De vanskeligste tingene

Bergens Tidende Morgen, 26.10.1996

Hans Werner Henze: Requiem

Roland Pöntinen, klaver

Håkan Hardenberger, trompet

Jonathan Nott, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Bit 20 Ensemble

Grieghallen

Norsk førsteoppførelse av Hans Werner Henzes Requiem

Hans Werner Henzes Requiem kommer til oss omgitt av tekster og tale. Som det meste av hans musikk. Det er historien om vennen Michael Vyner hvis død satte ham i gang med å skrive verket. Det er de tvetydige signalene han, den gamle ateistiske rebellen, ga da han valgte den tradisjonelle katolske dødsmesses former og komponerte sine «ni åndelige konserter». Det er alle anekdotene utenom og inne i musikken: Verket er et sorgarbeid over Vyners død og samtidig en protest mod Gulfkrigen; i femte sats siteres Badenweiler Marsch, Hitlers yndlingsmarsj. Og så videre, og så videre.

Her er det mye å skrive og snakke om. Men når dirigenten hever taktstokken og musikken begynner, forstummer alt snakk og man kommer til sakens kjerne. Som er umiskjennelig Henze: tett musikk med en linjeføring på grensen til det ugjennomtrengelige, stor, bred gestikk, ni sterke, komplekse satser montert opp mot hverandre som grove, rå blokker av lyd og støy. Henze komponerer sitt Requiem fra et sted hinsides skrift og snakk, og likevel taler hans musikk –  om død, sorg, håp. Om de vanskeligste tingene. Langsomt, ettertenksomt, melankolsk, eller i voldsomme utbrudd, fullt av blindt raseri.

Henzes Requiem er et ganske nytt verk, og det finns vel ennå ingen autoritativ standard for hvordan det bør spilles. Men sammenligner man torsdagens oppførelse med plateinnspilningen fra 1993, kan man i det minste konstatere at Bergensmusikerne under ledelse av den erfarne dirigenten Jonathan Nott gjorde en utmerket jobb. Det ble ganske visst ikke spilt med det vanlige overskuddet; naturlig nok for Henzes musikk er umenneskelig kompleks – og spesielt messingblåserne hadde mange harde stunder underveis. På den annen side var det mange fine steder – Håkan Hardenbergers frådende upolerte raseriutbrudd i femtesatsen, strykernes melankolske Agnus Dei, det skarpe, virtuose samarbeidet mellom slagverkerne. Og tvers gjennom alle ni satser: Roland Pöntinens skarpe kommentarer fra klaveret.

At Henzes musikk er nesten ukjent herhjemme – det er en av de mange skandalene i norsk musikkliv. Å kunne gå i Grieghallen og høre hans Requiem – det er nesten et mirakel.