Verk av Debussy, Grieg og Chopin
Sebastian Dörfler, cello
Ingrid Røynesdal, klaver
Troldsalen
En søndag med kammermusikk på høyeste nivå
Debussys cellosonate er et merkelig verk: En lyrisk prolog
etterfulgt av to sprikende satser. En samling melodiske fragmenter, et tematisk
materiale av blandet herkomst. Hvor er den impresjonistiske elegansen, hvor er
det glitrende fargespillet? Hva er meningen?
Vel, meningen er at dette sene verket fra 1915 skal forstås
og spilles i et fremadrettet perspektiv. Slik argumenterte i hvert fall
cellisten Sebastian Dörfler og pianisten Ingrid Røynesdal da de med overbevisende
musikalitet fremførte sonaten under søndagens konsert i Troldsalen. Når denne
sære musikken foldes ut over hele det uttrykksmessige registeret, når det
melodiske materialet bøyes og presses opp av voldsom indre bevegelse, når det
spilles cello med så stor kraft at a-strengen brister – så forstår man
plutselig at det gamle skillet mellom ekspresjonisme og impresjonisme egentlig
er ganske likegyldig. Og i stedet hører man at Debussy med dette verket
allerede er dypt inne i samme modernistiske landskap som også Schönberg og hans
elever begynte at kartlegge i nettopp denne perioden.
Slike musikalske oppdagelser og opplevelser var det mange av
i Troldsalen på søndag: Unge imponerende Ingrid Røynesdal alene ved klaveret i
en skarpskåren, kraftbetonet tolkning av Griegs Folkelivsbilder, opus 19;
Sebastian Dörfler som solist i et kort upretensiøst, men hvinende virtuost
stykke av egen avl. Og til sist, konsertens høydepunkt: begge musikere sammen i
en stormende utgave av Chopins romantiske cellosonate. Det ble spilt med en
nærmest improviserende bevegelighet. Det var kraft og energi i uttrykket, det
var gnistrende intense passasjer, det var tilbakeholdt mørk melankoli. Og det
var telepatisk samstemthet mellom cello og klaver – som søndagen igjennom
konverserte med den naturlige frihet som stammer fra stort musikalsk overskudd.
Kort sagt: kammermusikk på høyeste nivå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar