På rette tid og sted

Bergens Tidende, 03.02.2010

Verk av Wolfgang Rihm

Arditti String Quartet

Nicolas Hodges, klaver

Luzerner Sinfonieorchester dirigert av Jonathan Nott og John Axelrod

Kairos

Verk av Beat Furrer

Nicolas Hodges, klaver

Kammerensemble neue musik berlin

WDR Sinfonieorchester Köln dirigert av Peter Rundel

Kairos 

Plateselskapet Kairos feirer tiårs jubileum

I 1999 startet det østerrikske ekteparet Barbara Fränzen og Peter Oswald et lite plateselskap for samtidsmusikk. De kalte det Kairos – de gamle greske retorikernes ord for gunstige omstendigheter eller det rette sammenfallet av tid og sted.

Fränzen og Oswald har vært på rette tid og sted i ti år nå. I dag er Kairos et av de viktigste europeiske selskapene som driver med samtidsmusikk. Katalogen omfatter alle etterkrigstidens store navn, de gamle hardnakkede modernistene så vel som generasjonene fra 1970-tallet og fremover. Og verkene deres er innspilt av spesialister som Klangforum Wien, Ensemble intercontemporain og Arditti String Quartet og av kjente orkestre som Wienerfilharmonikerne og Berlinerfilharmonikerne. I tillegg er utgivelsene innspillingsteknisk på høyeste nivå, og de tykke tekstheftene er skrevet av eksperter.

Kairos er platemerket man velger, hvis man vil ha et overblikk over det beste av den kontinentale samtidsmusikken. To plater fra tampen av jubileumsåret 2009 kan antyde noe av bredden og dybden i utgivelsene. På den første er det tre verk av Wolfgang Rihm, den store, ruvende skikkelsen i tysk samtidsmusikk.  Hans «Sotto Voce» og «Sotto Voce 2» for klaver og kammerorkester er to delikate stykker der grep fra 1800-tallets romantiske klaverkonserter er montert inn i en skjør, moderne klangverden. Men før man kommer frem til denne flyktige musikken, har man hørt at Rihm også har en mer ekspressiv, eksplosiv side – her representert med hans «Concerto Dithyrambe», et vilt bråkende og oppslitende stykke der Arditti-kvartetten er i konstant, nervøs konflikt med Luzerner Sinfonieorchester.

Rihm skriver form- og tradisjonsbevisst musikk. Sveitsiske Beat Furrer, som nærmest er huskomponist hos Kairos, er hans rake motsetning. På den andre Kairos-platen er det seks av Furrers verk. Ingen av dem rommer store, overgripende strukturer, bare ustabile forløp med musikere og sangere som konstant beveger seg i utkanten av hva som er teknisk mulig – korte musikalske gester, uventede lydkonstellasjoner, plutselige sammenstøt, merkelige, umotiverte pauser. «lotófagos» som avslutter platen, er i så måte et typisk Furrer-verk, en 13 minutter lang, hvinende dissonant kamp mellom en kontrabass og en kvinnestemme – som synges virtuost og ekspressivt av den imponerende, bergenske sopranen Tora Augestad.

De vanskeligste tingene

Bergens Tidende Morgen, 26.10.1996

Hans Werner Henze: Requiem

Roland Pöntinen, klaver

Håkan Hardenberger, trompet

Jonathan Nott, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Bit 20 Ensemble

Grieghallen

Norsk førsteoppførelse av Hans Werner Henzes Requiem

Hans Werner Henzes Requiem kommer til oss omgitt av tekster og tale. Som det meste av hans musikk. Det er historien om vennen Michael Vyner hvis død satte ham i gang med å skrive verket. Det er de tvetydige signalene han, den gamle ateistiske rebellen, ga da han valgte den tradisjonelle katolske dødsmesses former og komponerte sine «ni åndelige konserter». Det er alle anekdotene utenom og inne i musikken: Verket er et sorgarbeid over Vyners død og samtidig en protest mod Gulfkrigen; i femte sats siteres Badenweiler Marsch, Hitlers yndlingsmarsj. Og så videre, og så videre.

Her er det mye å skrive og snakke om. Men når dirigenten hever taktstokken og musikken begynner, forstummer alt snakk og man kommer til sakens kjerne. Som er umiskjennelig Henze: tett musikk med en linjeføring på grensen til det ugjennomtrengelige, stor, bred gestikk, ni sterke, komplekse satser montert opp mot hverandre som grove, rå blokker av lyd og støy. Henze komponerer sitt Requiem fra et sted hinsides skrift og snakk, og likevel taler hans musikk –  om død, sorg, håp. Om de vanskeligste tingene. Langsomt, ettertenksomt, melankolsk, eller i voldsomme utbrudd, fullt av blindt raseri.

Henzes Requiem er et ganske nytt verk, og det finns vel ennå ingen autoritativ standard for hvordan det bør spilles. Men sammenligner man torsdagens oppførelse med plateinnspilningen fra 1993, kan man i det minste konstatere at Bergensmusikerne under ledelse av den erfarne dirigenten Jonathan Nott gjorde en utmerket jobb. Det ble ganske visst ikke spilt med det vanlige overskuddet; naturlig nok for Henzes musikk er umenneskelig kompleks – og spesielt messingblåserne hadde mange harde stunder underveis. På den annen side var det mange fine steder – Håkan Hardenbergers frådende upolerte raseriutbrudd i femtesatsen, strykernes melankolske Agnus Dei, det skarpe, virtuose samarbeidet mellom slagverkerne. Og tvers gjennom alle ni satser: Roland Pöntinens skarpe kommentarer fra klaveret.

At Henzes musikk er nesten ukjent herhjemme – det er en av de mange skandalene i norsk musikkliv. Å kunne gå i Grieghallen og høre hans Requiem – det er nesten et mirakel.