unge britiske cellisten Sheku Kanneh-Mason spilte en sentral rolle i mange av de store strykerverkene, og tyske Julia Hagen imponerte blant annet med en ekspressiv tolkning av Sofia Gubaidulinas cello-preludier fra 1974. Og så det var en helt spesiell opplevelse å få høre den israelsk-tyske klarinettisten Sharon Kam i tre av Brahms’ sene klarinettverk som hun spilte med slank, bøyelig tone og stor ekspressivitet. 

Sharon Kam (klarinett), Julia Hagen (cello), Bertrand Chamayou (piano) spiller Johannes Brahms’ Klarinett trio i a-moll, op. 114. Foto: Liv Øvland

Det var planen at årets festival skulle slutte søndag ettermiddag med Brahms’ sjeldent spilte sangsyklus, «Die schöne Magelone» (op. 33), fremført av barytonen Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes, pluss Henrik Mestad som fortellerstemme. Goerne nådde faktisk helt frem til Flesland, men måtte så snu på grunn av en infeksjon. Og da ble det igjen programendringer og raske erstatninger. Og så var Rosendal Kammermusikkfestival 2023 slutt.

Ungdommelig kraft og tordnende virtuositet

Bergens Tidende, 09.06.2016

Verk av Wagner, Wallin, Liszt og Grieg

Håkan Hardenberger, trompet

Benjamin Grosvenor, klaver

Kazuki Yamada, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Festspillenes avslutningskonsert med annerledes tolkning av Griegs a-moll konsert

Det var ikke vanskelig å skjønne hva som var prosjektet da Bergen Filharmoniske Orkester og den japanske dirigenten Kazuki Yamada åpnet Festspillenes avslutningskonsert med Richard Wagners forspill til første akt av «Parsifal». Her ble det satset på klanglig bredde og på det lange åndedraget. Hvorfor dirigent og musikere likevel ikke kom helt i mål med prosjektet, er vanskeligere å avgjøre. Men det var i alle fall en påtakelig uro i fremføringen, en nervøsitet som brøt den høytidelige stemningen og den andaktsfulle forventingen som ligger innvevd i Wagners påskemusikk.

Da var det mer fremdrift og nerve i «Fisher King», Rolf Wallins trompetkonsert fra 2011. Tittelen refererer til det samme mytestoffet som Wagner brukte i sin «Parsifal». Men musikalsk sett er det et voldsomt sprang fra Wagners senromantikk til Wallins norske nåtid. «Fisher King» er et gjennomsiktig stykke instrumentalmusikk der noen få toner og triller og skalaer i trompeten gjentas og manipuleres mot en stadig skiftende bakgrunn av skimrende orkesterinnsatser med hovedvekt på slagverk og messingblåsere.

Verket er tilegnet kveldens solist, svenske Håkan Hardenberger – som også har innspilt det på plate sammen med BFO. Det var tydelig at han og orkesteret kjente hverandre og musikken – og at de også kjente alle de finurligheter og hemmeligheter som ligger under musikkens tilsynelatende enkle, overskuelige overflate. En mer autoritativ tolkning av Wallins verk er det vanskelig å forestille seg.

Hvis det hadde vært en vanlig konsert med BFO, ville vi etter pausen ha fått en symfoni eller et annet stort orkesterverk som kunne balansere Wagners tunge Parsifal og Wallins livlige fiskekonge. Men Festspillenes avslutning er som kjent ikke noen vanlig konsert. Så i år kom det først enda et tungt og kompakt stykke senromantikk, nemlig «Les préludes», Franz Liszt storslagne symfoniske dikt for orkester. Det er ikke rart at dette verket i sin tid ble brukt som kjenningsmelodi til den gamle filmserien om Lyn Gordon. For her er det narrativ musikk for alle pengene, en stor fortelling som beveger seg fremover gjennom konflikter og kamp til seier – og som ble framført av Yamada og BFO med all den nødvendige pomp og prakt.

Og så var det – slik tradisjonen krever det – Griegs a-moll konsert, i år med det unge, britiske klaverfantomet Benjamin Grosvenor som solist. En annerledes a-moll konsert – ikke den klare, kjølige musikken vi etter hvert er blitt vant til å forvente. Men Grieg spilt tilbake i den senromantiske tradisjonen – stormende fremført av Grosvenor med ungdommelig kraft og tordnende virtuositet. Han tok seg et par friheter underveis og valgte av og til noen litt uortodokse stier gjennom Griegs musikk. Men flott var det.    

Storslått

Bergens Tidende, 25.09.2009

Verk av Francesconi og Mahler

Håkan Hardenberger, trompet

John Storgårds, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Trompeter og stor orkesterklang

Det var trompetistenes kveld i Grieghallen i går. Det startet med «Hard Pace», en konsert for trompet og orkester av den italienske komponisten Luca Francesconi. Og etter pausen kom Mahlers femte symfoni – der førstesatsen nærmest er en liten glansfull konsert for trompet og orkester i seg selv.

Francesconi er en av de ledende italienske komponistene i generasjonen etter Berio og Nono. Han var i sin tid elev og assistent hos Berio og har som sin gamle lærer sans for musikalske montasjer der store orkesterklanger brytes med elementer fra andre tradisjoner. «Hard Pace» er skrevet til Håkan Hardenberger. Han urfremførte den i Roma i fjor, og det var også ham som var solist i Grieghallen i går. Og det spørs om andre enn nettopp denne store, svenske trompetvirtuosen kunne ha spilt dette verket. For her ligger trompeten helt ute i ytterkanten av registret og i konstant kamp med den kolossale lydmuren som oppstår når et stort symfoniorkesters klangressurser mobiliseres. Dette er ikke et verk for sarte sjeler og ikke et verk som vil bli spilt mye. Men det er storslått tenkt, og ble storslått spilt av Hardenberger med BFO som imponerende bakteppe.

All ære og respekt til Francesconi og Hardenberger. Men det var nå verket etter pausen vi var mest spent på. For etter å ha hørt Andrew Littons og BFOs underlige slappe og usammenhengende framføring av Mahlers fjerde i siste uke, lurte vi svært på hvordan det ville gå med den femte. Det gikk heldigvis godt. For John Storgårds hadde en tydelig mening om hvordan dette verket skal forstås, og han klarte å gjennomføre sin tolkning og skape intensitet og entusiasme og sammenheng gjennom alle fem satser. Spesielt imponerte han med sin markering av de store kontrastene som løper både internt i satsene og mellom dem. Også BFO imponerte. Det var riktignok en del grums underveis, spesielt i messingen og treblåserne. Men som helhet ga BFO en flott, medlevende tolkning av Mahlers storslåtte partitur.    

De vanskeligste tingene

Bergens Tidende Morgen, 26.10.1996

Hans Werner Henze: Requiem

Roland Pöntinen, klaver

Håkan Hardenberger, trompet

Jonathan Nott, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Bit 20 Ensemble

Grieghallen

Norsk førsteoppførelse av Hans Werner Henzes Requiem

Hans Werner Henzes Requiem kommer til oss omgitt av tekster og tale. Som det meste av hans musikk. Det er historien om vennen Michael Vyner hvis død satte ham i gang med å skrive verket. Det er de tvetydige signalene han, den gamle ateistiske rebellen, ga da han valgte den tradisjonelle katolske dødsmesses former og komponerte sine «ni åndelige konserter». Det er alle anekdotene utenom og inne i musikken: Verket er et sorgarbeid over Vyners død og samtidig en protest mod Gulfkrigen; i femte sats siteres Badenweiler Marsch, Hitlers yndlingsmarsj. Og så videre, og så videre.

Her er det mye å skrive og snakke om. Men når dirigenten hever taktstokken og musikken begynner, forstummer alt snakk og man kommer til sakens kjerne. Som er umiskjennelig Henze: tett musikk med en linjeføring på grensen til det ugjennomtrengelige, stor, bred gestikk, ni sterke, komplekse satser montert opp mot hverandre som grove, rå blokker av lyd og støy. Henze komponerer sitt Requiem fra et sted hinsides skrift og snakk, og likevel taler hans musikk –  om død, sorg, håp. Om de vanskeligste tingene. Langsomt, ettertenksomt, melankolsk, eller i voldsomme utbrudd, fullt av blindt raseri.

Henzes Requiem er et ganske nytt verk, og det finns vel ennå ingen autoritativ standard for hvordan det bør spilles. Men sammenligner man torsdagens oppførelse med plateinnspilningen fra 1993, kan man i det minste konstatere at Bergensmusikerne under ledelse av den erfarne dirigenten Jonathan Nott gjorde en utmerket jobb. Det ble ganske visst ikke spilt med det vanlige overskuddet; naturlig nok for Henzes musikk er umenneskelig kompleks – og spesielt messingblåserne hadde mange harde stunder underveis. På den annen side var det mange fine steder – Håkan Hardenbergers frådende upolerte raseriutbrudd i femtesatsen, strykernes melankolske Agnus Dei, det skarpe, virtuose samarbeidet mellom slagverkerne. Og tvers gjennom alle ni satser: Roland Pöntinens skarpe kommentarer fra klaveret.

At Henzes musikk er nesten ukjent herhjemme – det er en av de mange skandalene i norsk musikkliv. Å kunne gå i Grieghallen og høre hans Requiem – det er nesten et mirakel.