Tilbake til fremtiden

Bergens Tidende, 21.08.2015

Masterworks of the 20th Century

10 cd-er

Sony Classical

Et gjenhør med 1960-tallets musikkeksperimenter

Da Sony Corporation kjøpte det amerikanske plateselskapet Columbia i 1988, overtok de et enormt lager av innspillinger som siden er blitt flittig gjenbrukt. Et av de seneste eksemplene i rekken av gjenutgivelser er boksen «Masterworks of the 20th Century» – det 20. århundres mesterverk.

Det er en tittel som bør tas med en klype salt. For de ti platene i boksen dekker bare en liten del av århundret. Det eldste verket er Charles Ives’ monumentale «Concord» sonate fra tiden før andre verdenskrig. Vi hører den i pianisten John Kirkpatricks innspilling fra 1968, og får i tillegg noen historiske opptak fra 1930- og 40-tallet der Ives selv sitter ved klaveret og spiller et par brudstykker – og så plutselig, oppglødd og gryntende, gir seg til å improvisere og jobbe videre med sakene.

Resten av musikken i boksen er komponert og innspilt i løpet av bare 15 år, fra 1960 til 1975. Opptakene er amerikanske, men mange av den europeiske modernismens store navn er med: Igor Stravinsky er representert med ballettmusikken «Agon». Pierre Boulez dirigerer sin egen «Le marteau sans maître». Dessuten er det en serie strenge verk av Iannis Xenakis og Karlheinz Stockhausen og en hel plate med verk av deres italienske kolleger Bruno Maderna, Luigi Nono og Luciano Berio.

Mange av verkene er «masterworks», verk som er blitt stående. Men det som gjør denne boksen spesielt interessant og spennende, er at Columbia i samme periode også innspilte amerikanske alternativer til den uforsonlige europeiske modernismen. Mange av de amerikanske verkene ble bare spilt inn denne ene gangen, og senere gjenopptrykk av LP-ene har lenge vært utsolgt. Men nå er denne musikken tilgjengelig igjen.

I Masterworks-boksen finner vi George Crumbs «Voice of the Whale», «Night of the Four Moons» og «Makrokosmos II» – tre merkelige verk for elektrifiserte og forsterkede instrumenter, tre stykker bevegende lydkunst i grenselandet mellom musikk og performance. En annen plate rommer asiatisk inspirert, mikrotonal musikk av den eksentriske komponisten Harry Partch. På en tredje er det et gjenopptrykk av «Extended voices» fra 1967 med eksperimenterende vokalmusikk av Pauline Olivieres, John Cage og Morton Feldman. Og lurer du på hvor robotten R2D2 i Starwars opprinnelig stammer fra, bør du lytte til platen med de klukkende, boblende syntheziser-eksperimentene fra Columbia-Princeton Electronic Music Center.

Det er ikke «masterworks» alt sammen, dette. Men platene i boksen gir oss et levende inntrykk av det frodige, lekende og eksperimenterende amerikanske musikkmiljøet på 1960- og 1970-tallet, i en periode da den europeiske modernismens overherredømme var i ferd med å bryte sammen. 

En historisk begivenhet

Bergens Tidende, 17.03.2007

Verk av Luigi Nono, Ketil Hvoslef, Kaija Saariaho og Lasse Thoresen

Ilze Klava, bratsj

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Borealis
Grieghallen

Borealis inntar Grieghallen med flygende faner

En torsdagskonsert der det utelukkende blir spilt musikk fra de siste tiårene, deriblant en duggfrisk urfremførelse; der tre av komponistene er til stede i salen; der solistene alle er hentet fra byens eget symfoniorkester – hvis ikke dette er en historisk begivenhet, så vet ikke jeg.

Torsdag kveld forlot Borealis de små, uformelle spillestedene i byen og inntok Grieghallen, tradisjonsmusikkens høyborg, med flygende faner. Og klarte å demonstrere hvor sammensatt og spenstig et fenomen vår tids orkestermusikk kan være.

Italienske Luigi Nono som døde i 1990 er den eldste av komponistene som sto på kveldens program. Han er – paradoksalt nok – også den mest radikale. I hans korte, konsentrerte komposisjon «A Carlo Scarpa architetto» fra 1984 er det etterkrigsmodernismens strenge krav om «nie erhörte Klänge» som gjelder, ja, det er ikke bare klangene som aldri er hørt før: Selve den musikalske konstruksjonen er annerledes enn hva vi er vant med – en serie korte, skjøre klangbegivenheter som hele tiden blir avbrutt av relativt lange pauser slik at det ikke er mulig å danne lengre, musikalske forløp og sammenhenger.

Med kveldens urfremførelse var vi straks på tryggere grunn. I Ketil Hvoslefs nyskrevne konsert for bratsj er det både gjenkjennelige motiver og ekspressiv rytmikk. Og mye å bryne seg på for solisten. BFOs glimrende førstebratsjist Ilze Klava fikk anledning både til å vise frem instrumentets myke, melankolske karakter og til å demonstrere dets betydelige kraft i samspillet med skarpe blåsere og livlig slagverk.  

 

Med finske Kaija Saariahos «Orion» fra 2002 som ble spilt etter pausen, var vi igjen i et helt annerledes musikalsk univers. Her er det snakk om en statisk, nærmest impresjonistisk, klangverden der kun enkelte, brå endringer i dynamikk former forløpet – inntil orkestret setter punktum med en energisk, rytmisk finale. Konserten som helhet fikk også en flott finale – med trombonistene John-Arild Suther og Rune Hannisdal stående hevet over orkesterkollegene som velopplagte solister i Lasse Thoresens jazzy joik-fantasi «Emergence». Vel blåst!

Det er naturlig nok verkene som står i sentrum en slik kveld. Nye verk, ukjente verk, verk man sjeldent hører. Men vi må ikke glemme orkestret. BFO ledet av Ingar Bergby var konstant i ilden og gjorde en flott innsats slik at notene i partiturene ble til musikk. Og de aldri før hørte klangene kom til å klinge.

Formidabel korsang

Bergens Tidende, 14.03.2007

Verker av Gesualdo, Bent Sørensen, Nicolò Castiglioni og Luigi Nono

DR Vokalensemble

Dirigent: Fredrik Malmberg

Solist: Bjørnar Habbestad, fløyte

Klangregissør: Alvise Vidolin.
Borealis

Johanneskirken

Dansk Radios kammerkor på besøk i Bergen

Alle byens entusiastiske korsangere og kordirigenter burde ha sittet der, på trebenkene oppe i Johanneskirken mandag kveld. På konsert med Danmarks Radios nye kammerkor. Her er åtte kvinner og ti menn som tilsynelatende kan alt, en liten, superprofesjonell gruppe sangere som behersker hele spennet fra Gesualdos ekspressive renessansemotetter til de mest komplekse klanger i det 20. århundres musikk. Det var bare å sette seg ned, slå ørene ut og lytte og lære. Lytte til en klang som var slank og gjennomskinnelig – og klokkeklar selv når halvtoneintervallene hopet seg ubarmhjertig opp i den moderne enden av repertoaret. Lære av et kor som kunne holde tungen beint i munnen og synge med forbilledlig tydelig stemmeføring selv i de mest slyngede, kontrapunktiske avsnittene.

De åpnet med en luftig tolkning av to Gesualdo-motetter, dempet så klangen ned i Bent Sørensens fire tyste, erkedanske sanger til tekster av Michael Strunge. Og gav til sist en imponerende cool tolkning av Nicolò Castiglionis høymodernistiske «Hymne» hvor dissonansene står i kø og skaper et dirrende, nesten oversanselig klangbilde.

Etter pausen kom tolv av de danske sangerne tilbake og dannet ramme om Bjørnar Habbestads overdådige bassfløyte i en monumental tolkning av «Das atmende Klarsein», et verk av Luigi Nono, inspirert av noen ord om klarheten etter uværet fra Rilkes sjuende Duino-elegi. Det er åndedraget som er temaet her. Pusten som går gjennom fløyten. Solistens sukk og stønn. Luftens lyder – som fanges opp av mikrofonene og slynges ekvilibristisk hit og dit gjennom høytalere i kirkerommet av Nonos medarbeider, den venezianske klangregissøren Alvise Vidolin.