På rette tid og sted

Bergens Tidende, 03.02.2010

Verk av Wolfgang Rihm

Arditti String Quartet

Nicolas Hodges, klaver

Luzerner Sinfonieorchester dirigert av Jonathan Nott og John Axelrod

Kairos

Verk av Beat Furrer

Nicolas Hodges, klaver

Kammerensemble neue musik berlin

WDR Sinfonieorchester Köln dirigert av Peter Rundel

Kairos 

Plateselskapet Kairos feirer tiårs jubileum

I 1999 startet det østerrikske ekteparet Barbara Fränzen og Peter Oswald et lite plateselskap for samtidsmusikk. De kalte det Kairos – de gamle greske retorikernes ord for gunstige omstendigheter eller det rette sammenfallet av tid og sted.

Fränzen og Oswald har vært på rette tid og sted i ti år nå. I dag er Kairos et av de viktigste europeiske selskapene som driver med samtidsmusikk. Katalogen omfatter alle etterkrigstidens store navn, de gamle hardnakkede modernistene så vel som generasjonene fra 1970-tallet og fremover. Og verkene deres er innspilt av spesialister som Klangforum Wien, Ensemble intercontemporain og Arditti String Quartet og av kjente orkestre som Wienerfilharmonikerne og Berlinerfilharmonikerne. I tillegg er utgivelsene innspillingsteknisk på høyeste nivå, og de tykke tekstheftene er skrevet av eksperter.

Kairos er platemerket man velger, hvis man vil ha et overblikk over det beste av den kontinentale samtidsmusikken. To plater fra tampen av jubileumsåret 2009 kan antyde noe av bredden og dybden i utgivelsene. På den første er det tre verk av Wolfgang Rihm, den store, ruvende skikkelsen i tysk samtidsmusikk.  Hans «Sotto Voce» og «Sotto Voce 2» for klaver og kammerorkester er to delikate stykker der grep fra 1800-tallets romantiske klaverkonserter er montert inn i en skjør, moderne klangverden. Men før man kommer frem til denne flyktige musikken, har man hørt at Rihm også har en mer ekspressiv, eksplosiv side – her representert med hans «Concerto Dithyrambe», et vilt bråkende og oppslitende stykke der Arditti-kvartetten er i konstant, nervøs konflikt med Luzerner Sinfonieorchester.

Rihm skriver form- og tradisjonsbevisst musikk. Sveitsiske Beat Furrer, som nærmest er huskomponist hos Kairos, er hans rake motsetning. På den andre Kairos-platen er det seks av Furrers verk. Ingen av dem rommer store, overgripende strukturer, bare ustabile forløp med musikere og sangere som konstant beveger seg i utkanten av hva som er teknisk mulig – korte musikalske gester, uventede lydkonstellasjoner, plutselige sammenstøt, merkelige, umotiverte pauser. «lotófagos» som avslutter platen, er i så måte et typisk Furrer-verk, en 13 minutter lang, hvinende dissonant kamp mellom en kontrabass og en kvinnestemme – som synges virtuost og ekspressivt av den imponerende, bergenske sopranen Tora Augestad.

Midt i strømmen – og utenfor

Bergens Tidende Morgen, 10.11.2000

Verk av Michael Jarell, Xu Shuya, Hanspeter Kyburz, Beat Furrer og Emmanuel Nunes

Ensemble Contrechamps

Dirigent: Zsolt Nagy

Logen

Musikalsk besøk fra Sveits og Kina

Ensemble Contrechamps er en slags sveitsisk pendant til vårt eget BIT 20 Ensemble – et fleksibelt kammerensemble som har spesialisert seg i moderne musikk for små og mellomstore besetninger. At det er snakk om et ensemble som holder høyt teknisk nivå, det demonstrerte åtte musikere og dirigenten Zsolt Nagy på tirsdagens konsert i Logen. De demonstrerte også et av samtidsmusikkens krisetegn: avradikaliseringen, uskadeliggjørelsen, den omseggripende demontering av musikkens kritiske potensialer.

På programmet stod fem verk av fem nålevende komponister. Og, jo visst, sveitsisk-østerrikske Michael Jarrells «Assonance III» (1989) er et bra, velklingende gestisk verk. Og, jo, sveitsisk-tyske Hanspeter Kyburz har bra grep om fraktalteknikken i sin «Danse aveugle pour cinq instruments» (1997). Og sveitsisk-østerrikske Beat Furrer skriver bra blåsemusikk i sin «Trio für Flöte, Oboe und Klarinette» (1985). I det hele tatt er det veldig mye bra handverk her, bra sans for instrumentenes egenart, bra utnyttelse av klanglige muligheter og nyanser. Og så videre, og så videre. Bare bra alt sammen. Og samtidig dypt uinteressant, pregløst, karakterløst, formløst. Musikk uten motstand, uten mothaker. Når selv de villeste dissonansene begynner å virke veltilfredse og veltilpassede, er det grunn til å bli urolig.

Musikalsk mainstream. Musikk midt i strømmen. Tverrsnittsmusikk. Mitteleuropa. Og så allikevel ... Ikke alt var like blast denne kvelden: Portugisiske Emmanuel Nunes' verk «Nachtmusik I» (1977-78), en lang, lang, nesten alt for lang rekke musikalske begivenheter var ett lyspunkt. Et annet var kinesiske Xu Shuya som var representert med et verk så nytt at det ennå ikke hadde fått navn: det dreier seg om et hybridverk der kinesisk folketone møter vestlig modernisme, der musikerne både spiller og synger, der korte, fortettede satser hugges opp og brytes ned av lange pauser.

Fremmed musikk, merkelig musikk. Musikk som demonstrerer at det mest spennende i samtidskunsten – nå som før – skjer i utkanten, utenfor hovedstrømmen.